Jeg har vært en treig, treig blogger. Helt siden det som mora mi kaller Fimbulvinteren for et og et halvt år sida, vinteren da katastrofene kom som perler på en snor og sørga for at jeg aldri blir helt den samme igjen. I begynnelsen hadde mangelen på blogging en hel del med det å gjøre. Etter hvert hadde den å gjøre med at jeg blei student - ikke bare har jeg mindre tid, men plutselig har jeg ikke hatt lyst til å publisere en eneste mening som ikke hviler på et solid grunnlag av statistikk og med flere innledende avsnitt om den statistikkens begrensninger. Det blir ikke mye blogging av sånt.
Men nå har jeg fått sommerferie - min første sommerferie på årevis. Jeg har mye jeg skal ha gjort i denne sommerferien - mora mi skal flytte ut, kjæresten skal flytte inn, jeg skal lese en hel del av høstens pensum, dra til Wales med barnet, lese bøker bare fordi jeg har lyst, og ikke minst skal jeg hvile meg.
Likevel: Det er nå jeg har tid til å blogge. Så jeg utfordrer meg sjøl til et prosjekt, nemlig å dra opp bloggposter fra kladdemappa mi, gjøre dem ferdige og trykke på den fine, oransje knappen der det står publiser innlegg. Jeg skal legge ut ti sånne innlegg i løpet av de neste to ukene. Jeg aner ikke hvilke enda, jeg har ikke oversikt over hva som finnes av skatter og skrot i kladdemappa, men den er i aller verste fall full av utgangspunkt.
Snurr prosjekt!
1 - Drammensintegrering
2 - Anon og Egypt
3 - Dø om så det gjelder
4 - Skjemaangst i en rigid hjerne
5 - Edward, Bella og hvordan gjenkjenne en konebanker
6 - Bestemor ser deg, og vi andre også.
Viser innlegg med etiketten blogging. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten blogging. Vis alle innlegg
tirsdag, mai 31, 2011
mandag, mars 01, 2010
Hvorfor det har vært stille her en stund (og kan fortsette å være det ei stund til)
Som de som følger nøye med på twitter har fått med seg døde faren min rett før jul. Det har til en stor grad styrt hverdagen min siden, både praktisk og emosjonelt.
Jeg har tenkt på å skrive noe her lenge, men det blir liksom like feil å skrive om det og å skrive om noe helt annet. Konsentrasjonen har heller ikke vært på topp.
Og så har det balla på seg med sjukdom i familien og dødsfall og andre ting som gjør at det er mye å tenke på.
Det siste er at jeg nettopp har satt en både smertefull og ydmykende personlig rekord i korte forhold. Det kan nok hende bloggen må ligge stille litt til. Men til dere som lurte, nå veit dere hvorfor det har vært stille her.
Jeg har tenkt på å skrive noe her lenge, men det blir liksom like feil å skrive om det og å skrive om noe helt annet. Konsentrasjonen har heller ikke vært på topp.
Og så har det balla på seg med sjukdom i familien og dødsfall og andre ting som gjør at det er mye å tenke på.
Det siste er at jeg nettopp har satt en både smertefull og ydmykende personlig rekord i korte forhold. Det kan nok hende bloggen må ligge stille litt til. Men til dere som lurte, nå veit dere hvorfor det har vært stille her.
mandag, april 13, 2009
I can has bystyreblogging?
Jeg skal ikke bli politiker når jeg blir stor, og dette er ikke en politisk blogg. Det er helt sant.
Jeg er politiker og har tenkt å forbli det, og dette er en politisk blogg. Det er helt sant.
Det første er helt sant. Jeg er ikke folkevalgt (og har i skrivende stund overhodet ikke lyst til å bli det, og ser ingen endring i framtida der). Jeg vil ikke redusere denne bloggen til en politisk blogg. Jeg vil skrive om livet, og det inkluderer mye som er politisk. Jeg liker å dra fram det politiske perspektivet, men jeg vil ikke forplikte meg til å gjøre det. Og ikke minst vil jeg ikke representere noe anna enn meg sjøl noe mer enn jeg må om jeg skal være ærlig, og det skal jeg jo.
Det andre er helt sant. Jeg er medlem i et parti jeg ikke ville vært uten, og jeg er til og med aktiv når helsa tillater. Jeg tror politikk former hverdagen vår, og jeg tror hverdagen vår er med på å forme politikken. Jeg skriver om politikk sjøl der jeg ikke nevner det, når jeg skriver om Borgerstyrt Personlig Assistanse, moderne tøybind, nyttårsløfter og postmodernisme, ikke bare når jeg skriver om DTs valgkampforberedelser, tjenestedirektivet, NAV eller fattigdom.
Men sjøl om dette er en politisk blogg er det ikke en politikerblogg. Jeg er enig med Stian i at vi trenger noen lokale politikerblogger i Drammen. Noen i bystyret som kan skrive om bystyresaker, gjerne minst en fra hvert parti. Og i tillegg noen varaer, håpefulle eller frivillige som kan sitte bakerst i bystyresalen og liveblogge.
Det kan bli stygt, men det kan også bli vakkert. Vis osspenga budsjettforhandlingene!
Jeg er politiker og har tenkt å forbli det, og dette er en politisk blogg. Det er helt sant.
Det første er helt sant. Jeg er ikke folkevalgt (og har i skrivende stund overhodet ikke lyst til å bli det, og ser ingen endring i framtida der). Jeg vil ikke redusere denne bloggen til en politisk blogg. Jeg vil skrive om livet, og det inkluderer mye som er politisk. Jeg liker å dra fram det politiske perspektivet, men jeg vil ikke forplikte meg til å gjøre det. Og ikke minst vil jeg ikke representere noe anna enn meg sjøl noe mer enn jeg må om jeg skal være ærlig, og det skal jeg jo.
Det andre er helt sant. Jeg er medlem i et parti jeg ikke ville vært uten, og jeg er til og med aktiv når helsa tillater. Jeg tror politikk former hverdagen vår, og jeg tror hverdagen vår er med på å forme politikken. Jeg skriver om politikk sjøl der jeg ikke nevner det, når jeg skriver om Borgerstyrt Personlig Assistanse, moderne tøybind, nyttårsløfter og postmodernisme, ikke bare når jeg skriver om DTs valgkampforberedelser, tjenestedirektivet, NAV eller fattigdom.
Men sjøl om dette er en politisk blogg er det ikke en politikerblogg. Jeg er enig med Stian i at vi trenger noen lokale politikerblogger i Drammen. Noen i bystyret som kan skrive om bystyresaker, gjerne minst en fra hvert parti. Og i tillegg noen varaer, håpefulle eller frivillige som kan sitte bakerst i bystyresalen og liveblogge.
Det kan bli stygt, men det kan også bli vakkert. Vis oss
torsdag, januar 15, 2009
Trange tider
Denne bloggen har blitt et midlertidig offer for nedskjæringer. Og den er ikke aleine.
Neida, det har ingenting med finanskrisa å gjøre. Det har å gjøre med at formen min har vært heller dårlig, og at det den siste tida har gått heftig ut over konsentrasjonen. Jeg presterer skrivefeil og kortslutta tankeprossesser og generelt bomullshue. Jeg akker og ojer meg over hvordan jeg skal komme gjennom årsmøtesesongen (som for meg har temasangen "don't wanna miss a thing"), trøster meg med twitter og svelger stoltheten over alle feila som sniker seg inn. Med litt flaks tror folk det bare er fordi jeg ikke kan skrive engelsk. (Jeg kan skrive engelsk.)
Jeg har laga en oversikt over alle de faste aktivitetene mine i et regneark. Den er ikke så stor. Den består av i snitt fire timer i uka. Fire timer i uka har arbeidskapasiteten min vært på, og nå må jeg innse at jeg ikke kan late som om den fortsatt er det. For den er ikke det. Den er ikke i nærheten en gang.
Jeg må skjære ned om jeg skal bli bedre igjen. Jeg må leke hverdag. Jeg spiller Kingdom of Loathing, lager mat, klarer som regel å rydde opp etter meg, leser litt, prøver å spise bra, begynner på det referatet jeg skulle ha skrivi, klarer ikke konsentrere meg, sover litt, spiller litt tetris, setter på en vaskemaskin... Jeg kjeder meg. Jeg gjør alt for lite til å kunne tilfredsstille produktivitetsbehovet mitt, også skal jeg altså kutte ned. På faste aktiviteter. Men hvordan skal jeg kunne gi opp...
...8. marskomiteen i Drammen, som år etter år sørger for at det er et tog å gå i også? Jeg elsker kvinnedagen, og jeg elsker de tøffe damene som er med på å få det til å skje. Nei, jeg får delegere mer og klamre meg fast i de snaue to månedene det varer.
...Drammen SV, som tok i mot meg så fint da jeg for tre år sida (er det bare tre år?) fant ut at jeg kunne orke et møte en gang i måneden. Fullt av fine mennesker og mer enn nok å gjøre. Dessuten er jeg ikke på valg, så det måtte blitt en permisjon, og jeg har flere verv der også. Uff, nei, bare tanken gjør vondt.
...Buskerud SV, som jeg lærer så mye av? Jeg liker ikke den tanken særlig mye bedre. Men det er mest for min egen del. Der gjør jeg tross alt ikke annet enn å sitte på enden og synse og like det.
...Kvinnepolitisk Utvalg (i Buskerud SV)? De kan finne noen andre til å skrive referatene sine, men jeg veit jeg bidrar til en nyttig bredde i meninger også.
...Buskerud Skeiv Ungdom (BusSkUR)? Jeg er i interrimstyret, med forbehold om at jeg kanskje ikke kommer til å gjøre noe som helst annet enn å sette opp forslag til budsjett. Jeg trenger ikke en gang gå på møtene. Ikke alle kan ha sånne verv, men jeg er glad for at jeg kan når situasjonen krever det. Og det gjør den jo. Dessuten går den over i mars. Da har vi årsmøte og får forhåpentligvis styre og stell. (Digresjon: Bli med! Om du melder deg inn får du beskjed av oss når årsmøtet er, hvis ikke må du stole på sladderen. Stemmerett får du antakeligvis så lenge du blir verva før møtestart.)
Jeg har ikke lyst til å gi opp noe av dette. Jeg veit jeg må. Og jeg må bestemme meg snart, veldig snart.
Neida, det har ingenting med finanskrisa å gjøre. Det har å gjøre med at formen min har vært heller dårlig, og at det den siste tida har gått heftig ut over konsentrasjonen. Jeg presterer skrivefeil og kortslutta tankeprossesser og generelt bomullshue. Jeg akker og ojer meg over hvordan jeg skal komme gjennom årsmøtesesongen (som for meg har temasangen "don't wanna miss a thing"), trøster meg med twitter og svelger stoltheten over alle feila som sniker seg inn. Med litt flaks tror folk det bare er fordi jeg ikke kan skrive engelsk. (Jeg kan skrive engelsk.)
Jeg har laga en oversikt over alle de faste aktivitetene mine i et regneark. Den er ikke så stor. Den består av i snitt fire timer i uka. Fire timer i uka har arbeidskapasiteten min vært på, og nå må jeg innse at jeg ikke kan late som om den fortsatt er det. For den er ikke det. Den er ikke i nærheten en gang.
Jeg må skjære ned om jeg skal bli bedre igjen. Jeg må leke hverdag. Jeg spiller Kingdom of Loathing, lager mat, klarer som regel å rydde opp etter meg, leser litt, prøver å spise bra, begynner på det referatet jeg skulle ha skrivi, klarer ikke konsentrere meg, sover litt, spiller litt tetris, setter på en vaskemaskin... Jeg kjeder meg. Jeg gjør alt for lite til å kunne tilfredsstille produktivitetsbehovet mitt, også skal jeg altså kutte ned. På faste aktiviteter. Men hvordan skal jeg kunne gi opp...
...8. marskomiteen i Drammen, som år etter år sørger for at det er et tog å gå i også? Jeg elsker kvinnedagen, og jeg elsker de tøffe damene som er med på å få det til å skje. Nei, jeg får delegere mer og klamre meg fast i de snaue to månedene det varer.
...Drammen SV, som tok i mot meg så fint da jeg for tre år sida (er det bare tre år?) fant ut at jeg kunne orke et møte en gang i måneden. Fullt av fine mennesker og mer enn nok å gjøre. Dessuten er jeg ikke på valg, så det måtte blitt en permisjon, og jeg har flere verv der også. Uff, nei, bare tanken gjør vondt.
...Buskerud SV, som jeg lærer så mye av? Jeg liker ikke den tanken særlig mye bedre. Men det er mest for min egen del. Der gjør jeg tross alt ikke annet enn å sitte på enden og synse og like det.
...Kvinnepolitisk Utvalg (i Buskerud SV)? De kan finne noen andre til å skrive referatene sine, men jeg veit jeg bidrar til en nyttig bredde i meninger også.
...Buskerud Skeiv Ungdom (BusSkUR)? Jeg er i interrimstyret, med forbehold om at jeg kanskje ikke kommer til å gjøre noe som helst annet enn å sette opp forslag til budsjett. Jeg trenger ikke en gang gå på møtene. Ikke alle kan ha sånne verv, men jeg er glad for at jeg kan når situasjonen krever det. Og det gjør den jo. Dessuten går den over i mars. Da har vi årsmøte og får forhåpentligvis styre og stell. (Digresjon: Bli med! Om du melder deg inn får du beskjed av oss når årsmøtet er, hvis ikke må du stole på sladderen. Stemmerett får du antakeligvis så lenge du blir verva før møtestart.)
Jeg har ikke lyst til å gi opp noe av dette. Jeg veit jeg må. Og jeg må bestemme meg snart, veldig snart.
fredag, november 28, 2008
En rigid og rotete postmodernist
Torkild har fått blogg. Hurra! Men postmodernist er han nok ikke. Overskrifta mi handler om meg.
Torkilds post om postmodernisme trigga en tankestrøm hos meg som blei litt for lang for kommentarfeltet. Derfor kommer den her i stedet, i litt utvida form. Jeg kan jo ikke godt la det være når du sier jeg er den mest postmodernistiske du kjenner, vel. Da er det min plikt å forsvare postmodernismen, som jeg for et kvarter sida ikke egentlig hadde noen klar formening om å være tilknytta til og fortsatt ikke veit hvordan en definerer. Ahum.
Kategorier er jo verktøy. Vi bruker dem til å navigere samfunnet, få en oversikt over alle de tinga vi ikke har tid til å sette oss grundig inn i. Det går ikke an å sette seg grundig inn i alt. Hjernen vår må få sortere informasjon i relevant og ikke-relevant, og det er ikke urimelig å gi den litt hjelp på veien. Spørsmålet er altså ikke om kategorier er nyttige, men snarere hvilke som er tjenlige og ikke.
Ofte blir en kategori automatisk unyttig når de blir for grovt fordelende, altså når mange folk havner i feil kategori. Nyttig blir kategorien når den sier noe kort og enkelt om det den kategoriserer i forhold til ting informasjonsbehovet til den som bruker kategoriseringa. Når vi snakker om folk, kan den som bruker kategoriseringa så klart befinne seg både i og utafor gruppa. Presise kategorier må kunne sees som en Veldig God Ting.
Samtidig blir for mange kategorier unyttig for dem som bruker dem til å få en grov oversikt. Antall og presisjon kan sees på som motsetninger, og der de er det har en et argument for å ha få kategorier.
Akkurat når det gjelder legning er jeg usikker på hva en skal oppnå med å kategorisere folk, ut over å vite om en passer inn i den andres tiltrekningsmønster, og det er altså slett ikke alltid legning er den faktoren som sier mest om akkurat det.
Men samfunnet er likevel til de grader opptatt av legning. Hva bruker vi det til? Det er fristende å bli den radikaleren som på nachspiel sier at "legning er bare noe de bruker for å distrahere oss fra klassekampen!" Jeg skal ikke gå så langt som det, men jeg tror at ymse skeive hadde hatt mindre gruppebehov dersom samfunnet hadde definert dem litt mindre ut av det gode selskap, litt mindre som "de andre".
