Vi sitter i en sirkel. Det er femti år mellom den yngste og den eldste av oss. Vi snakker om takknemlighet for det siste året, for de fantastiske tingene som har skjedd. Noen av dem var ønsker og mål fra denne dagen i fjor. Så skåler vi ut ønsker og mål for det nye året.
Det er Samhain, den siste høstfesten, der det gamle året dør, der vi kan hedre forfedre, der vi kan tenke på det nye og det gamle året. Hekser liker å si at Samhain er forløperen til både Halloween og Allehelgensdag. Vår feiring likner ikke noe særlig på noen av delene, og sjøl om navnet kanskje er eldst er feiringene stort sett mye nytt med litt gammelt i.
Da jeg var lita blei jeg fullstendig fortørna da jeg innså at nyttårsaften ikke var på vintersolverv. Jeg følte meg rett og slett lurt. Hva var vitsen da? Sånn sett er det pussig at jeg har valgt å adoptere den keltiske versjonen der døgnet begynner når en går til sengs, og året begynner når det mørkner.
Grunnen er ikke så mye religiøs (sjøl om dette er en religiøs høytid for meg og mange andre) som praktisk: Hvis jeg vil ha en dag der jeg måler åra og har tid til refleksjon må jeg ta det en dag der det ikke er masse annet som skjer. Det betyr at både nyttårsaften og solsnu er utelukka. Jeg kunne valgt fødselsdagen min, men den er bare noen dager unna Samhain likevel. Samhain fungerer.
Og det er godt å ha en gang i året der det oppsummeres. Der jeg erklærer at her begynner det nye, her slutter det gamle. Et sted på hjulet der en teller, oppsummerer, takker, setter mål.
For meg er det godt å lage ritualer rundt disse tinga også. Så vi skåler for det nye året og setter oss mål på vei inn i mørketida.
torsdag, november 19, 2009
tirsdag, november 17, 2009
This Too Shall Pass
Jeg er dårligere igjen. Ja, så raskt gikk det altså nedover. En snau måned siden jeg var så bra, og nå har det gått rett utfor.
Smertene i beina er tilbake. Svimmelheten. Kvalmen. Dobbeltsynet. Og fatiguen også. Jeg veit ikke om det er flyttinga, høsten, tilfeldigheter eller noe helt annet, men nedgangen i produktivitet er et faktum.
Likevel: Dette er ikke en sutrepost, men en feirepost. For denne gangen er jeg ikke redd. Jeg stresser ikke med det. Jeg bare lever det som det er, og hver morgen kikker jeg på rumpa mi i speilet. Ikke fordi jeg har sånn en fantastisk rumpe, men fordi det er der jeg har fått tatovert
De gode tinga varer ikke. De dårlige tinga varer ikke. I balansepunktet mellom disse to lever jeg livet mitt, og i balansepunkter er det en ro. Det har jeg laga meg påminnelser om. Det har vært viktig nok til å skrive på kroppen min. Hver morgen takker jeg meg sjøl for påminnelsen.
Helsa har gått nedover, og det er ikke hyggelig. Noen ganger blir jeg frustrert, men jeg er ikke redd. Jeg gjør det jeg kan og tar gode avgjørelser, og er glad for styrken jeg finner i å takle kroppens plutselig så mye større svakhet.
Smertene i beina er tilbake. Svimmelheten. Kvalmen. Dobbeltsynet. Og fatiguen også. Jeg veit ikke om det er flyttinga, høsten, tilfeldigheter eller noe helt annet, men nedgangen i produktivitet er et faktum.
Likevel: Dette er ikke en sutrepost, men en feirepost. For denne gangen er jeg ikke redd. Jeg stresser ikke med det. Jeg bare lever det som det er, og hver morgen kikker jeg på rumpa mi i speilet. Ikke fordi jeg har sånn en fantastisk rumpe, men fordi det er der jeg har fått tatovert
THISinspirert av sangen med samme navn av Danny Schmidt. Det er en referanse til en salomonsk historie om leiting etter et ordtak som kunne gjøre glede ut av sorg og sorg ut av glede. De fant det som minna om sorgen i gleden og gleden i sorgen - this too shall pass.
TOO
SHALL
PASS
De gode tinga varer ikke. De dårlige tinga varer ikke. I balansepunktet mellom disse to lever jeg livet mitt, og i balansepunkter er det en ro. Det har jeg laga meg påminnelser om. Det har vært viktig nok til å skrive på kroppen min. Hver morgen takker jeg meg sjøl for påminnelsen.
Helsa har gått nedover, og det er ikke hyggelig. Noen ganger blir jeg frustrert, men jeg er ikke redd. Jeg gjør det jeg kan og tar gode avgjørelser, og er glad for styrken jeg finner i å takle kroppens plutselig så mye større svakhet.
mandag, november 16, 2009
Kjære LLH - et utmeldingsbrev
Dette er et brev jeg skreiv til LLH i vinter en gang. Jeg hadde tenkt å sende det, men helsa tillot ikke all verdens aktivitet, så siden jeg visste at de hadde fått beskjed om saken tenkte jeg at det fikk holde. Jeg har ombestemt meg. Jeg griper anledninga til å publisere det her nå som LLHlederen begynte å følge meg på twitter.
