Tredje post i prosjekt kladdemappearkeologi. Skrivi november 2009. Kan stå for den som situasjonen er i dag også.
Jeg er medlem i SV. Jeg er aktiv i SV. Jeg har noen verv, men jeg er ikke noen viktig person og har ingen planer om å bli det. Jeg har en plass i partiet akkurat nå, og jeg liker den. Kort sagt, jeg er en menig SVer, og det er mange som meg.
Ikke sånn å forstå at vi er noe i nærheta av ei homogen gruppe, at vi alltid er enige om alt mulig. Det er de som mener og har ment det lenge at regjeringssamarbeid er en dårlig sak - og de som mener at det er en god, siden påvirkning er bedre enn ikke påvirkning. Begge deler er helt greie synspunkter. Men i det siste har jeg hørt et par SVere si at vi nå risikerer for mye.
Naturligvis risikerer vi mye, vi risikerer oss sjøl som parti. Vi kommer nok til å få juling, spørsmålet er hvor mye heller enn hvorvidt. Kanskje vi blir liggende nede lenge, kanskje vi dør av dette. Men partiet er ikke til for seg sjøl, det er til for politikken. Dersom vår overlevelse blir viktigere enn politisk påvirkning i retning det vi tror på har vi tapt. Fram til det har vi det ikke.
Jeg har hele tida tenkt at vi har gått inn i dette med åpne øyne. Risikoen er oss som parti. Fair stakes, klare og tydelige, ikke sant? Likevel: Hva hvis noen av dem som har vært med på å ta denne avgjørelsen er de samme som ikke har sett denne risikoen og nå vil ut? Og enda verre, hva hvis det er flere? Nok til å avgjøre saken, flere landsmøter på rad? Den tanken skremmer meg, uansett hvor fornuftig og riktig den risikoen måtte framstå for meg.
Neida, jeg tror ikke på den, ikke egentlig. Jeg tror de fleste veit omtrent hvordan det henger sammen, enten de mener sånn eller slik. Jeg legger merke til at folk utafor partiet derimot konsekvent ser ut til å anta at vi ikke kunne gjort det vi gjør dersom vi hadde forstått hva vi risikerer. Det at den prioriteringa er så utenkelig for medlemmer i andre partier gjør meg veldig sikker på at jeg har finni det partiet jeg hører hjemme i.
Det finnes langt verre skjebner enn døden, også for et parti, kanskje særlig for et parti. En av dem er å la være å gjøre det en tror er riktig av frykten for sperregrense eller politisk død.
Oppslutning er viktig, klart det er. Men hvis oppslutninga blir viktigere enn politikken har vi tapt. Det samme hvis mindre påvirkning enn vi skulle ønske blir til ingen påvirkning, eller nært på. Enn så lenge lukter det ikke tap, det lukter dyrkjøpt seier, og det er jeg stolt av - så lenge vi veit hva vi gjør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar