Vintermarkering, du.

Det er neppe akkurat dette som har skjedd, men når noe er så dumt, pleier det ofte å handle ikke så mye om egne holdninger som om hva vi antar om dem vi ikke liker. Det kan vel så gjerne handle om en overtolkning av behovene til oss religiøse avvikere, og vel er det holdepunkter for at folketro og religion ikke er så adskilte som vi opplever dem her nord, men det urimelige har tross alt noe mer underholdningsverdi.

Så... vil du høre hva jeg tror kan skje hos dem jeg ikke liker? Train of thought på spor 2... hopp på, billetter gratis i anledning jula:

Å, disse muslimene og human-etikerne og hva de nå er alt sammen, som vil ribbe jula for Jesus og alt som er fint...

Skjønner de ikke hvor trist det blir hvis jul ikke er jul? Skolegudstjenester og nisseluer og...

Ja, en skulle ha vist dem hvor trist det blei da. Ja, det skulle en jammen ha gjort.

Ja, da hadde de nok skjønt hvor galt det går om en...

Hmmm...

Vintermarkering, anyone?

God jul.

Zen og kunsten å lukke øya for barnefattigdom (kladdemappearkeologi)

Niende posten i prosjekt kladdemappearkeologi. Denne bestemte jeg meg for å skrive om til et leserinnlegg som jeg sendte til lokalavisa. Det sto en språklig sensurert variasjon av den på trykk et par dager etter artikkelen som provoserte den.


Jeg er forbanna i dag. Fattigdom kan få munn og fingre til å sprute ord når som helst, og evnen til å lukke øya for realitetene like så, men når Drammenspolitikere sier at hvor ille denne barnefattigdommen er, det visste vi ikke er det vanskelig å ikke stoppe opp i fres og splutt og andre styggere og mindre givende utsagn.

For det er ikke sant. Det er mulig for en vanlig drammensborger å ikke ha visst, men det er ikke mulig for de folkevalgte.

Politikerne kjenner sosialhjelpssatsene. Som oss andre kjenner de også prisene på dagligvarer, klær og andre vanlige ting en trenger. De kjenner barnetrygdssatsene. Når flertallet i Drammen igjen og igjen har valgt å si at barnetrygda skal trekkes fra livsoppholdet, da har de visst hva dem det gjelder ender opp med å ha å rutte med: Ikke særlig mye.

Ikke bare det, flertallet har visst at det finnes alternativer. De har sett SVs forslag til alternativt budsjett og de har prioritert annerledes. De har sjøl designa det budsjettet som blei vedtatt. Barnefattigdommen er valgt, og den er valgt av dem sjøl.

Så det er tullprat når Baumann og de andre sier ikke at de ikke har visst. Derimot har jeg ingen problemer med å tro at de ikke har forstått. Det kan være vanskelig å ta inn over seg realitetene, men gode politikere må kunne slutte fra kunnskap til forståelse. Forhåpentligvis er det noe som kan læres, for flertallet av de folkevalgte i Drammen har ikke evna det til nå.

Parade (kladdemappearkeologi)

Den åttende posten i prosjekt kladdemappearkeologi. Skrivi etter paraden i fjor.


Jeg har gått i paraden i år, for aller første gang. Det skulle litt til å overbevise meg også, for jeg hadde sånn fordommer mot dette paradestyret.

Ikke sånn å forstå at jeg trodde at det bare bare var freakshow, men jeg trodde at det nesten bare var det og at resten var små untak som drukna i ståheien. Det var jo det jeg hadde sett på TV! Dessuten veit alle at...

Til å være såpass høylydt mediekritisk glemmer jeg forbløffende ofte hvordan klipping og vinkling funker når det er noe jeg sjøl ikke er involvert i. Jeg tar visst fortsatt avgjørelser på et alt for tynt grunnlag når jeg ikke tenker meg om. Hverdagens kildekritikk, er det noen som har mestra den? Jeg er lutter øre.

