Zen og kunsten å lukke øya for barnefattigdom (kladdemappearkeologi)

Niende posten i prosjekt kladdemappearkeologi. Denne bestemte jeg meg for å skrive om til et leserinnlegg som jeg sendte til lokalavisa. Det sto en språklig sensurert variasjon av den på trykk et par dager etter artikkelen som provoserte den.


Jeg er forbanna i dag. Fattigdom kan få munn og fingre til å sprute ord når som helst, og evnen til å lukke øya for realitetene like så, men når Drammenspolitikere sier at hvor ille denne barnefattigdommen er, det visste vi ikke er det vanskelig å ikke stoppe opp i fres og splutt og andre styggere og mindre givende utsagn.

For det er ikke sant. Det er mulig for en vanlig drammensborger å ikke ha visst, men det er ikke mulig for de folkevalgte.

Politikerne kjenner sosialhjelpssatsene. Som oss andre kjenner de også prisene på dagligvarer, klær og andre vanlige ting en trenger. De kjenner barnetrygdssatsene. Når flertallet i Drammen igjen og igjen har valgt å si at barnetrygda skal trekkes fra livsoppholdet, da har de visst hva dem det gjelder ender opp med å ha å rutte med: Ikke særlig mye.

Ikke bare det, flertallet har visst at det finnes alternativer. De har sett SVs forslag til alternativt budsjett og de har prioritert annerledes. De har sjøl designa det budsjettet som blei vedtatt. Barnefattigdommen er valgt, og den er valgt av dem sjøl.

Så det er tullprat når Baumann og de andre sier ikke at de ikke har visst. Derimot har jeg ingen problemer med å tro at de ikke har forstått. Det kan være vanskelig å ta inn over seg realitetene, men gode politikere må kunne slutte fra kunnskap til forståelse. Forhåpentligvis er det noe som kan læres, for flertallet av de folkevalgte i Drammen har ikke evna det til nå.

Asylantbamser

Ikke at jeg er bløthjerta, men...

Eksen med familie er på flyttefot, og i omkalfatringene er det som vanlig det tause, rettighetsløse flertall det går hardest ut over. I dette tilfellet vil det si bamsene. Noen har blitt sendt til en uviss skjebne, men et par andre kom hit etter skoletid i går i et bærenett og ville søke asyl.

Der det er naturlig å plassere dem, altså på rommet til vesla mi, er det fullere enn det som godt er. Jeg er glad i å rydde og kaste (eller rettere sagt sende videre så ting kan finne noen som trenger dem), men vesla har ikke helt samme syn på ting, så jeg lar som regel rommet hennes være i fred. En viss grensekontroll er det likevel, for å unngå de verste loppemarkedtilstandene.

Grensekontrollen var usikker på hva som skulle skje med de nyankomne flyktningene. Eksen mente det kunne argumenteres med at de hadde vært innom skolen på vei hit og dermed ikke hadde krav på opphold. Fristende, men nei, de måtte få en rettferdig behandling.

Men hva er rettferdig? Hvordan skal bamser egentlig bli hørt? Har de krav på tolk? Er det problematisk om tolk og forsvarer er samme person (barnet)? Er kapasiteten på rommet eller bamsitære hensyn det viktigste?

Da jeg forklarte barnet hvorfor jeg kalte bamsene hennes asylsøkere, fnyste hun indignert av meg: "De skal jo ikke søke om asyl - de SKAL jo bo her."

Jeg er ikke alltid en ettergivende mamma, men jeg visste jo innerst inne at grensekontrollen ville ha tapt i det øyeblikket jeg hadde forklart konseptet familiegjenforening. Asylantene blir.

Tjeneren til Mamma

En kveld for to år sida stilte vesla mi, som da var fem år, et overraskende spørsmål. Det viste seg å være noe noe en del voksne lurer på også. Det var første kveld med ny assistent, barnet hadde lagt seg, og siden vanen var at alle voksne i huset sang en nattasang ble asssistenten også avkrevd en sang og en nattaklem av femåringen. Så kom spørsmålet: "Er du egentlig tjeneren til Mamma?" Se, det er hva en får for å lese for mye eventyr for ungene.