Det er andre ting også. Et sentralstyre med et aldersspenn på bare syv år var heller ingen gladnyhet, for å si det pent, men dette var altså dråpen.
Kjære LLH.
Jeg skjønte noe for ei stund sida. Jeg skjønte at når dere snakker om inkludering, mener dere en veldig spesifikk form for inkludering. Dere mener at dere vil at homofile skal inkluderes, ikke at dere sjøl er villig til å gjøre det som skal til for å inkludere.
Da dere flytta ville den daværende ledelsen i Skeiv Ungdom ha et sted som var godt tilgjengelig. Dere hadde denne informasjonen, visste at de trengte å dele lokaler med dere, og valgte likevel å prioritere annerledes, med alt det innebærer.
Det veit jeg andre organisasjoner som gjør også, skjønt oftere fra tankeløshet enn en bevisst prioritering. Jeg veit godt at jeg ikke har noen rettigheter i forhold til disse tingene - jeg hadde bare i min naivitet gått ut i fra at det ikke skulle trengs hos dere, av alle.
For hvor dobbeltmoralsk er det ikke å ville ta statsstøtta fra organisasjoner som diskriminerer homofile mens dere sjøl setter et effektivt hinder på fem etasjer mellom dere og medlemmene som er rullestolbrukere eller som ikke har helse til å gå fem etasjer, og som er vanskelig nok å forsere for helt vanlige folk med vanlig bevegelsesfrihet som triller barnevogn? Siste gruppe veit jeg dere er meget klar over at dere har.
Jeg har bare vært medlem et snaut år. Nå melder jeg meg ut igjen.
Jeg er bare en person. Jeg kunne neppe vært aktiv på noen år uansett. Så kanskje det ikke gjør noe. Men jeg håper dere har anstendighet til å bry dere, og ikke bare fordi dere veit at dere mister medlemmer på det, men fordi det ikke tar seg ut at en organisasjon som snakker om inkludering på alle samfunnsarenaer gjør en bevisst prioritering om å ikke gjøre det mulig å delta i alle organisasjonens organer uten å være i stand til å gå fem etasjer opp.
Med håp om at neste flytting blir til det bedre, og at den kommer før jeg fyller førti,
Maren Storlien Syltevik
Det er andre ting også. Et sentralstyre med et aldersspenn på bare syv år var heller ingen gladnyhet, for å si det pent, men dette var altså dråpen.
Kjære LLH.
Jeg skjønte noe for ei stund sida. Jeg skjønte at når dere snakker om inkludering, mener dere en veldig spesifikk form for inkludering. Dere mener at dere vil at homofile skal inkluderes, ikke at dere sjøl er villig til å gjøre det som skal til for å inkludere.
Da dere flytta ville den daværende ledelsen i Skeiv Ungdom ha et sted som var godt tilgjengelig. Dere hadde denne informasjonen, visste at de trengte å dele lokaler med dere, og valgte likevel å prioritere annerledes, med alt det innebærer.
Det veit jeg andre organisasjoner som gjør også, skjønt oftere fra tankeløshet enn en bevisst prioritering. Jeg veit godt at jeg ikke har noen rettigheter i forhold til disse tingene - jeg hadde bare i min naivitet gått ut i fra at det ikke skulle trengs hos dere, av alle.
For hvor dobbeltmoralsk er det ikke å ville ta statsstøtta fra organisasjoner som diskriminerer homofile mens dere sjøl setter et effektivt hinder på fem etasjer mellom dere og medlemmene som er rullestolbrukere eller som ikke har helse til å gå fem etasjer, og som er vanskelig nok å forsere for helt vanlige folk med vanlig bevegelsesfrihet som triller barnevogn? Siste gruppe veit jeg dere er meget klar over at dere har.
Jeg har bare vært medlem et snaut år. Nå melder jeg meg ut igjen.
Jeg er bare en person. Jeg kunne neppe vært aktiv på noen år uansett. Så kanskje det ikke gjør noe. Men jeg håper dere har anstendighet til å bry dere, og ikke bare fordi dere veit at dere mister medlemmer på det, men fordi det ikke tar seg ut at en organisasjon som snakker om inkludering på alle samfunnsarenaer gjør en bevisst prioritering om å ikke gjøre det mulig å delta i alle organisasjonens organer uten å være i stand til å gå fem etasjer opp.
Med håp om at neste flytting blir til det bedre, og at den kommer før jeg fyller førti,
Maren Storlien Syltevik
Alternativbevegelsen versus samfunnsengasjementet
I klassekampen 11. november sier Elin Ørjasæter at troa på sjølutvikling skygger for de større strukturelle problemene. Hun ser på dette som en motsetning til samfunnsengasjement og politisk virke. Dessuten er alternativbevegelsen autoritær, det er ikke lov å ikke tro på alt, den oppfordrer til å være ukritisk.
Er alternativbevegelsen autoritær? Jo da, men bare forsøksvis. Noen prøver seg med hersketeknikker når andre er uenige med dem. De pengegriske vil ikke ha kritiske spørsmål. Smarte mennesker gjennomskuer det. Dette likner på resten av befolkninga, og dessuten ikke så reint lite på politikken. Sjøl om politikken nok også noen ganger kan skygge for de større strukturelle problemene er ikke det i seg sjøl noen grunn til å ønske all politikk død.
Ikke alle i alternativbevegelsen er spesielt politiske, naturligvis. Flertallet er det nok ikke, i likhet med resten av befolkninga. Noen av dem er direkte dumme. Også i likhet med resten av befolkninga. Noen er så lettlurte at det gjør vondt å se på når noe nytt i deres interessefelt kommer til torgs, også det i likhet med resten av befolkninga. Noen skor seg på dem, som i resten av befolkninga. Det sier fint lite om alternativbevegelsen som helhet, kanskje enda mindre enn om befolkninga som helhet.
Jeg er religiøs og hører hjemme i en tradisjon som overlapper grundig med alternativbevegelsen. Om det jeg tror på er sant eller ikke er fullstendig uinteressant for diskusjonen, det vesentlige er dette: Svekker min religiøse tro og praksis meg eller styrker den meg? Distraherer den meg fra eller minner den meg om mine sanne prioriteringer og mitt politiske arbeid? Vil min sjølutvikling gjøre meg overdrevent sjølopptatt eller holde meg sterk nok til å fortsette å hjelpe andre?
I mitt tilfelle er svaret at min tro og praksis nærer mitt vitebegjær, min politiske vilje, styrke, jakt på gode løsninger, kontakt med samvittigheten og mine sanne prioriteringer. Ikke alle vil svare det samme. Noen vil ikke forstå spørsmåla en gang. Svarene vil variere, og det tyder på en ting: Vi kan ikke konkludere med at det alternative står i motsetning til det politiske, det samfunnsengasjerende bare fordi noen i alternativbevegelsen ønsker at den skal være ukritisk.
Alternativmessa representerer ikke det alternative, og hvis kritikerne lar den gjøre det gir vi den langt mer definisjonsmakt enn den fortjener.
Er alternativbevegelsen autoritær? Jo da, men bare forsøksvis. Noen prøver seg med hersketeknikker når andre er uenige med dem. De pengegriske vil ikke ha kritiske spørsmål. Smarte mennesker gjennomskuer det. Dette likner på resten av befolkninga, og dessuten ikke så reint lite på politikken. Sjøl om politikken nok også noen ganger kan skygge for de større strukturelle problemene er ikke det i seg sjøl noen grunn til å ønske all politikk død.
Ikke alle i alternativbevegelsen er spesielt politiske, naturligvis. Flertallet er det nok ikke, i likhet med resten av befolkninga. Noen av dem er direkte dumme. Også i likhet med resten av befolkninga. Noen er så lettlurte at det gjør vondt å se på når noe nytt i deres interessefelt kommer til torgs, også det i likhet med resten av befolkninga. Noen skor seg på dem, som i resten av befolkninga. Det sier fint lite om alternativbevegelsen som helhet, kanskje enda mindre enn om befolkninga som helhet.
Jeg er religiøs og hører hjemme i en tradisjon som overlapper grundig med alternativbevegelsen. Om det jeg tror på er sant eller ikke er fullstendig uinteressant for diskusjonen, det vesentlige er dette: Svekker min religiøse tro og praksis meg eller styrker den meg? Distraherer den meg fra eller minner den meg om mine sanne prioriteringer og mitt politiske arbeid? Vil min sjølutvikling gjøre meg overdrevent sjølopptatt eller holde meg sterk nok til å fortsette å hjelpe andre?
I mitt tilfelle er svaret at min tro og praksis nærer mitt vitebegjær, min politiske vilje, styrke, jakt på gode løsninger, kontakt med samvittigheten og mine sanne prioriteringer. Ikke alle vil svare det samme. Noen vil ikke forstå spørsmåla en gang. Svarene vil variere, og det tyder på en ting: Vi kan ikke konkludere med at det alternative står i motsetning til det politiske, det samfunnsengasjerende bare fordi noen i alternativbevegelsen ønsker at den skal være ukritisk.
Alternativmessa representerer ikke det alternative, og hvis kritikerne lar den gjøre det gir vi den langt mer definisjonsmakt enn den fortjener.
mandag, november 02, 2009
Gjestebud 09
Gjestebud. Bare kjenn på hvordan det ordet føles, hva slags tanker det gir deg. Og hvilken følelse. Er den som min? Varm og god?
Så det er et utmerket navnevalg på et årlig arrangement som har som mål å bringe sammen forskjellige mennesker for å bli litt bedre kjent. Folk som ikke ville satt seg ned og snakka ellers, kanskje fordi vi mennesker har en lei tendens til å holde oss til våre egne litt mer enn det som godt er. Og der vi møtes og snakker er ofte forskjellene tabu. Det er ikke ulogisk, vi har sett nok av forskjellsidiskusjoner som har en nytteverdi på minussida, men en samtale blir først virkelig god der vi er frie til å snakke om både forskjeller og likheter. Og så er det ikke særlig mange møtesteder der det faller seg naturlig å snakke med folk der forskjellene tilsynelatende er større enn likhetene.
Gjestebud er en av de møteplassene som mangler. En møteplass der jeg fant meg sjøl i ferd med å diskutere paganisters tendens til å lage egen liturgi med prosten til høyre for meg, for å nevne det eksemplet som ga meg aller mest bevissthet om hva som trengs.
Men likevel er følelsen jeg sitter igjen med at vi kunne gått djupere, vi kunne gjort mer. Samtalene jeg deltok i og samtalene jeg hørte var interessante, men mange av dem surfa likevel avsted på overflata. Litt usikkert, litt vagt. Og kanskje særlig de samtalene som forsøkte å ta opp spørsmåla det var meninga at vi skulle diskutere.
Vi kunne gjort mer. Jeg kunne gjort mer. Jeg kunne for eksempel spurt den ikke-kristne småskolelæreren til venstre for meg hvordan det fungerte for henne å arbeide under en kristen formålsparagraf, for eksempel. Jeg ønska å spørre, for jeg har sjøl bestemt meg for at grunnskolelærer er noe jeg ikke kan bli så lenge den formålsparagrafen er som den er. Hvordan er det å ta det motsatte valget der? Jeg er fortsatt ikke sikker på hvorfor jeg ikke spurte. Hvorfor holde tilbake?
Sjøl om jeg snakker om potensiale for mer er Gjestebud allerede et flott tiltak. Det er et sted for gode møter. Det er et viktig arbeid. Jeg håper det kommer flere møteplasser. At vi blir tryggere og modigere for hvert år. At vi fortsetter å se smila i hverandres øyne.
Så det er et utmerket navnevalg på et årlig arrangement som har som mål å bringe sammen forskjellige mennesker for å bli litt bedre kjent. Folk som ikke ville satt seg ned og snakka ellers, kanskje fordi vi mennesker har en lei tendens til å holde oss til våre egne litt mer enn det som godt er. Og der vi møtes og snakker er ofte forskjellene tabu. Det er ikke ulogisk, vi har sett nok av forskjellsidiskusjoner som har en nytteverdi på minussida, men en samtale blir først virkelig god der vi er frie til å snakke om både forskjeller og likheter. Og så er det ikke særlig mange møtesteder der det faller seg naturlig å snakke med folk der forskjellene tilsynelatende er større enn likhetene.
Gjestebud er en av de møteplassene som mangler. En møteplass der jeg fant meg sjøl i ferd med å diskutere paganisters tendens til å lage egen liturgi med prosten til høyre for meg, for å nevne det eksemplet som ga meg aller mest bevissthet om hva som trengs.
Men likevel er følelsen jeg sitter igjen med at vi kunne gått djupere, vi kunne gjort mer. Samtalene jeg deltok i og samtalene jeg hørte var interessante, men mange av dem surfa likevel avsted på overflata. Litt usikkert, litt vagt. Og kanskje særlig de samtalene som forsøkte å ta opp spørsmåla det var meninga at vi skulle diskutere.
Vi kunne gjort mer. Jeg kunne gjort mer. Jeg kunne for eksempel spurt den ikke-kristne småskolelæreren til venstre for meg hvordan det fungerte for henne å arbeide under en kristen formålsparagraf, for eksempel. Jeg ønska å spørre, for jeg har sjøl bestemt meg for at grunnskolelærer er noe jeg ikke kan bli så lenge den formålsparagrafen er som den er. Hvordan er det å ta det motsatte valget der? Jeg er fortsatt ikke sikker på hvorfor jeg ikke spurte. Hvorfor holde tilbake?
Sjøl om jeg snakker om potensiale for mer er Gjestebud allerede et flott tiltak. Det er et sted for gode møter. Det er et viktig arbeid. Jeg håper det kommer flere møteplasser. At vi blir tryggere og modigere for hvert år. At vi fortsetter å se smila i hverandres øyne.
lørdag, oktober 24, 2009
Mangfold, politisk korrekthet og mangfold igjen
Noen ganger tenker jeg at det er rart hvordan alle er opptatt av mangfold i teorien, men at det ofte uteblir i praksis. Denne gangen tenkte jeg litt lenger, og kom fram til at det ikke er merkelig i det hele tatt. Vi har ikke noe bevisst forhold til det, det er bare nok en burdebyrde.
Vi har en vag følelse av at det er en påtvungen, høflig rettferdighet det dreier seg om, og da er det ikke så fristende å invitere mangfoldet inn til stedene vi tilbringer dagene våre, der vi har en jobb å gjøre. Og blir det ikke bare konflikt av sånt, egentlig? Like barn leiker best og alt det der?
Da jeg var fjortis brukte vi uttrykket politisk korrekt positivt. "Nei, ikke cola, jeg tar solo, det er litt mer PK, da." Litt sjølironisk, men med en bevissthet om at valga våre betydde noe. Ikke mye, men noe. PK var en grei fellesnevner, og dessuten en måte å slippe å vente med å velge riktig til vi hadde all kunnskapen. Hvis dette virker litt i overkant enkelt, se de første fire ordene i avsnittet.