I år gikk jeg sammen med SVs homonettverk og andre SVere. Til tross for at jeg la merke til at det var SVere strødd over hele paraden i mange ulike organisasjoner og grupperinger var vi flere enn de andre partiene jeg så. Partifeller pleier å være engasjerte folk, så det var ikke noen overraskelse.

Klart det er show og bråk og ståhei. Tanken er å vise mangfoldet, og det er mange som har noe å vise fram. Jeg er glad for det, så snart jeg skjønte at det normale har en plass i mangfoldet også. Det handler ikke om de normale versus freaksa heller, om hvem som skal eie homoparaden. Den kan vise all variasjonen, være litt show. Noen synes best, det er flere av de andre. Det jevner seg ut, sjøl om vi alle veit hvem det er artigst å ta bilde av.


(Et PS angående standområdet: Til den som satte standen til bamseklubben ved sida av standen til NOAH: Takk, jeg lo så jeg fikk vondt i magen.)

Kall (kladdemappearkeologi)

Post sju i prosjekt kladdemappearkeologi. Jeg lot være å poste den fordi jeg så noen måter det kunne ende opp med å blåse fra begge sider, både av dem som føler de har patent på ordet, og de som aksepterer og patenten og tar avstand med alt de kan assosiere med patentinnehaverne. Vel, blås, her er den likevel.


"Men hun kan jo ikke få oppføre seg sånn!" splutter jeg.

"Nei, så klart," sier han, "men - hun har et kall." Vi snakker om et menneske som ikke kan oppføre seg og som stadig ødelegger for andre, men som folk vegrer seg for å gjøre noe med fordi det som kristne føles litt upassende å kaste ut noen som snakker om at de har et kall. Hvem er vi til å blande oss i DET?

Jeg har sett det andre steder også, og hørt om det oftere. I organisasjoner og andre steder det skal gjøres en jobb er det høy takhøyde for folk som oppfører seg dårlig fordi de har et kall, enten det kalles det eller noe anna.

Jeg har stor respekt for kall, enten det er av religiøs, sekulær eller sammensatt art, men er det egentlig å gjøre ære på kall å la dem som har det eller hevder å ha det oppføre seg dårlig uten å gi de sanksjonene vi vanligvis ville gitt?

Når jeg bruker ordet kall mener jeg en visshet om en hovedoppgave i livet. I de abrahamske religionene vil dette gjerne være noe som kommer fra Gud, men jeg velger å bruke begrepet breiere fordi jeg mener det da dekker noe som ser ut til å være helt likt - bortsett fra troa på kilden til det.

Å respektere kall kan være en god ting, men hvordan skiller vi mellom et kall og et oppheng? Det hadde vært så mye greiere dersom et kall kunne bevises, et vitenskaplig skille mellom kall og ikke-kall, så kunne vi i hvert fall skilt ut dem som ljuger eller tar feil, men jeg er ikke sikker på om vi burde skille om vi hadde kunnet.

Hvis en person opplever å ha fått et kall, mener jeg at det må innebære at personen ser seg sjøl som sterk nok til å gjøre det som gjøres skal, og forstår at det er en sjøl som gjør jobben, ikke en eller annen mirakelmaskin. Det passer så vidt jeg kan skjønne dårlig inn i kristen mytologi at Gud skulle fjerne alle prøvelser for noen. Sterk rygg, ikke lett bør ser ut til å være greia.

Tilsvarende er det hvis en person er kalla av andre ting. Det finnes ingen suksessgaranti, men jobben skal gjøres likevel. Hvorfor skulle verden rundt bøye seg for den som er kalla til å gjøre en jobb?

Jeg tror mange ønsker å vise respekt når noen snakker om at de har et kall, mer jo mer de tror på kilden til kallet, mer jo mer de tror på arbeidet som beskrives. Jeg tror det er derfor de noen ganger aksepterer oppførsel de ikke ville akseptert fra andre. Det er sikkert iblanda god, gammeldags konfliktskyhet og noen ganger til og med en sunn eller usunn dose respekt for de gale (det er en klar overlapp her), men først og fremst tror jeg at det er et forsøk på å vise respekt for kallet.

