Kvinneblod, et lite stykke historie, og en kopp

Jeg hadde ikke tenkt å blogge om hva jeg putter i vaginaen min (var det ikke jeg som ikke hadde tenkt å bruke det ordet mer?), eller hva jeg absolutt ikke putter der, men livet er fullt av overraskelser, og det er lov å ombestemme seg, er det ikke? Jeg innså nemlig takket være Virrvarr og Rhett Butler (uten sammenlikning for øvrig) at det jeg har tenkt på som den naturlige forskjellen på det offentlige rom og den private sfære egentlig handler om skam. Og jeg har ikke tenkt å skamme meg over at kroppen min blør en gang i måneden og de praktiskheter det medfører. Og aller minst har jeg ikke tenkt å skamme meg over at det har blitt til en bra ting. Akkurat som det er så irriterende at bindreklamene lover, bare at de aldri holdt det for min del.

Og plutselig skrives det supre bloggposter om et av alternativene både her og der, og jeg fikk så lyst jeg også. Hvordan og hvorfor det er lurt leser du der. Historien leser du litt om her hos meg, og blir så engasjert at du googler i vildens sky og finner resten på det store vennlige internettet. Håper jeg, da.

For det er vanskelig å ikke bli som en som nettopp har oppdaga Jesus og ha lyst til å fortelle alle og noen til at det finnes alternativer til de ganske så ekle produktene jenter i dag stort sett bruker når vi blør. Sjøl seks år etter omvendelsen min er det vanskelig. Om en skal dra den metaforen der litt videre er tamponger helt klart styggen sjøl. Tenk at vi har fått klar beskjed om at det er greit og endatil fornuftig å plassere et stykke brutalt bleika bomull i kroppen som skal suge opp ikke bare mensblodet men alt annet av fukt som måtte befinne seg på åstedet, og at blodet skal begynne å råtne mens det fortsatt er i kroppen. Det virker bare mer absurd når en veit at et av alternativene, menskoppene, har eksistert minst siden de ble patentert av noen glupe sjukepleiere på tredvetallet, men at koppene tapte konkurransen mot tampongene fordi tampongene med innføringshylse kunne skilte med at en ikke trengte å ta på seg sjøl. Etter et forsøk på å markedsføre dem i begynnelsen av sekstiåra blei de så vidt jeg veit stort sett glemt.

På tampen av åttitallet begynte produksjonen av menskopper igjen da the keeper fant en ny fasong på koppene og begynte å lage dem i latex, og da britiske mooncup og canadiske divacup kom med liknende fasonger i silikon midt på nittitallet var suksessen snart et faktum. De siste par åra har det kommet flere merker også, og flere farger.

Men det spennende er egentlig markedsføringa. For disse koppene viste seg å nærmest markedsføre seg sjøl ved at folk snakka om det og anbefalte videre, både muntlig og på internett.

Å, jeg har lyst til å skrive mer, men konsentrasjonen min rekker ikke lenger. Vanligvis ville jeg ikke posta en uferdig post, men jeg blei så engasjert og klarte ikke vente. Les litt, det er spennende! For eksempel her. Eller sammenlikninger av merker her.

Og det finnes flere alternativer. Med litt flaks orker jeg en post om det i morra. (ja, det gjorde jeg!)