Men altså: Når stort sett alle andre snakker om politisk korrekthet handler det om de tinga det er enighet om uten at vi skjønner dem helt. Når debatten har kommet til et konsensus mens vi holdt på med noe annet. Når alle er enige om at sånn skal det være. Plutselig kan vi ikke si tard, neger og andre ord vi trodde var like uskyldsreine som kokvask på snor uten at vi får kjeft, eller i hvert fall blir fortalt at det er feil. Det er provoserende. Det er overstyrende. Det er... ja, vi veit at det egentlig handler om å ta hensyn til andre, men når det skjer på denne måten blir vi jo fornærmende nok definert som noen som må forklares hvordan en tar hensyn!
Ikke rart vi blir grinete av alt som lukter av politisk korrekt. For vi veit at mange av disse andre ikke skjønner reglene noe mer enn vi gjør, de bare har lært dem og lar det holde med det. De sier de rette tinga. De lar være å si de gale tinga. Men de ser på det som en naturlig handling som en konsekvens av et politisk klima, like upåvirkelig som været (ja, det var en vits). Det regner noen ganger. Hent en paraply og slå den opp, klapp den sammen og stikk den under armen når det blir opphold. Kvoter inn, det er sånn vi gjør det nå, se, ingen regndråper på hatten, vips, uangripelig.
Vi kan kvotere oss fram til en jevnere kjønnsfordeling, men det går ikke an å kvotere seg fram til mangfold. Kvotering er et utmerket verktøy til sitt bruk, der en stor (som for eksempel halve befolkninga), tydelig gruppe trenger å representeres, men for å skape mangfold er kvotering udugelig.
Og dermed slipper ikke folk inn der de trengs. For vi er enige om at det er skikkelig teit å ha en symbolsk innvandrer, en symbolsk homo, en symbolsk ungdom, en symbolsk døv bare for å ha det. Og en sånn tilnærming vil også bety at disse folka av mange vil bli sett på som noen som ikke egentlig teller som et fullverdig, kvalifisert medlem av hva det nå er, bare en slags offisiell one-trick-pony. Og som om det ikke er ille nok å bli redusert til en representant innebærer representantfella også gjerne at en skal snakke for en kompleks helhet ("Hva mener ungdommen om dette?"), være en som folk kan referere til ("Han synes det er helt greit å bli kalt for guling, så hvorfor får jeg ikke kalle deg det?" i vennekretsen eller "De vi har vært i kontakt med synes dette er helt uproblematisk" i mer formelle sammenhenger) og på toppen av dette en forventning om takknemlighet. Takknemlige representanter lager ikke bråk, gjør de vel?
Hvordan vi unngår disse tinga? Glad du spurte. Jeg har en teori. Jeg tror vi må endre måten vi tenker på mangfold på.
Det å skape mangfold er ikke noe vi skal gjøre fordi vi er opptatt av å få ting skikkelig, skikkelig rettferdig. Det funker ikke på den måten likevel, så vi kan like gjerne legge vekk den måten å tenke på.
Derimot skal vi skape mangfold fordi vi har nytte av det. Det er viktig å ha varierte bakgrunner for å få sett saker fra flere sider. Det kan ta tak i problemer før de oppstår, dine problemer eller andres som fort kan bli dine. Ei homogen gruppe er ei gruppe med et handicap. Ei variert gruppe har mer kunnskap, større nettverk og et større spekter erfaringer å dra inn i et hvilket som helst arbeid.
Integrering er både målet, resultatet og veien. Ikke assimilering som forutsetter likhet, men integrering med plass til alle. Noen mener det er bra naivt å tro at vi kan få en slutt på diskriminering, men det har vi jo allerede gjort flere ganger før. Det er mulig at både nordlendinger og ugifte mødre blir diskriminert nå og da, men det er ikke vanlig lenger. Som samfunn har vi kommet over det, og det kan vi gjøre med annen diskriminering også.
Annerledesheten er en kvalifikasjon. Det er en ressurs. Og det blir ikke mindre av alt annet hos de av oss som har den. Jeg tror nok at vi kommer til å få opp øya og bruke forskjellene våre mer enn vi gjør i dag, og jeg gleder meg til det, men det går så smertelig sakte.
Jeg er utålmodig. Er du?
Vi har en vag følelse av at det er en påtvungen, høflig rettferdighet det dreier seg om, og da er det ikke så fristende å invitere mangfoldet inn til stedene vi tilbringer dagene våre, der vi har en jobb å gjøre. Og blir det ikke bare konflikt av sånt, egentlig? Like barn leiker best og alt det der?
Da jeg var fjortis brukte vi uttrykket politisk korrekt positivt. "Nei, ikke cola, jeg tar solo, det er litt mer PK, da." Litt sjølironisk, men med en bevissthet om at valga våre betydde noe. Ikke mye, men noe. PK var en grei fellesnevner, og dessuten en måte å slippe å vente med å velge riktig til vi hadde all kunnskapen. Hvis dette virker litt i overkant enkelt, se de første fire ordene i avsnittet.