Opprøret mot kategoriene kommer vel gjerne når et sett kategorier har gått litt ut på dato. Homo-hetero-tanken er ganske ny, men har allerede rukket å bli gammel, kanskje fordi den aldri var helt god til å begynne med.
Jeg tror altså ikke på å gjøre opprør mot kategorier som en verdi i seg sjøl, men jeg tror på at det å våge å være uenig og gi stemme til det har en stor verdi der alternativet er å ikke våge. Uten friksjon, ingen framgang.
Er dette den mest rotete posten på bloggen så langt? Gi din stemme i kommentarfeltet!
Torkilds post om postmodernisme trigga en tankestrøm hos meg som blei litt for lang for kommentarfeltet. Derfor kommer den her i stedet, i litt utvida form. Jeg kan jo ikke godt la det være når du sier jeg er den mest postmodernistiske du kjenner, vel. Da er det min plikt å forsvare postmodernismen, som jeg for et kvarter sida ikke egentlig hadde noen klar formening om å være tilknytta til og fortsatt ikke veit hvordan en definerer. Ahum.
Kategorier er jo verktøy. Vi bruker dem til å navigere samfunnet, få en oversikt over alle de tinga vi ikke har tid til å sette oss grundig inn i. Det går ikke an å sette seg grundig inn i alt. Hjernen vår må få sortere informasjon i relevant og ikke-relevant, og det er ikke urimelig å gi den litt hjelp på veien. Spørsmålet er altså ikke om kategorier er nyttige, men snarere hvilke som er tjenlige og ikke.
Ofte blir en kategori automatisk unyttig når de blir for grovt fordelende, altså når mange folk havner i feil kategori. Nyttig blir kategorien når den sier noe kort og enkelt om det den kategoriserer i forhold til ting informasjonsbehovet til den som bruker kategoriseringa. Når vi snakker om folk, kan den som bruker kategoriseringa så klart befinne seg både i og utafor gruppa. Presise kategorier må kunne sees som en Veldig God Ting.
Samtidig blir for mange kategorier unyttig for dem som bruker dem til å få en grov oversikt. Antall og presisjon kan sees på som motsetninger, og der de er det har en et argument for å ha få kategorier.
Akkurat når det gjelder legning er jeg usikker på hva en skal oppnå med å kategorisere folk, ut over å vite om en passer inn i den andres tiltrekningsmønster, og det er altså slett ikke alltid legning er den faktoren som sier mest om akkurat det.
Men samfunnet er likevel til de grader opptatt av legning. Hva bruker vi det til? Det er fristende å bli den radikaleren som på nachspiel sier at "legning er bare noe de bruker for å distrahere oss fra klassekampen!" Jeg skal ikke gå så langt som det, men jeg tror at ymse skeive hadde hatt mindre gruppebehov dersom samfunnet hadde definert dem litt mindre ut av det gode selskap, litt mindre som "de andre".
Opprøret mot kategoriene kommer vel gjerne når et sett kategorier har gått litt ut på dato. Homo-hetero-tanken er ganske ny, men har allerede rukket å bli gammel, kanskje fordi den aldri var helt god til å begynne med.
Jeg tror altså ikke på å gjøre opprør mot kategorier som en verdi i seg sjøl, men jeg tror på at det å våge å være uenig og gi stemme til det har en stor verdi der alternativet er å ikke våge. Uten friksjon, ingen framgang.
Er dette den mest rotete posten på bloggen så langt? Gi din stemme i kommentarfeltet!
onsdag, november 26, 2008
6 (u)interessante ting om meg
Jeg er tagga av Tarald! Dette stedet har så langt vært memefri sone, og det var virkelig planen at det skulle fortsette sånn, men... jeg... må... være... memesau...
Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg
Seks (u)interessante ting om meg:
1. Det hender jeg glemmer meg bort og spiller piano på tastaturet. Glad jeg ikke lever i skrivemaskinalderen, ellers kunne det blitt en veldig dyr uvane.
