mandag, juni 16, 2014

Jeg mister språket mitt

Jeg mister språket mitt. Jeg ser det skje: Sakte men sikkert blir jeg sugd inn i et halvakademisk, generisk bokmål. For å si det på et helt annet språk: You will be assimilated. Resistance is futile.

Det handler om hva jeg leser, men også hva jeg skriver. De aller fleste skrivekreftene går til obligatoriske oppgaver, hjemmeeksamner, den slags. Det er en sjanger og jeg er i ferd med å lære den, men det er ikke gratis. Jeg mister språket mitt.

Jeg vurderer å levere alle oppgaver på engelsk - de fleste er det forresten allerede på grunn av de faga jeg har. Det er ikke uproblematisk det heller, men i hvert fall slipper jeg å tjene det språket som skriver seg inn i huet mitt igjen og igjen.

Jeg mister språket mitt, eller i hvert fall forandrer det seg. Men har det noen gang vært helt, egentlig? Jeg har aldri mestra en dialekt godt nok til å lure noen som har den på ordentlig.

Jeg vil ikke at det som kommer ut av munnen min og fingrene mine skal bli en uformeling masse av -en og -et. Jeg vil ikke ha et standardisert bokmål, for jeg mistenker at det aldri vil føles helt som mitt, og jeg trenger et språk som er det. Samtidig skriver jeg selv og sjøl om hverandre, og ingen av dem er helt riktig, ingen av dem helt feil.

De orda jeg liker best kjennes sterkere, riktigere, lettere å bruke til å uttrykke det jeg vil. Jeg kan så klart velge å bare fortsette å bruke dem. Jeg bare mistenker at på et eller annet tidspunkt vil de også begynne å føles kunstige om jeg tvilholder på dem, og at jeg ikke vil få det samme ut av det som vil erstatte dem.

Jeg veit at det er et mer nøytralt språk. Jeg er sikker på at de aller fleste som leser ting jeg skriver vil sette pris på en sånn endring. Men jeg liker det ikke. Jeg mister språket mitt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar