"Bare" kjemi?

Det er mange som sier at religion bare er en følelse, bare kjemi. At det er en følelse er jeg med på. Det er "bare" jeg har litt problemer med.

Det er som romantisk kjærlighet: Det er også "bare" en følelse. Noen mener at den fører til mer vondt enn godt, noe mener den fører til mer godt enn vondt, og hvor involvert en skal være, og hvor aktivt en skal gå ut og leite etter følelsen kan ingen andre enn en sjøl bestemme, sjøl om mange prøver.

Det er forresten en del som mener at magien i kjærligheten (og religionen) forsvinner når vi lærer mer om hva det kommer av. Dem om det. For meg gjør ikke muligheten for en vitenskapelig forklaring verken kjærligheten eller religion mindre magisk og fantastisk. Mysterier vil det alltid være nok av, så hvorfor skulle jeg søke mangel på kunnskap?

Så hva er poenget med å bagatellisere denne følelsen til et bare? Enten det er en følelse en ønsker å ha eller ikke ønsker å ha, enten en definerer den som religiøs eller ikke. Bare kjemi, eller nevrologi, eller hva det nå er. Hvor kommer dette bare fra?

Svenske humanisterna tester: Hvor abrahamsk er ditt verdensbilde?

Jeg tenkte jeg skulle ta svenske humanisterna sin hvor-religiøs-er-du-test. Jeg innså allerede på første spørsmålet at jeg fikk problemer med å finne noe å svare på noen av spørsmåla, og da er det vel ikke noen vits i å ta testen, vel? Men jeg bestemte meg for at jeg lurte veldig på hva de andre spørsmåla var, og at dette burde blogges.

For å ikke bli sittende helt fast skal jeg alltid velge det nederste svaralternativet når jeg melder pass. Det vil tulle til resultatet, så klart, men resultatet er ikke det mest spennende her.

1.
a) Gud finns nog inte.
b) Gud finns nog.

Det var her jeg først blei sittende fast. For hvordan skal denne testen finne ut noe om meg uten å si noe om enten hva de mener med Gud eller hva de mener med finnes?

Ordet "Gud" gir meg assosiasjoner til entall og til noe helt konkret. For meg er det Guddommelige en følelse, og jeg har ingen tvil om at den følelsen finnes i meg, uavhengig av hvorfor den finnes og hvordan den oppleves av andre. Hvor rigid er testens definisjon av Gud?

Jeg tror at Gud etter den mer stive forståelsen kan sies å finnes fordi konseptet Gud er en del av vår kultur og dermed påvirker oss alle, enten vi forholder oss til det positivt, negativt eller ikke i det hele tatt. Men når vi sier at noe finnes mener vi som regel ikke at det eksisterer i kulturen vår på samme måte som Donald Duck gjør, så jeg tror ikke tolkninga av ordet finnes kan hjelpe meg med tolkninga av ordet Gud.

Jeg melder pass og trykker meg videre.

2. Praksis.
Et langt sett avkrysningsspørsmål som kort sagt ser ut til å være basert på at religion = abrahamsk religion. Jeg sleit med å svare på følgende:

Deltar i gudstjänst. Brukar läsa Bibeln, Koranen eller någon annan helig skrift. Väljer eller väljer bort maträtter av religiösa skäl. Ber och tror att Gud hör bön. Tror inte att Gud hör bön, även om jag ber ibland.

For hva kan kalles en gudstjeneste? Hva gjør et skrift hellig? Leserens intensjon? Forfatterens? Samfunnets enighet om at dette er et hellig skrift? Hva er en religiøs grunn når religion og verdensbilde er så sammenfiltra for meg, og jeg liker det sånn? Når religionen min gir meg nok en grunn til å gjøre noe jeg allerede gjorde? Hva er dette Gud som jeg skal tro eller ikke tro at hører bønn? Hva innebærer det egentlig å høre bønn?

Det at de prøver å finne ut noe om religiøs praksis er min tolkning, men det kan også se ut som om det først og fremst er den typen praksis som av en del følges på grunn av tradisjoner de er ute etter. Jeg svarte ikke på noe som egentlig angikk min praksis.

