Ode til det moderne tøybindet

Tøybind. Jeg har skotskrutete som matcher favorittskjørtet mitt, jeg har svart-hvite dots and daisies, jeg har grønne med små marihøner, jeg har... jeg har gått fullstendig amok i en luksus som ikke er luksus. En luksus jeg sparer penger på. En luksus som er bra for miljøet. En fornuftig luksus. Jeg har tøybind.

- Ååå, hva er den fine der? spurte vesla mi for noen uker sida.
- Det er bind, sånn som voksne damer kan bruke når de blør.
- Når de blør med tissen?
- Ja, det stemmer.
- Også ungdommer! Hvis de er jenteungdommer!
- Ja, de også. Mange bruker bind av plastikk også, men jeg liker best sånne her.
- Kan jeg også få sånne når jeg blir stor?
- Javisst, hvis du fortsatt vil, så.
- Det vil jeg ALLTID. Kan jeg bruke den fine der med marihønene første gangen jeg skal blø?
- Nei, disse er mine. Du kan heller få dine egne som kan være bare dine.
- Ja! Like fine som dine! Jeg må ha noen hos pappa også, i tilfelle jeg er der første gangen jeg skal blø! Jeg må få mine egne med en gang og ha dem med meg alltid i tilfelle jeg er et annet sted! Jeg gleder meg til første gangen jeg skal blø!
- Ja, det er ganske fint! Noen får vondt i magen, og det er ikke så gøy, men ellers er det bra. Men du trenger ikke få dine egne bind enda. Du kan få når du begynner å få pupper. Jentekropper får nesten alltid pupper en stund før de begynner å blø.
- Ja, og da vil jeg ha sånne med marihøner! Og så kan jeg lage barn!
- Eh, ja, men det er best å ha blødd noen år først.
- Og ha en kjæreste. Helst en gutt, for de har pappafrø!
- Eh, ja, det trengs også. Men det er lurt å vente til en er helt sikker.
- Jeg er ALLTID helt sikker. Og da blir du mormor!
- Å herregud.
- Det heter herrigud, Mamma. Ikke herr gud, liksom.

Men jeg digrerer. Det jeg egentlig vil skrive om er hvorfor i alle dager jeg velger å gå tilbake og bruke det bestemødrene mine forkasta til fordel for engangsbind langt dårligere enn dem vi har i dag. For vi begynte vel med plastbind av en grunn, ikke sant? Joa. Mulig engangsbind var genialt da det først kom på markedet, men av reklamene fra den tida ser det ut som om det skulle litt skremselspropaganda til også. Uansett, vi har nok tilgang på stoffer i god kvalitet til at vi kan bruke dem på sånt, vi har trykknapper og lure triks, vi har stort sett større hjem og kan tørke tøyet vårt inne om vi skulle skamme oss, men først og fremst har vi vaskemaskin. Det gjør den største forskjellen.

De mest hardføre bakteriene i blod dør ved 65 grader, sier sjukepleiermammaen min. Altså vil de mest paranoide av oss (inkludert meg, som ikke skjønner forskjell på farlige og ikke-så-farlige bakterier - opplys meg gjerne!) insistere på at alt som har hatt blod på seg og skal brukes igjen ikke bare være rent men ha vært vaska på nitti. Det vil si at det må et moderne tøybind tåle. Og det gjør de. Og å si at stoff er mer behagelig og mindre klamt enn plastikk er en grov underdrivelse.

Men om den der koppen er så bra, hva skal jeg med tøybind da? Vel, jeg har ikke alltid lyst til å ha noe der. Og særlig ikke på ventedagene. Når jeg sover liker jeg også best bind.

Men først og fremst skriver jeg det her for dem som ikke liker tanken på å bruke kopp og tamponger så de skal vite at det finnes alternativer, og for Sara som endelig synes at jeg skriver om noe virkelig engasjerende, og for vesla mi som vil kjenne til alle alternativene fra begynnelsen av. Det går da framover med verden.

Tøybind er luksus. Da jeg først prøvde det tenkte jeg at jeg ofra noe, ga opp noe for å være miljøvennlig. Som så ofte ellers med sånne ting viste det seg kjapt å være noe jeg fikk, ikke noe jeg ga.