Jeg forstår det behovet, men tror samtidig at det finnes en sunnere måte å gjøre dette på: Respekter jobben, ikke alt det den som gjør den måtte finne på. Hjelp med jobben som skal gjøres om du vil gjøre noe. Ikke vær redd for å si fra. Hvis du mener noen er satt her på jorda for å gjøre et arbeide, så følger det vel at det er her jobben skal gjøres, og at dette er noen som kan takle virkeligheten som den er - eller i verste fall med din hjelp lære seg å gjøre det. Den som har et kall kan forvente respekt for jobben de gjør, ikke kallet til å gjøre den.

Vi forstår kallet vårt gjennom den linsa det vanlige livet vårt er. Uansett hvor klart vi måtte huske kallet, uansett hvor mye det kjennes som om det er med oss, vil det være et fortolka kall vi har med oss. Hvis det ikke var sånn ville vi neppe kunnet være i stand til å være her og gjøre jobben.

Legg av ærefrykta. Legg av statusen. Fokuser på jobben.

Hverdagshelter 3: Bestemor ser deg, og vi andre også. (Kladdemappearkeologi)

Post nummer seks i prosjekt kladdemappearkeologi. Skrivi for over to år sida. Jeg lot i utgangspunktet være med å poste den fordi jeg følte at jeg hadde gått et godt stykke over streken - en forenkling her og der kan være nyttig, men dette blei for drøyt. Dessuten er damen muligens gjenkjennelig, men det er mindre problematisk, siden det i så fall utelukkende er på oppførselen. Verre er det at det slett ikke er enkelt å vite hvordan en skal ta seg av folk som oppfører seg fullstendig på sida av det som er greit. Jeg har tanker om det som går på tvers av dem jeg har her.

Jeg poster den nå likevel fordi det likevel er noe i den jeg liker, noe om å si fra. Jeg mener fortsatt at poenget er riktig - det må bare ikke forveksles med uproblematisk, eller det eneste riktige.



Mamman min hadde en kronikk på trykk i lokalavisa for en drøy uke sida. Budskapet var at respektable damer kan i kraft av sin respektabilitet bidra til å redusere volden i det offentlige rom, bare ved å ikke snu seg vekk. Hele kronikken ligger her, og er absolutt verdt å lese.

For det er hverdagshelting, det. Det svei litt også - det minna meg på alle de gangene jeg ikke har sagt fra, sjøl om jeg er i tjueåra og altså ikke i målgruppa her.

Som en gang på bussen.

Det er ei eldre dame som jevnlig trakasserer andre mennesker, stort sett for å være ugudelige, brune eller internettbrukere. Det går mye i Satan og Satans Verk. Munnen går som en kvern, stiller ut alle redslene og alt hatet i huet hennes for alle som måtte befinne seg i nærheten.

Grunnene til at jeg for min del ikke har sagt fra til henne de fleste gangene er sammensatte. Jeg tror ikke det faktisk kan hjelpe henne. Jeg ser at hun har det jævlig og har vært redd det skal bli verre for henne. Det å være stille er en måte å ikke slippe til det hun sier, i teorien.

Denne gangen var det på Fjellbussen. Fjell er den bydelen som har de laveste husprisene, de høyeste blokkene og de fleste innvandrerne, så Dagens Ord var så klart innvandrere. Alle innvandrere var kriminelle og burde sendes ut av landet, og DU med BARNEVOGNA, har du ikke annet å gjøre enn å komme hit og snylte og kan du ikke dra tilbake dit du kom fra og vi skulle kasta dere på sjøen, ja, og...