Men altså: Når stort sett alle andre snakker om politisk korrekthet handler det om de tinga det er enighet om uten at vi skjønner dem helt. Når debatten har kommet til et konsensus mens vi holdt på med noe annet. Når alle er enige om at sånn skal det være. Plutselig kan vi ikke si tard, neger og andre ord vi trodde var like uskyldsreine som kokvask på snor uten at vi får kjeft, eller i hvert fall blir fortalt at det er feil. Det er provoserende. Det er overstyrende. Det er... ja, vi veit at det egentlig handler om å ta hensyn til andre, men når det skjer på denne måten blir vi jo fornærmende nok definert som noen som må forklares hvordan en tar hensyn!
Ikke rart vi blir grinete av alt som lukter av politisk korrekt. For vi veit at mange av disse andre ikke skjønner reglene noe mer enn vi gjør, de bare har lært dem og lar det holde med det. De sier de rette tinga. De lar være å si de gale tinga. Men de ser på det som en naturlig handling som en konsekvens av et politisk klima, like upåvirkelig som været (ja, det var en vits). Det regner noen ganger. Hent en paraply og slå den opp, klapp den sammen og stikk den under armen når det blir opphold. Kvoter inn, det er sånn vi gjør det nå, se, ingen regndråper på hatten, vips, uangripelig.
Vi kan kvotere oss fram til en jevnere kjønnsfordeling, men det går ikke an å kvotere seg fram til mangfold. Kvotering er et utmerket verktøy til sitt bruk, der en stor (som for eksempel halve befolkninga), tydelig gruppe trenger å representeres, men for å skape mangfold er kvotering udugelig.
Og dermed slipper ikke folk inn der de trengs. For vi er enige om at det er skikkelig teit å ha en symbolsk innvandrer, en symbolsk homo, en symbolsk ungdom, en symbolsk døv bare for å ha det. Og en sånn tilnærming vil også bety at disse folka av mange vil bli sett på som noen som ikke egentlig teller som et fullverdig, kvalifisert medlem av hva det nå er, bare en slags offisiell one-trick-pony. Og som om det ikke er ille nok å bli redusert til en representant innebærer representantfella også gjerne at en skal snakke for en kompleks helhet ("Hva mener ungdommen om dette?"), være en som folk kan referere til ("Han synes det er helt greit å bli kalt for guling, så hvorfor får jeg ikke kalle deg det?" i vennekretsen eller "De vi har vært i kontakt med synes dette er helt uproblematisk" i mer formelle sammenhenger) og på toppen av dette en forventning om takknemlighet. Takknemlige representanter lager ikke bråk, gjør de vel?
Hvordan vi unngår disse tinga? Glad du spurte. Jeg har en teori. Jeg tror vi må endre måten vi tenker på mangfold på.
Det å skape mangfold er ikke noe vi skal gjøre fordi vi er opptatt av å få ting skikkelig, skikkelig rettferdig. Det funker ikke på den måten likevel, så vi kan like gjerne legge vekk den måten å tenke på.
Derimot skal vi skape mangfold fordi vi har nytte av det. Det er viktig å ha varierte bakgrunner for å få sett saker fra flere sider. Det kan ta tak i problemer før de oppstår, dine problemer eller andres som fort kan bli dine. Ei homogen gruppe er ei gruppe med et handicap. Ei variert gruppe har mer kunnskap, større nettverk og et større spekter erfaringer å dra inn i et hvilket som helst arbeid.
Integrering er både målet, resultatet og veien. Ikke assimilering som forutsetter likhet, men integrering med plass til alle. Noen mener det er bra naivt å tro at vi kan få en slutt på diskriminering, men det har vi jo allerede gjort flere ganger før. Det er mulig at både nordlendinger og ugifte mødre blir diskriminert nå og da, men det er ikke vanlig lenger. Som samfunn har vi kommet over det, og det kan vi gjøre med annen diskriminering også.
Annerledesheten er en kvalifikasjon. Det er en ressurs. Og det blir ikke mindre av alt annet hos de av oss som har den. Jeg tror nok at vi kommer til å få opp øya og bruke forskjellene våre mer enn vi gjør i dag, og jeg gleder meg til det, men det går så smertelig sakte.
Jeg er utålmodig. Er du?
søndag, oktober 18, 2009
Framtida mi: et veldig internt folkemøte
Jeg er friskere enn før. Mye friskere. Så mye friskere at dersom ting går bra nå kan jeg kanskje begynne å snuse på utdanning igjen om et år eller to.
Og plutselig har huet mitt blitt forvandla til en kakafoni av stemmer som Vil Noe. Plutselig har vi fått et potensielt gode å fordele, og det er ikke snakk om at det kommer til å bli fordelt jevnt. Så jeg har daglig folkemøter med alle delene av meg som vil noe, og få av dem har noen møtekultur å skryte av. I virkeligheten er det flere hakk mer kaotisk enn det framstår her, særlig siden stemmene ikke er stemmer, bare en nyttig måte å høre meg sjøl på.
Temaet er: Hva i alle dager skal jeg bli når jeg blir stor, og hvordan skal jeg komme dit?
"Historie!" sier en av de der veldig bestemte og sjefete. "Vi var jo enige om at det måtte bli historie."
"Men vi kan jo ikke tenke bare på hva vi har lyst til å studere, vi må jo faktisk tenke på hva en blir av det også. Og historie betyr stort sett..."
"...lærer." Mange stemmer i kor, der.
"Og vi veit alle hvordan det står til med våre pedagogiske evner, ikke sant?"
"Veit vi egentlig det, da? Og pedagogikk kan læres."
"Men historie kan også blandes med andre ting. Tenk ernæring, tenk fytologi... verden trenger det!"
"Spennende som prosjekt, men ikke akkurat noe å holde på med hele livet. Og verden er neppe klar over at det trengs."
"Hva med noe med litteratur? Det er lite sannsynlig at vi blir lei bøker..."
"...men det er også en rimelig sikker vei inn i læreryrket."
"Hva så? Lærere trengs, og særlig dem som klarer å se barn som mennesker."
"Vil vi virkelig bruke livet på å fortelle fjortiser som ikke bryr seg om faget om noe vi sjøl virkelig brenner for? Det høres ikke veldig fristende ut."
"Og hva med den kristne formålsparagrafen i grunnskolen? Det betyr jo at det eneste stedet vi vil kunne lære vekk er videregående."
"Hva hadde du regna med å få om vi gikk for historie? En fjerdeklasse?"
"Hva med elektro?"
"ELEKTRO?!"
"Skal vi ikke bruke huet vårt på noe skikkelig?"
"Snart tretten år med ME, og du har enda ikke fått nok av folk som tror du er dum fordi du ikke har utdannelse?"
"De skjønner jo tegninga etter hvert."
"Poenget her er: Vi må jo på universitetet!"
"Vi har drømt om universitetet halve livet!"
"En drøm er ikke en forpliktelse."
"Nei, klart det, men... vi har da aldri vært interessert i elektro?"
"Kanskje noen av oss var opptatt av det mens du dyrka døde helter?"
"Skjerp dere, da. Men det er sant at vi må tenke utafor universitetet også. Hva med mat?"
"Mat! Mat! Fantastisk mat!"
"Ja! Lage den! Skrive om den! Dele den!"
"Å drive et spisested er en høystressjobb, men skrivinga er kanskje en mulighet."
"Ja, og det er en gave å være skikkelig god med mat, den er viktig å ta vare på."
"Men mat kommer vi til å drive med hele livet uansett, daglig. Akkurat som bøkene. Det er en sånn ting som ikke går sin vei uansett hva vi velger, det er en del av livet."
"Det er da ikke noe argument mot."
"Nei, bare mot at noe går til spille om vi velger å leve av noe annet."
"Men skriving... kanskje det går an å gjøre noe der?"
"Ja, jeg har masse bokideer..."
"Jeg mente ikke den store romanen, noldus, jeg mente ordentlige greier. Bøker og artikler som faktisk handler om ordentlige ting."
"Brukssnobb."
"Åndssnobb."
"Folkens, seriøst... journalistikk og sånn?"
"Journalistyrket var sikkert vært fint en gang i tida, men hvis vi ikke finner en avis eller et blad med etiske standarder og grundighet nok til at vi gidder å lese den jevnlig tror jeg ikke at vi finner noen å skrive for. Sånn i tillegg til at vi er et over snittet sært menneske med ditto interesseområder."
"Det finnes da frilansere."
"Som konkurrerer med alle journalistene som fikk sparken under finanskrisa?"
"Også må en skrive streit bokmål, æsj."
"Og det tror du vi slipper unna på universitetet? Alt anna enn konservativt bokmål er å erklære oss idiot for de fleste som skal bedømme, det er bare sånn verden er. Ikke bare på universitetet, forresten."
"Men vi trenger ikke universitetet! Hva med å bli en sånn som hjelper folk med å kaste ting de ikke trenger og skape orden på ting?"
"Da tror jeg vi må jobbe litt med ydmykhet og grenser først."
"Vi kan da lære ydmykhet! Vi kan lære det så fort at alle blir skikkelig, skikkelig imponerte!"
"Ja, nettopp, ja. Jeg ser ei ørlita utfordring der."
Og så videre. Og så videre. Og så videre.
Og enda har jeg ikke vært inne på den store diskusjonen om hvorvidt jeg egentlig er smart, hvorvidt jeg egentlig kan skrive og et par andre som virkelig ikke går noe sted. Eller de som handler litt mer om hvordan disse valgene påvirker livet framover.
Jeg veit at de fleste andre har vært gjennom det samme, og noen flere ganger, men likevel er jeg aleine i labyrinten. Sjøl om alle delene av meg som vil noe må høres, er det jeg som må finne ut hva jeg vil prioritere. Heldigvis er det ingen hastesak.
Og plutselig har huet mitt blitt forvandla til en kakafoni av stemmer som Vil Noe. Plutselig har vi fått et potensielt gode å fordele, og det er ikke snakk om at det kommer til å bli fordelt jevnt. Så jeg har daglig folkemøter med alle delene av meg som vil noe, og få av dem har noen møtekultur å skryte av. I virkeligheten er det flere hakk mer kaotisk enn det framstår her, særlig siden stemmene ikke er stemmer, bare en nyttig måte å høre meg sjøl på.
Temaet er: Hva i alle dager skal jeg bli når jeg blir stor, og hvordan skal jeg komme dit?
"Historie!" sier en av de der veldig bestemte og sjefete. "Vi var jo enige om at det måtte bli historie."
"Men vi kan jo ikke tenke bare på hva vi har lyst til å studere, vi må jo faktisk tenke på hva en blir av det også. Og historie betyr stort sett..."
"...lærer." Mange stemmer i kor, der.
"Og vi veit alle hvordan det står til med våre pedagogiske evner, ikke sant?"
"Veit vi egentlig det, da? Og pedagogikk kan læres."
"Men historie kan også blandes med andre ting. Tenk ernæring, tenk fytologi... verden trenger det!"
"Spennende som prosjekt, men ikke akkurat noe å holde på med hele livet. Og verden er neppe klar over at det trengs."
"Hva med noe med litteratur? Det er lite sannsynlig at vi blir lei bøker..."
"...men det er også en rimelig sikker vei inn i læreryrket."
"Hva så? Lærere trengs, og særlig dem som klarer å se barn som mennesker."
"Vil vi virkelig bruke livet på å fortelle fjortiser som ikke bryr seg om faget om noe vi sjøl virkelig brenner for? Det høres ikke veldig fristende ut."
"Og hva med den kristne formålsparagrafen i grunnskolen? Det betyr jo at det eneste stedet vi vil kunne lære vekk er videregående."
"Hva hadde du regna med å få om vi gikk for historie? En fjerdeklasse?"
"Hva med elektro?"
"ELEKTRO?!"
"Skal vi ikke bruke huet vårt på noe skikkelig?"
"Snart tretten år med ME, og du har enda ikke fått nok av folk som tror du er dum fordi du ikke har utdannelse?"
"De skjønner jo tegninga etter hvert."
"Poenget her er: Vi må jo på universitetet!"
"Vi har drømt om universitetet halve livet!"
"En drøm er ikke en forpliktelse."
"Nei, klart det, men... vi har da aldri vært interessert i elektro?"
"Kanskje noen av oss var opptatt av det mens du dyrka døde helter?"
"Skjerp dere, da. Men det er sant at vi må tenke utafor universitetet også. Hva med mat?"
"Mat! Mat! Fantastisk mat!"
"Ja! Lage den! Skrive om den! Dele den!"
"Å drive et spisested er en høystressjobb, men skrivinga er kanskje en mulighet."
"Ja, og det er en gave å være skikkelig god med mat, den er viktig å ta vare på."
"Men mat kommer vi til å drive med hele livet uansett, daglig. Akkurat som bøkene. Det er en sånn ting som ikke går sin vei uansett hva vi velger, det er en del av livet."
"Det er da ikke noe argument mot."
"Nei, bare mot at noe går til spille om vi velger å leve av noe annet."
"Men skriving... kanskje det går an å gjøre noe der?"
"Ja, jeg har masse bokideer..."
"Jeg mente ikke den store romanen, noldus, jeg mente ordentlige greier. Bøker og artikler som faktisk handler om ordentlige ting."
"Brukssnobb."
"Åndssnobb."
"Folkens, seriøst... journalistikk og sånn?"
"Journalistyrket var sikkert vært fint en gang i tida, men hvis vi ikke finner en avis eller et blad med etiske standarder og grundighet nok til at vi gidder å lese den jevnlig tror jeg ikke at vi finner noen å skrive for. Sånn i tillegg til at vi er et over snittet sært menneske med ditto interesseområder."
"Det finnes da frilansere."
"Som konkurrerer med alle journalistene som fikk sparken under finanskrisa?"
"Også må en skrive streit bokmål, æsj."
"Og det tror du vi slipper unna på universitetet? Alt anna enn konservativt bokmål er å erklære oss idiot for de fleste som skal bedømme, det er bare sånn verden er. Ikke bare på universitetet, forresten."
"Men vi trenger ikke universitetet! Hva med å bli en sånn som hjelper folk med å kaste ting de ikke trenger og skape orden på ting?"
"Da tror jeg vi må jobbe litt med ydmykhet og grenser først."
"Vi kan da lære ydmykhet! Vi kan lære det så fort at alle blir skikkelig, skikkelig imponerte!"
"Ja, nettopp, ja. Jeg ser ei ørlita utfordring der."
Og så videre. Og så videre. Og så videre.
Og enda har jeg ikke vært inne på den store diskusjonen om hvorvidt jeg egentlig er smart, hvorvidt jeg egentlig kan skrive og et par andre som virkelig ikke går noe sted. Eller de som handler litt mer om hvordan disse valgene påvirker livet framover.
Jeg veit at de fleste andre har vært gjennom det samme, og noen flere ganger, men likevel er jeg aleine i labyrinten. Sjøl om alle delene av meg som vil noe må høres, er det jeg som må finne ut hva jeg vil prioritere. Heldigvis er det ingen hastesak.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