2. Da jeg var liten omtalte jeg konsekvent ukeblader som sjukeblader. Siden innholdet gjerne er rimelig sjukt har det blitt familiesjargong.
3. Jeg har nylig fått sånn telleprogram som ser hvem som er innom sida mi. Jeg vurderer å ta det bort igjen. En del av meg likte bedre å tro at jeg bare hadde noen få faste lesere. En del av meg blir sånn oververtinneaktig, "nå må jeg passe på at gjestene har det hyggelig og finner noe å prate om". En del tenker "Å! Folk! Hurra! Folk! Å, en link! Hit! Å, en til!" - litt Bare Fire År, altså.
4. Mens min datter allerede har full oversikt over hva hun skal bli når hun blir stor (brannmann), har jeg sjøl ingen anelse.
5. Det å ha oppredd og pen seng med pent sengeteppe (mitt er sånt som tåler en nitti grader med tromling om det skulle trengs) får meg nesten alltid i minst ett hakk bedre humør enn jeg var fra før, uansett hvor på skalaen humøret var i utgangspunktet.
6. Jeg kjeder meg gjerne når jeg bare får holde på med en aktivitet av gangen. Kombinert med ME er det lett upraktisk. Eksempel på redning: lydbok + dataspill = sant.
Men jeg liker ikke tagge folk, så det gjør jeg ikke.
Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg
Seks (u)interessante ting om meg:
1. Det hender jeg glemmer meg bort og spiller piano på tastaturet. Glad jeg ikke lever i skrivemaskinalderen, ellers kunne det blitt en veldig dyr uvane.
2. Da jeg var liten omtalte jeg konsekvent ukeblader som sjukeblader. Siden innholdet gjerne er rimelig sjukt har det blitt familiesjargong.
3. Jeg har nylig fått sånn telleprogram som ser hvem som er innom sida mi. Jeg vurderer å ta det bort igjen. En del av meg likte bedre å tro at jeg bare hadde noen få faste lesere. En del av meg blir sånn oververtinneaktig, "nå må jeg passe på at gjestene har det hyggelig og finner noe å prate om". En del tenker "Å! Folk! Hurra! Folk! Å, en link! Hit! Å, en til!" - litt Bare Fire År, altså.
4. Mens min datter allerede har full oversikt over hva hun skal bli når hun blir stor (brannmann), har jeg sjøl ingen anelse.
5. Det å ha oppredd og pen seng med pent sengeteppe (mitt er sånt som tåler en nitti grader med tromling om det skulle trengs) får meg nesten alltid i minst ett hakk bedre humør enn jeg var fra før, uansett hvor på skalaen humøret var i utgangspunktet.
6. Jeg kjeder meg gjerne når jeg bare får holde på med en aktivitet av gangen. Kombinert med ME er det lett upraktisk. Eksempel på redning: lydbok + dataspill = sant.
Men jeg liker ikke tagge folk, så det gjør jeg ikke.
tirsdag, august 19, 2008
søndag, mars 04, 2007
Informasjon
Sannhetens bastion har slått sine egne rekorder og trår til med 75% feilsitering av en person i en artikkel (100% om en ikke teller med bildeteksten). Ikke at jeg ville ha giddi å regne ut om det ikke var meg det gjaldt. Ikke at det er noen stor sak heller.
Men jeg lurer på hvorfor. Det er vanskelig å bli journalist, har jeg hørt. Kanskje det er enda vanskeligere å være det? Men om arbeidspresset er så stort at det er nødvendig å slurve, høres det ut som en sak for fagforeningene, eller i det minste de som kjøper avisa. Eller kanskje det rett og slett ikke ansees som viktig at riktig uttalelse og riktig navn koples sammen? Merkelig nok er jo folk såpass klare for å komme i avisa at vi ofte snakker med journalister likevel. Til tross for vi ofte ikke oppnår det vi som oftest håper at vi skal skal - å synliggjøre saker vi er opptatt av. Kanskje det å få navnet sitt på trykk for noen handler om å klatre på et slags viktighetsbarometer? En venn av meg pleier å si: Lag et poengsystem, og folk kommer for å samle poeng. Men likevel, teorien er kanskje litt for absurd. Om en på død og liv vil på trykk, kan vel sjokkfaktor være langt nyttigere enn å ha vettuge ting å si...