Neste dag forklarte jeg henne forskjellen på en tjener og en assistent omtrent sånn: Det er litt likt, fordi en tjener og en assistent begge to hjelper til og har som jobben sin å gjøre ting for andre. Men en tjener gjør ting som den de jobber for ikke gidder å gjøre sjøl, eller kanskje ikke får lov til. En assistent gjør ting den de jobber for ikke kan gjøre sjøl, for eksempel hvis de har en jobb som egentlig er for stor for en person men som bare en må bestemme over, eller hvis de har noe med kroppen sin som gjør at de ikke kan gjøre alt som andre kan. Det kan jo ikke jeg, veit du, for det er noe galt med musklene mine og sånn.

Det er i grunnen litt søtt når barn sier sånne ting. Det er ikke fullt så sjarmerende når helt voksne mennesker gir uttrykk for samme forvirring. Jeg har hørt ordet slave bli brukt om assistenter, av noen som hadde en usympatisk slektning med personlig assistent og derfor var mot BPA som konsept. Vanligvis er ikke folk så ekstreme, vanligvis er det mer en idè som ligger bak spørsmåla de stiller som viser at det er en forskjell de likevel ikke har skjønt helt. Det er ikke bare de folka som sier at "alle er slitne" heller.

Det er vanskeligere å forklare noe når misforståelser og fordommer ikke er eksplisitte, men jeg lurer på om jeg neste gang jeg hører noen si noe som tyder på at det er akkurat den tanken som gjør seg gjeldende skal rett og slett spørre. "Hva tror du borgerstyrt personlig assistanse egentlig er?" Så kan jeg kanskje finne en måte å forklare dem at det er å gi meg også den friheten du tar for gitt.

Har du vondt i magen...

Barnet overhørte meg og Sara snakke om Carl I. Hagen på kjøkkenet, og kommer inn med et lurt smil:

"Har noen vondt i magen?"

"Nei, men du hørte riktig, vi snakka om Carl I. Hagen."

"Men - fins han på ordentlig?"

"Ja, han gjør det. Han er politiker."

"Ikke i SV?"

"Nei, slett ikke i SV. Han er nesten alltid uenig med SV, og jeg er nesten alltid uenig med ham."

"Hva mener han, da?"

Jeg klarte ikke la være å nevne hva han sa om aleinemødre i gamle dager og hva han sier om enkelte grupper som er annerledes nå. Hun rista oppgitt på huet.

"Men veit du hva, skal jeg fortelle en historie?" spurte hun.

"Ja, gjør det," sa jeg, og tenkte at politikk tross alt ikke var så spennende for en seksåring, og like greit er det.

"Det var en gang en mann som var veldig rik, også ble han banka opp av noen tyver som tok alle pengene hans og hesten hans og alt mulig og bare lot ham ligge i veikanten. Også var det noen folk som alle sa var tjuvradder, også gikk bare alle de snille forbi uten å hjelpe ham, også kom en av de som alle sa var tjuvradder og hjalp ham, og han var den eneste som hjalp ham! Så derfor er det dumt å si at noen er tjuvradder for eksempel."

Det er mye som kan sies om dagens utspill, men jeg satser på at andre luringer sier det.

Barnet skjønte poenget. Og en kan bli ganske usympatisk av å definere seg sjøl som den snille og de andre som, vel, noe annet. Da risikerer en å haste forbi. Jeg bare nevner det.

Etterkommere

Vi er etterkommere.

Det betyr at forfedrene våre har gjort grusomme ting mot hverandre. Det betyr at vi eksisterer på grunn av smerte. Det betyr at vi har blitt skapt gjennom voldtekter og tvangsforflytninger, og det betyr at både offer og overgriper har lagt grunnen for vår eksistens.

Dette kan høres ut som en amerikansk historie, og det er så absolutt en amerikansk historie. Den gjennomsnittlige hvite amerikaner er åtte prosent svart, og den gjennomsnittlige svarte amerikaner femogtyve prosent hvit, og disse talla bærer mange historier om tvang i seg. Men det er en norsk historie også, der ingen tenker trell eller lenger nå når de ser rødt eller svart hår, men det likevel godt kan være der det kommer fra. Assimileringa skjedde, det er tusen år sida nå.

Så når vi velger å bare kjenne på sinnet og frustrasjonen til ofrene eller skammen og trangen til å rettferdiggjøre til de som utøvet velger vi bort noe. Noe vi trenger for å forstå hvordan vi kom hit og hva vi har blitt.

Og når vi har forstått det kan vi kanskje våge å se på hvordan vi har det i oss som frukter av vår egen personlige historie også. Kanskje, eller kanskje ikke. Men la oss begynne med begynnelsen...

Vi kommer fra mange vonde historier. Vi kommer fra mange gode historier også. De fleste er nok et sted midt i. Men de historiene vi ikke lytter til, ikke vil huske, det er de vonde, så la oss begynne der.

Vi er etterkommere.

Dilemma

Jeg og vesla mi snakker om pupper som lager mjølk. Jeg trodde hun visste alt som var å vite om alt som hadde med barn i magen å gjøre, men her har hun tydeligvis glemt noe.

- Men, lager alle pupper melk?
- Nei, bare når en får barn.
- Lager kroppen melk da?
- Ja, når ungen snart skal ut begynner kroppen å lage mjølk.
- Men - det er jo kua som lager melk!
- Menneskene lager mjølk til menneskebabyene og kua lager mjølk til kalven...
- Og kua deler melka med oss!

Oida.

Jeg har seriøse skrupler når det gjelder løgn, og jeg og faren til vesla mi avtalte dessuten at vi ikke skulle juge for ungen vår. Likevel kjenner jeg litt på fristelsen. Det ville vært så lett å bare beskytte henne mot virkeligheten, bare si "ja" til den begeistra tonen. Jeg svelger hardt og gir ungen min det jeg så gjerne vil ha av andre: Sannheten.

- Ikke helt. For å få mjølka tar vi mennesker og slakter kalven...
- Hva er å slakte?
- Det er å drepe for å lage mat av.
- Å. Stakkars kalven.

Øynene hennes blir fulle av tårer. Og stakkars kua, tenker jeg, dersom reproduksjonsdriften hos kuer likner noe som helst på oss mennesker sin. Men jeg har ikke noe behov for å si det høyt. Fakta holder i massevis. Og det er mjølk i kjøleskapet.

Han der guden Jesus

"Mamma, hva heter han der guden vi så bilde av igjen?"
"Jesus, mener du?"
"Ja, han. Jeg kjøpte kjede med bilde av han på, for han tror jeg på."
"Det er det ganske mange andre som gjør også. Men, eh, mange av dem som tror på ham tror at da kan man ikke tro på andre guder samtidig..."
"Det tror ikke jeg. Hvorfor tror de det, forresten?"
"Veit du, jenta mi, jeg aner ikke."

Og det er et problem. Jeg kan vite en del om disse tinga, men det er vanskelig å forstå. Monoteisme forvirrer meg, og jeg har til en viss grad vokst opp med konseptet. Det er bare så fjernt fra min måte å tro på at det er vanskelig å ta inn hva det egentlig innebærer for folk å være monoteist. Særlig ikke dem som tror på treenigheta samtidig.

Det er ikke bare-bare å spørre heller. Det er litt som allmektighetsprinsippet - det er grunnleggende nok til å være vanskelig å forklare, og til å være litt uhøflig å spørre om også.

Men det jeg veit er at veldig mange mennesker tar det med monoteisme veldig alvorlig. Nok til at de kan finne på å se på omtalen av Jesus, Gud eller hele treenigheta som "han der guden" som en heftig devaluering. Og sjøl om den devalueringa er noe som skjer i disse menneskenes definisjoner og ikke min eller veslas, er det likevel ikke bra å fornærme folk ved et uhell fordi en har for lite kunnskap.

Særlig ikke når en er fem-seks år. Da trenger en vel en slags advarsel, uten at det skremmer henne bort fra å bli kjent med en mindre hårsår Jesus. Og jeg har enda ikke klart å formulere en sånn advarsel på en måte som henger på greip for både meg, vesla, Jesus og monoteistene hans.

Lucia

I går feira jeg en katolsk høytid i selskap med protestanter, med en femårings høytidelighet, litt fråtsing og paganistmusikk på cdspilleren.

Interfaith much?

Säg, vad beror det på?

Jeg hørte denne historia om sosialkontoret (før det het NAV) fra ei venninne for fem år sida: En fyr hun kjente hadde hatt helt utslitte sko. De var virkelig et sørgelig syn, og han hadde bare det ene paret. De slapp varmen ut og vannet og snøen inn og var ikke så mye til fottøy. Men sosialkontoret er ikke kjent for å gi penger til sånne ting - de er ment som et tiltak folk ikke skal gå på over tid, og da tar de heller konsekvensen av det enn av en del andre ting. Så denne fyren fikk altså avslag, og tenkte at nåvel, så trenger vi dokumentasjon, det pleier de å like der borte. Så han fikk en skomaker til å lage en tilstandsrapport på skoa hans.

Med behovet behørlig dokumentert av en fagmann troppa han opp på sosialkontoret igjen. Da venninna mi hadde kommet så langt i historien hadde jeg begynt å bli ivrig. Jeg forventa en historie om en helt, en som lærte seg sosialkontorets egne språk og brukte det for å nå inn til dem samtidig som han gjorde det på en humoristisk og synliggjørende måte. Jeg hadde forventa en feelgoodhistorie om en som seira. Jeg fikk ikke det. Jeg fikk en av de historiene om en helt som ikke seira. Jeg fikk en av de ekle historiene som gjør meg pinlig berørt over folk og system, som får meg til å hoppe hissig i stolen og si ting om kart og terreng. Jeg fikk nok en avslagshistorie, og denne var litt ekstra ekkel.

For på sosialkontoret hadde de syntes det var kjempemorsomt. De tok humoren, men glippa poenget. De lo godt, og det blei ingen sko. Hverdagshelten vår gikk fortsatt i fillete sko.

Når den instansen som skal ta vare på dem som faller gjennom i andre deler av systemet bare er ment å skulle være noe folk skal trenge noen måneder, så er det nok for det meste veldig godt ment. Det handler om å tro at det bare er et spørsmål om tid før en finner ut hvordan problemet skal løses. Kort tid, til og med.

Men det stemmer jo ikke alltid. Det er flere grupper som ikke har krav på andre ytelser og som likevel ikke kan jobbe. Eks-narkomane som i eksemplet over bruker ofte ganske lang tid på å stable seg på beina, og la oss ikke glemme dem som aldri kommer seg ut av det. Andre grupper er udiagnostiserte sjuke og folk som har nødvendige jevnlige utgifter som er så store at de ikke kan klare dem på sin vanlige lønn eller trygd. For mange av disse og sikkert mange flere er det ikke snakk om en kort periode. Det er snakk om årevis. For mange av dem er det ikke noe de kan gjøre med det.

Det hadde vært fint med et samfunn der en justerte kart etter terreng, ikke bare henta en bulldozer. Det hadde vært fint med et samfunn der de ikke trakk barnetrygd fra livsopphold sånn de gjør i Drammen, sånn at det i praksis bare er barn av sosialhjelpsmottakere som ikke får barnetrygd - de som trenger det mest. Det hadde vært aller best dersom vi ikke trengte sosialkontoret, men det var dette med kartet og terrenget, da.

Jeg får lyst til å lage t-skjorter. Sosialen - been there, done that, most certainly did not get any t-shirt.

Globaliseringskonferansen - la de små barna komme til meg

Om noen timer skal jeg til Oslo. Globaliseringskonferansen har opplegg for ungene, og dermed kan jeg være med. Vesla mi gleder seg til "balanseringskonkurransen", som hun veit at ikke er noen konkurranse, men et stooort møte. Et kjempestort møte som hun ville synes var ganske kjedelig om det ikke var noe eget opplegg for barna.

Tilgjengelighet for foreldre er fint, både for foreldrene som får delta og for konferansen, og for barna også. Uansett hva hun kommer til å brenne for når hun blir eldre, vil hun ha minner om å være omgitt av folk som jobber for noe de tror på. Det gjør meg glad å tenke på det. Og jeg gleder meg jeg også.

Akebakke

Jeg har ikke verdens sprekeste kropp og ikke store sjanser for å skaffe det i nærmeste framtid. Det er kanskje derfor jeg ikke vanligvis pleier vintersporten. Men nå har jeg sitti bakpå akebrettene til to femåringer, og jeg er så hekta! Rett på topp på lista Ting Som Er Kjempegøy Sjøl Med Moderat ME.

Jeg har tenkt å gjenta suksessen ved første anledning. Og om jeg finner et sted med egna skiheis mistenker jeg at jeg kan holde det gående en time. Og etterpå? Kakao.

Tomorrow who's gonna fuss?

Jeg har en liten slektning som fortalte at noen på skolen hadde sagt at det ordet som betydde at jenter var kjærester med jenter var et veldig stygt ord. Neida, sa mammaen hans, det er ikke sant at det er stygt det ordet som betyr at jenter er kjærester med jenter, men det finnes noen som synes det ikke skal gå an, så de har laget stygge ord om det. Og så prøvde vi å finne ut hvilket ord det var han hadde hørt. Han hviska det veldig stygge ordet:

PUNK.

Bortsett fra at det å være forelska er fullstendig punkrock, veit jeg ikke helt hvor denne søte misforståelsen kommer fra, men det minna meg på en ting jeg har lurt på lenge:

Har Joan Jett satt seg fore å covre hele den biseksuelle, kjønnsanarkistiske kanon? Finnes det noen biseksuell, kjønnsanarkistisk kanon? Hva består den i så fall av?

Jeg klarer jo ikke å dy meg for å illustrere med litt Joan Jett. Men vær så snill, for din egen skyld, prøv å ignorere Carmen Electra som i den første musikkvideoen stirrer forførende inn i kamera i stedet for å skru av vekkerklokka som et hvert normalt menneske ville gjort. Sover med sminke på gjør hun også. Har ikke mammaen hennes fortalt henne at det ikke er særlig lurt?






Jeg tror det her er viktig fordi det synliggjør, og måten noe får plass i folks bevissthet har mye å si. Og noen må jo være en motvekt til det bildet en fort kan få gjennom spekulative sanger av fjollete kjønnspolitisyngedamer. Takk, Joan. Men jeg håper noen snakker for de monogamielskende blant oss også. Joan Jett er omtrent tøffest i verden, men hun representerer ikke alle, kanskje ikke en gang majoriteten.

En barnehagebonus

Noen ganger har ting utilsikta positive sider. Som barnehagedekninga som også gjør at det blir lettere for småbarnsforeldre å leve uten bil. Hvordan? Jo, ved at flere kan få barnehageplass i barnehager nær hjemmet.

Det betyr ikke at nå har ingen småbarnsforeldre noen grunn til å kjøre bil lenger. Men det betyr at det blir lettere for dem av oss som gjerne vil leve uten bil. Lett nok til at det blir noe fristende og ikke en byrde for en del grupper. For eksempel de av oss som er heldige nok til å bo i en by av passende størrelse.