Det var sikkert bare tre-fire minutter, men hun rakk å si ganske mye på den tida. Og vi, medpassasjerene hennes, sa ingenting. All redselen forvridd til hat i stemmen, alt det samme i orda, og jeg tror vi alle som en var sikre på at det ikke var noe vi kunne gjøre for henne. Hun er for langt ute til at vi kan hjelpe henne og stillhet kan virke som en underlig respekt for de gale, men skal folk trenge å sitte der å bli hata? Jeg tørka en tåre. Herregud, grine på offentlig transport.

Men så kommer hun, en av hverdagsheltene, tenåringsjenta. En ridder i skinnende boblejakkerustning som har sitti litt lenger bak på bussen. Og hun sier "du kan jo ikke snakke sånn til folk!" Så naivt, tenker jeg, å tro at hun vil høre. Jeg har prøvd det før, med henne, de fleste har vel det. En ropende diskusjon er i gang. Vel, ikke diskusjon, men skrikinga og fokuset til den gale er plutselig bare på jenta.

Så tenker jeg at sjøl om det ikke nytter å nå inn til denne dama så kan hun faktisk ikke skrike noe særlig verre enn hun allerede gjør. Den eneste forandringa er hvem hun ser på når hun skriker. Det får minst en av dem som sitter rundt til å føle meg litt bedre, og hun med barnevogna ser letta ut hun også. Til syvende og sist er det ikke så bra å holde kjeft heller, men det er ikke lett å si fra når det er en sjøl som blir angripi.

Jeg tror at når hun eller noen andre angriper noen som er tilstede neste gang er det min tur til å si fra, sånn at folk skal slippe å sitte å høre på edder og galle om seg sjøl. Jeg tåler litt skriking på en god dag. Jeg tåler å se henne i øya når hun skriker også. Det vil antakeligvis ikke hjelpe henne, men det vil ikke skade henne heller, og det vil kunne hjelpe meg og folk rundt.

Hva skal du bli når du blir stor, Maren? Hverdagshelt, som fjortisjenta på bussen og som mamman min. En sånn som sier fra. En som tåler konsekvensene av å si fra. Det vil jeg bli når jeg blir stor.

Edward, Bella og hvordan gjenkjenne en konebanker (kladdemappearkeologi 5)

Dette er den femte posten i prosjekt kladdemappearkeologi.


Hvorfor jeg leste Twilight? Lang historie, men jeg hadde ingen forventning om å sette pris på den. Noen ganger slår sånt feil, og bøkene jeg trodde jeg leste for å kunne kritisere skikkelig blir favoritter, men denne gangen viste det seg at det er mulig å falle gjennom gulvet.

Rett etterpå satt jeg og bladde i zinen "learning good consent" og fant ei liste over tegn en ofte finner hos folk som banker eller planlegger å banke partneren sin. Hvis noen har tre eller mer av disse er det god grunn til å være på vakt, står det. Jeg skal ikke referere hele lista, men heller dra fram noen punkter jeg la spesielt merke til.

2. Kontrollerende opppførsel. Kan hevde at den er basert på bekymring for partnerens sikkerhet. Her står det også noe om sinne og liten villighet til å la partneren ta egne valg om personlige anliggender.

3. Raskt involvert: Presser til usedvanlige raske samboerskap, forlovelser osv. Bruker utsagn som "du er den eneste jeg kan snakke med," "jeg har aldri følt meg elsket før," gir inntrykk av at bare partneren kan redde ham fra undergangen.

4. Urealistiske forventninger. Trenger partneren til alt. "Hvis du elsker meg er jeg alt du trenger - du er alt jeg trenger."

5. Isolasjon.

9. Slem mot dyr eller barn.

11. Det meste her er ikke relevant, men lar ikke partneren sove måtte med.

13. Ut-av-det-blå humørsvingninger.

15. Trusler om vold. Dette inkluderer alle trusler om å kontrollere partneren ved makt.

16. Vold mot gjenstander.

17. Bruk av makt under krangler.


Tre eller mer skulle altså være grunn til å være på vakt. Vår bleike, glitrende venn scorer ti av sytten. Det kunne vært tolv, men jeg tok ut to jeg var i tvil om.

Det plager meg ikke at det finnes bøker der sånt skjer, men det er skummelt når det for mange blir malen på et romantisk forhold. Det kan gjøre det vanskeligere å se når en situasjon er farlig, vanskeligere å vite når en skal komme seg ut. For mange av de som slår, gjør det ikke før de er sikre på at partneren ikke lenger er i stand til å komme seg ut.

Måtte de drittsekkene ta feil.

Skjemaangst i en rigid hjerne (kladdemappearkeologi 4)

Post nummer fire i prosjekt kladdemappearkeologi. Publisert, og så sletta i et øyeblikk av vill panikk.


Jeg er redd for skjemaer. Ikke skjemaene i seg sjøl, så klart, men for konsekvensene hva jeg skriver der kan ha. Hvordan veit jeg at jeg svarer riktig når jeg ikke veit hva de mener med spørsmåla de stiller? Jeg veit ikke det. Jeg må gjette, og som regel når det er snakk om skjemaer er det snakk om store ting, store konsekvenser om noe skulle gå galt. De spør stort sett om sånt fordi de har bruk for opplysningenne for å ta en avgjørelse. Noen steder står det til og med at jeg er inneforstått med at det kan medføre erstatningskrav å gi uriktige opplysninger.

Mener de brutto eller netto der? Det må jeg visst spørre om, greit nok.

Og Sara, som til en viss grad lyder navnet vesle sambo, er ikke samboeren min på ordentlig siden vi ikke er kjærester og har hver vår økonomi men deler på maten og funker som en slags valgt familie. (Og hvorfor skal forresten relasjoner basert på romantisk kjærlighet og sex være bestemmende for økonomi? Hvorfor ansees de som mer stabile? Sånt pleier ikke gjøre meg i stand til å ta de beste langtidsavgjørelsene, og jeg tror ikke det er så uvanlig.) Jeg krysser av for samboer og for enslig. Jeg veit at det er feil, og jeg ser at det ser rotete ut, men det er de eneste måten jeg kan svare ærlig på. Eller kanskje jeg finner en eller annen måte å forsvare å fjerne et av kryssa seinere.

Og hvor mange er egentlig i husstanden? Internett forteller at en husstand er personer som hører til i samme husholdning, og at en husholdning kan ha med mat eller økonomi å gjøre. Jeg antar at det er økonomi her. Det virker litt utdatert, jeg kjenner da mange par med hver sin økonomi, og de fleste samboende par jeg kjenner har en mellomting mellom separat og fellesøkonomi. Og hva skjedde med felles bosted, det må da være med? Og hva med Vesla mi?

Jeg er redd de kommer til å synes jeg er dum som ikke klarer å fylle ut skjemaet sånn som de har tenkt. Jeg forstår at det logiske er å spørre enten menneskene som skal behandle skjemaene, menneskene som har skrivi skjemaene, eller mennesker som har Peil På Skjemaer. Det går derimot ikke like greit å forstå hvordan de alle sammen kan ha helt forskjellige svar. Ikke bare de forskjellige etatene, men de forskjellige menneskene i Vesenet ser ut til å definere ord som husholdning helt forskjellig.

Skjemaer er en kommunikasjonsform jeg ikke mestrer, og det ser det ikke ut som om det er særlig mange andre som gjør heller. Jeg tror de faker. Hvis det ligger definisjoner i bunnen her tror jeg ikke alle har lest dem. Og om definisjonene var på plass og allment forstått ville jeg vel fortsatt trengt noen bokser med "annet" ekstra.

Samtidig ser jeg at jeg er for rigid, for opptatt av Sannheten. Kanskje Sannheten ikke får plass på et skjema. Men det er jo den de er ute etter, er det ikke? Det er den de skal basere avgjørelsene sine på.

Jeg er redd for skjemaer.