En annen sak jeg la merke til er at de spør om jeg vil at mine barn skal være døpte. Er det snakk om barnedåp? Jeg tror at dersom jeg hadde vært kristen, ville jeg håpa at barna mine ville valgt å bli døpt etter hvert, men ville definitivt ikke fått dem døpt som småbarn.

Hur påverkar religionen vad du tycker är rett och fel?

Dette var et skalaspørsmål som bare var passe vanskelig. Jeg svarte det som passa best, nemlig at jeg og andre mennesker sjøl kan lære å bedømme hva som er rett og galt, og la i mitt stille sinn til noe om at det kunne gjøres med eller uten en guddom på laget, og at det som oftest er hard jobbing om en tar det seriøst.

4. Dom og straff.
Jeg er ikke redd for å straffes for noe etter døden. Sjøl hvis det skulle være konsekvenser av valga mine (og det tror jeg nøyaktig ingenting om, det tar jeg som det kommer) tror jeg ikke på noen straffende guddom.

5. Etterlivet eller mangelen på det. Jeg kryssa av for at jeg tror på reinkarnasjon. Det er litt upresist. Jeg tror på fysisk reinkarnasjon, det er en av de vakreste delene av livet som jeg ser det. Jeg har så langt ikke møtt noen som ikke tror på det, men de fleste synes ikke det er stort og viktig på samme måte som det er for meg.

Haka er den at jeg tror ikke det er det de mener med det svaralternativet, jeg tror de snakker om sjelens udødelighet. Likevel, det var det nærmeste jeg kom et sannferdig svar.

6. Hvem ville jeg snakka med i en krise?

Her var det virkelig ingen gode alternativer og jeg måtte melde pass. Prest, imam, rabbi, annen religiøs leder, et ikke-religiøst medmenneske, en terapaut? Vær så snill. Kan jeg ringe en venn?

7. Religionskritikk.

Lett. Jeg er for religionskritikk, både fra innsida og utsida. Men jeg trenger ikke få lov til å si ting som at "min gudinne tar din gud i rumpa med en strap-on på tjuefem centimeter i diameter hver morra før hun drikker kaffen sin", altså.

8. Enkeltmenneskets rettigheter eller tradisjoner?

Dette blei vanskelig. Ikke fordi jeg ikke veit hva jeg mener, men fordi svara er så vage. De sier ikke noe om hvilke rettigheter det er snakk om, og ser ut til å anta at svaret burde være det samme uansett. Jeg faller som regel på at enkeltmenneskets rettigheter trumfer, men ikke alltid. Rettigheter betyr jo ikke rett til hva som helst, og det er tross alt snakk om kulturelle tradisjoner også her, ikke bare religiøse.

9. Religiøse skoler:

Spørsmålet var formulert på en måte som fikk det til å se ut som om eneste grunnen til å velge en religiøs skole var for å indoktrinere ungene sine. Sjarmerende. På samme måte så det ut som om det andre alternativet var frihet fra religiøs påvirkng. Hadde de enda tatt med livssyn også. Nei, her melder jeg glatt pass.

10. Spedbarn som medlem av trossamfunn:

Det synes jeg ikke gjør noe, men jeg skulle ønske de fikk melde seg ut (og inn) tidligere enn de kan i Norge i dag. Mange har sterke meninger om religion lenge før fylte femten.

11: Hvem har copyright på ekteskapet, Gud eller menneskene?

Menneskene bestemmer, soleklart. Forskjellige mennesker vil ha forskjellige tolkninger av det, inkludert religiøse tolkninger, men så lenge det er en juridisk institusjon må den behandles som en.

12. Skal voksne mennesker bestemme over egen seksualitet uten at samfunnet blander seg?

Ja, helt klart. Men jeg veit ikke helt hvordan en i praksis skal takle at det betyr muligheten til å slippe å bli utsatt for andres seksualitet også.

13. Likestilling.

Ja takk. Gjør det meg mindre religiøs på noe vis?

14. (Kvinners) rett til å bestemme over egen kropp.

Klart vi skal, og det er sprøtt at testen kan komme til å anse meg som mindre religiøs for at jeg mener det.

15. Hvem skal ha kontrollen?
a) Jag tror att vi måste låta Guds vilje styra våra liv.
b) Jag tror att vi människor själva måste ta ansvar för hur vi lever tillsammans. Vi skal utnyttja vårt förnuft och bör inte lita på att någon annan sköter saken, till exempel Gud.

Ok, folkens, jeg tror at integrert guddommelighet er et godt mål for meg som religiøst menneske. Da blir det å sette Gud og Sjøl opp mot hverandre litt unaturlig. Og når Gud bare er et eksempel kan den siste delen tolkes veldig bredt. Jeg er enig med den likevel, men jeg opplever ikke at disse to svaralternativene utelukker hverandre, sjøl om jeg ser at de kan gjøre det for mange.


Konklusjon: Jeg veit at jeg ikke er en representativ religiøs, men likevel: Mange av spørsmåla i testen ser ut til å ha som premiss at jo mer religiøst konservativ du er, jo mer religiøs er du. Det er en ganske ufin antakelse. Det denne testen måler er ikke først og fremst religiøsitet. Hvor abrahamsk er ditt verdensbilde ville vært et ærligere navn. Eller, om jeg skal la tvilen komme dem til gode, mer kunnskapsrikt.

Jeg skulle ønske at de hadde vært flinkere til å ikke kjøpe de konservativt religiøse sine definisjoner av religion. Denne gruppa religiøse har en interesse av å ha definisjonsmakt, og denne testen støtter opp om den definisjonsmakta.

Men det er også en del av definisjonsmakta å si at graden av religiøsitet er det samme som graden av ytterliggåendehet, at sånn er religiøse - ikke som oss andre. Dette er stygt når det kommer sammen med vrangoppfatninger som at trosopplæring er eneste grunnen til å sende unger på religiøse skoler. De velger å bruke tid, penger og krefter på å feilrepresentere andre folks tro når de kunne holdt seg til å opplyse om hva det vil si å være humanist. Det er nok av dem som er enige med trosgrunnlaget deres til at det kunne blitt en effektiv kampanje, helt uten lureri.

Jeg visste at jeg kom til å bli oppgitt og kranglete av å ta denne testen. Jeg veit at jeg ikke passer inn. Men jeg var ikke forberedt på å bli så forbanna på vegne av mer liberale folk som hører til de abrahamske religionene.

Religiøsitet og dedikasjon til religionen er ikke godt egna til å måles, men om vi skal måle det må vi ha bedre verktøy enn dette. Men så er det heller ikke sikkert at det er religiøsitet de svenske humanistene prøver å måle.


Jeg anbefaler også Arnfinn Pettersen sitt innlegg om testen.

Behandlet som en narkoman

Enda en person har vært ute i media og sagt at det er "provoserende å bli behandlet som en narkoman". Denne gangen er det Maria Eliassen, men jeg har hørt det flere ganger enn jeg kan telle. Fra halvkjendiser som har røyka hasj via folk med litt slitne klær til sjuke og handicappede. Folk som har blitt kasta ut fra kjøpesentre, stasjoner og spisesteder, som regel på grunn av en genuin forveksling mellom sjukdom og rus. Det er provoserende å bli behandla som en narkoman, klart det er.

Men kan vi se litt lenger enn til nesetippen her? For når vi sier at vi ikke vil behandles som narkomane, sier vi samtidig at vi veit hvor uverdig narkomane behandles, at vi forventer at alle andre også veit det. Vi sier det fordi alle skjønner hva vi mener med det. Vi bekrefter at narkomane behandles sånn. Og det er med på å bygge opp under aksepten for at narkomane behandles så dårlig.