Men kanskje ikke alle er så fordømt pedantiske som meg. PedantForeninga (PDF) har ikke så mange medlemmer, til tross for svært enkle opptakskrav.
Det som virkelig er merkelig, er at vi tror på det som står i avisene til tross for at hver eneste gang noe jeg tilfeldigvis veit noe om er i avisa, er det faktafeil og tullball. Jeg har ikke inntrykk av at min erfaring er noe utenom det vanlige heller. Og likevel er altså aviser et av de viktigste verktøyene mine for å orientere meg om hva som skjer i verden. Hvorfor det, når jeg nå egentlig veit bedre? Er jeg rett og slett litt dum?
Jeg er ikke dum. Men jeg mangler alternativer. Ingen er objektive, men takke meg til nyhetskilder som ikke later som om de er det. Der har blogging virkelig sin misjon. Bloggere flest har ingen interesse av å framstå som objektive. De har bare en interesse av å framstå som smarte og reflekterte. Ikke at noen stor prosent gjør det heller, men det er det fine: Vi kan velge. Bloggene jeg leser er litt som kosttilskudd: Skal ikke erstatte et variert nyhetsinntak, men å, så godt det er med en diger dose subjektiv synsing også. Synsing med referanser. Og altså linker. Mmmm, informasjon. Nyheter!
Og alt dette uten å ha nevnt hva som IKKE skrives om. Jeg er stolt. Nå kan jeg ta det rolig de neste hundre år. I latbloggingas navn.
Men jeg lurer på hvorfor. Det er vanskelig å bli journalist, har jeg hørt. Kanskje det er enda vanskeligere å være det? Men om arbeidspresset er så stort at det er nødvendig å slurve, høres det ut som en sak for fagforeningene, eller i det minste de som kjøper avisa. Eller kanskje det rett og slett ikke ansees som viktig at riktig uttalelse og riktig navn koples sammen? Merkelig nok er jo folk såpass klare for å komme i avisa at vi ofte snakker med journalister likevel. Til tross for vi ofte ikke oppnår det vi som oftest håper at vi skal skal - å synliggjøre saker vi er opptatt av. Kanskje det å få navnet sitt på trykk for noen handler om å klatre på et slags viktighetsbarometer? En venn av meg pleier å si: Lag et poengsystem, og folk kommer for å samle poeng. Men likevel, teorien er kanskje litt for absurd. Om en på død og liv vil på trykk, kan vel sjokkfaktor være langt nyttigere enn å ha vettuge ting å si...
Men kanskje ikke alle er så fordømt pedantiske som meg. PedantForeninga (PDF) har ikke så mange medlemmer, til tross for svært enkle opptakskrav.
Det som virkelig er merkelig, er at vi tror på det som står i avisene til tross for at hver eneste gang noe jeg tilfeldigvis veit noe om er i avisa, er det faktafeil og tullball. Jeg har ikke inntrykk av at min erfaring er noe utenom det vanlige heller. Og likevel er altså aviser et av de viktigste verktøyene mine for å orientere meg om hva som skjer i verden. Hvorfor det, når jeg nå egentlig veit bedre? Er jeg rett og slett litt dum?
Jeg er ikke dum. Men jeg mangler alternativer. Ingen er objektive, men takke meg til nyhetskilder som ikke later som om de er det. Der har blogging virkelig sin misjon. Bloggere flest har ingen interesse av å framstå som objektive. De har bare en interesse av å framstå som smarte og reflekterte. Ikke at noen stor prosent gjør det heller, men det er det fine: Vi kan velge. Bloggene jeg leser er litt som kosttilskudd: Skal ikke erstatte et variert nyhetsinntak, men å, så godt det er med en diger dose subjektiv synsing også. Synsing med referanser. Og altså linker. Mmmm, informasjon. Nyheter!
Og alt dette uten å ha nevnt hva som IKKE skrives om. Jeg er stolt. Nå kan jeg ta det rolig de neste hundre år. I latbloggingas navn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)