Da vesla mi var lita nok til å sitte i barnevogn var det ikke sjeldent at det kom bort narkomane som spurte forsiktig om de kunne hilse på ungen. Jeg liker at voksne hilser på barn, og de fleste føler ikke at det er noe de trenger å spørre foreldrene om. Ikke jeg heller, jeg veiver og vinker og snakker til unger på bussen til stadighet. Men det var to ting som gjorde denne situasjonen annerledes: Det første var hvor glad den voksne blei over å ha kontakt med et barn, vinke litt og lage tullefjes, det andre hvor stygt de andre rundt så på meg, narkisen eller begge deler.

For det er ikke sosialt akseptabelt å behandle narkomane som mennesker, og ikke for narkomane å oppføre seg på måter som er helt greie for resten av oss. Barn må beskyttes mot narkomane, både de som er rusa og de som ikke er det. Det handler ikke om barnets fysiske trygghet. Den gjengse heroinist er ikke særlig farlig. Alkohol og amfetamin kan gjøre folk ustabile, men da handler det om å se an stabiliteten til folk, ikke om de har rusproblemer. Og ustabile narkomane kommer neppe bort og spør halvsjenert om de kan hilse på barnet i vogna. Det er ikke problematisk å beskytte barn, men når barnet skal beskyttes sosialt, beskyttes mot å se at Sånne Folk finnes, da snakker vi problematisk. Og jeg tror det er det de stygge blikkene handler om.

Men det sikreste tegnet på hvor dårlig samfunnet behandler narkomane er hvor glade mange av de slitneste av dem blir når be blir behandla noe i nærheten av normalt. Når vi ikke røsker vekk ungene fordi vi tror at de får mareritt av å se narkomane smile til dem (de gjør ikke det), når vi er normalt høflige og hyggelige som vi er mot andre fremmede, alt det der. For de er vant til en helt annen virkelighet.

Kan vi slutte å si "hvordan våger de å behandle MEG sånn?" og begynne å si "jøss, er det sånn det er, tenk å oppleve dette hver dag"? Kan vi hjelpe samfunnet med å slutte å behandle folk som narkomane - inkludert de narkomane? Kan vi begynne å behandle folk noen lunde anstendig?


Anbefaler også Stians fantastiske oppfølgingspost Den unge mannen på benken.

I overkant mye hensyn?

Dagbladet melder at KrF sitt landsmøte ikke får bruke parfyme under middagen. En kilde fra KrFU som enten hadde vett på å være anonym sjøl eller som sa noe så dumt at dagbladet tok avgjørelsen for ham eller henne sier at det virker som om noen har tatt i overkant mye hensyn.

I overkant mye hensyn. I overkant mye hensyn. I overkant mye hensyn?

Kjære anonyme KrFUer, hva var det du tenkte? At den som har bedt om at folk avstår fra parfyme har bedt om mer enn han eller hun hadde behov for for å få delta på festmiddagen? Eller at flertallets eventuelle forfengelighet må veie tyngre enn et par stakkars overfølsommes mulighet til å delta på festmiddagen?

Jeg har aldri sett noen med et handicap be om mer hjelp eller tilpasning enn det de trenger. Aldri. Ikke fra hjelpemiddelsentralen, ikke fra dem som fikser arrangementer de ønsker å delta på, ikke fra venner. Det skjer sikkert, men jeg tror ikke det er særlig vanlig. Derimot har jeg sett det motsatte flere ganger enn jeg kan telle, og gjort det sjøl også. Bedt om mindre enn det jeg trenger, for ikke å snakke om alle gangene jeg har latt være å delta framfor å la andre merke begrensningene mine. Det vanligste er å be om det minste en kan takle og bære resten av byrden sjøl. Og det må gå an å be om mer enn det også. I overkant mye hensyn?

Jeg tror vi har sånne meninger i alle ungdomspartier, kanskje de fleste ungdomsorganisasjoner - jeg har støtt på den slags ubetenksomhet i SU også, og fra det jeg hører fra andre partier virker det som om SU er av de flinkere ungdomspartiene. Men ungdomspartiene fungerer ofte som læringsarenaer. Litt av greia med læringsarenaer er nødvendigvis at ikke alle har lært alt enda.

Men holdningene jeg møter i SV både lokalt, på fylkesnivå og på sentrale arrangementer får meg jevnlig til å føle meg nyforelska i partiet mitt igjen. Konsentrasjonsproblemer, sier du? Du veit du kan få ekstra taletid om du trenger det? Ikke det, nei vel. Ja, selvfølgelig kan du sitte ytterst på rekka i dag. Ja, klart jeg kan sørge for at du kommer deg fram i rullestol. Ja, klart vi skal si fra i god tid hvis du må ta med noe sjøl. Ja, klart du kan se an hva du kommer til å bidra med i år, fint du sier fra. Ja, klart vi kan love å velge ny vara mellom årsmøtene om noe skulle skje med varaen din.

Men det viktigste er kanskje at det holder å forklare at et behov er der, jeg trenger ikke gå rundt og drive folkeopplysning mer enn jeg orker. Bare det å si fra er vanskelig nok noen ganger, men det blir lettere hver gang fordi Folk Er Fantastiske.

Jeg håper dette betyr at KrF har skjønt samme greia som SV. Jeg håper det gjelder de andre partiene også.

For de, eller skal jeg si vi, trenger oss. Et parti som ikke har plass til folk med ulike handicap mister en grunnleggende forståelse for en minoritets varierte virkelighet. Det blir for lett å se oss som snyltere, stakkarer eller ofre. I tillegg til all vår formelle og uformelle kompetanse har vi en veldig spesiell gave av forståelse å gi partiene våre, sjøl om noen kan bli irritert over at et helt landsmøte må legge et aspekt av forfengeligheten på hylla noen timer fordi noen har vist i overkant mye hensyn.

Tyrker'n og annen kulturberikelse

Jeg leser at verken høyre- eller venstresida vil ha kulturberikelse, sjøl om venstresida vil ha innvandring så lenge innvandrerne legger av seg alt vi ikke liker. Det kan stemme til en viss grad, det. Det vi vil ha er maten, litteraturen og kanskje til nød musikken, men ikke holdningene.

Drammen har 20% innvandrere, og den største innvandrergruppa er tyrkere. Det nyter jeg godt av - det er en stor faktor i min privatøkonomi at jeg bor i en by med innvandrerbutikker. Du veit, de Nordmenn liker å kalle Tyrker'n, Jalla'n, eller kanskje til og med Innvandrerforretningen eller etniske butikker i stedet for Elite og Nor Gøy - vent, hva, er det forskjell på dem også? Men jeg digrerer. Hvorfor er det så greit å snakke om mat og så ugreit å snakke om alt mulig annet?

Jeg tror en del av svaret ligger i dette: Hvis vi ser det positive i andre kulturer vil vi bli antatt å være bra naive, som om det å påpeke noe positivt betyr at vi har gravd gjennom en negativ suppe av innvandrerkultur for å finne noe positivt vi kan vise fram og si se, så fint! For det er det vi har blitt fortalt at det betyr å si positive ting om innvandreres kultur, i hvert fall ikke-vestlige innvandrere.

Så når vi ser ting som ikke stemmer med det bildet vi allerede har av innvandrere, så holder vi ofte munn, feige som vi er. Det er ikke i overenstemmelse med det vi har lært, og vi veit at det å si noe positivt om innvandrere er det samme som å starte en diskusjon om alt som er negativt med innvandring. La stereotypene flomme!

Men sånne diskusjoner har begrensa nytteverdi. Det vi liker og det vi ikke liker ved en kultur er ikke to ting som skal veies opp mot hverandre. Innvandringsdebatten har ikke noe behov for at vi endelig blir enige om hvorvidt innvandring er positivt eller negativt som en del synes å tro, den er mye bedre tjent med at vi innser at den er begge deler, og mens vi er i gang kan vi godt få med at innvandrere ikke er en homogen gruppe, sjøl ikke de fra samme land. Hvordan noe så grunnleggende kan bli så ofte ignorert? Folk liker forenklinger sjøl der de ikke er nyttige, det må være det.

Og vi er ikke forplikta til å like alt like godt. Det ville ikke vært kulturberikelse om vi sugde til oss alt som svamper, da hadde det vært snikislamisering. Og som lenka over illustrerer har vi ikke det. Men vi kan godt se på litt mer enn maten, altså. Det er ikke farlig å legge merke til ting som er annerledes i andre kulturer uten å være negativt. Det er først da vi snakker kulturberikelse.

I can has bystyreblogging?

Jeg skal ikke bli politiker når jeg blir stor, og dette er ikke en politisk blogg. Det er helt sant.

Jeg er politiker og har tenkt å forbli det, og dette er en politisk blogg. Det er helt sant.

Det første er helt sant. Jeg er ikke folkevalgt (og har i skrivende stund overhodet ikke lyst til å bli det, og ser ingen endring i framtida der). Jeg vil ikke redusere denne bloggen til en politisk blogg. Jeg vil skrive om livet, og det inkluderer mye som er politisk. Jeg liker å dra fram det politiske perspektivet, men jeg vil ikke forplikte meg til å gjøre det. Og ikke minst vil jeg ikke representere noe anna enn meg sjøl noe mer enn jeg må om jeg skal være ærlig, og det skal jeg jo.

Det andre er helt sant. Jeg er medlem i et parti jeg ikke ville vært uten, og jeg er til og med aktiv når helsa tillater. Jeg tror politikk former hverdagen vår, og jeg tror hverdagen vår er med på å forme politikken. Jeg skriver om politikk sjøl der jeg ikke nevner det, når jeg skriver om Borgerstyrt Personlig Assistanse, moderne tøybind, nyttårsløfter og postmodernisme, ikke bare når jeg skriver om DTs valgkampforberedelser, tjenestedirektivet, NAV eller fattigdom.

Men sjøl om dette er en politisk blogg er det ikke en politikerblogg. Jeg er enig med Stian i at vi trenger noen lokale politikerblogger i Drammen. Noen i bystyret som kan skrive om bystyresaker, gjerne minst en fra hvert parti. Og i tillegg noen varaer, håpefulle eller frivillige som kan sitte bakerst i bystyresalen og liveblogge.

Det kan bli stygt, men det kan også bli vakkert. Vis oss penga budsjettforhandlingene!

Borgerstyrt? Men hvorfor det, da?

Før var det første jeg gjorde når jeg fikk vite at jeg skulle få besøk å sette på en vaskemaskin. Jeg kan ikke en gang på en god dag henge opp en halv maskin tøy sjøl uten å ha heftig vondt i armene i flere dager etterpå og bli generelt dårligere, og det å få besøket til å henge opp vaska mi var min måte å tilpasse meg så godt jeg kunne fram til jeg fikk to viktige verktøy - tørketrommel og BPA.

Jeg har gode venner og en fantastisk familie. De hjalp gjerne til i år etter år, for det var jo ikke bare det å henge opp tøy som ikke gikk. Familien har sin plass i det å hjelpe til ved sjukdom og skader, det er samfunnet stort sett enige om. Men når behovet er mer eller mindre permanent er det en helt annen sak, både for den som ikke klarer alt sjøl og for familien, både emosjonelt og praktisk. Da må storsamfunnet være med på løftet.

Borgerstyrt Personlig Assistanse betyr at jeg kan få ha mine egne prioriteringer. I går var det kaldt og det snødde til og med aldri så lite, så jeg ba assistenten om å bære inn ved og koste trammen. Noe så enkelt som det ville ikke gått an med for eksempel hjemmehjelp. Det er absurd men sant.

Det å ha BPA gir meg noen av de mange tinga som friske folk kan ta for gitt. Muligheten til å ta ansvar for meg sjøl og mine egne prioriteringer. Muligheten til å velge om jeg vil bo aleine eller sammen med andre. Muligheter nok til å fylle en egen post - en annen gang.

Jeg slipper å utnytte gjestene mine til å henge opp tøy lenger. Det er det to-tre år sida sist jeg gjorde, og jeg er fortsatt glad for det hver gang jeg får gjester. Det smaker frihet, jammen gjør det det.


Bildene har jeg fått låne av ULOBA, andelslaget som styrer BPA i store deler av landet, blant anna i Drammen her jeg bor. Takk!