torsdag, juni 09, 2011

Skjemaangst i en rigid hjerne (kladdemappearkeologi 4)

Post nummer fire i prosjekt kladdemappearkeologi. Publisert, og så sletta i et øyeblikk av vill panikk.


Jeg er redd for skjemaer. Ikke skjemaene i seg sjøl, så klart, men for konsekvensene hva jeg skriver der kan ha. Hvordan veit jeg at jeg svarer riktig når jeg ikke veit hva de mener med spørsmåla de stiller? Jeg veit ikke det. Jeg må gjette, og som regel når det er snakk om skjemaer er det snakk om store ting, store konsekvenser om noe skulle gå galt. De spør stort sett om sånt fordi de har bruk for opplysningenne for å ta en avgjørelse. Noen steder står det til og med at jeg er inneforstått med at det kan medføre erstatningskrav å gi uriktige opplysninger.

Mener de brutto eller netto der? Det må jeg visst spørre om, greit nok.

Og Sara, som til en viss grad lyder navnet vesle sambo, er ikke samboeren min på ordentlig siden vi ikke er kjærester og har hver vår økonomi men deler på maten og funker som en slags valgt familie. (Og hvorfor skal forresten relasjoner basert på romantisk kjærlighet og sex være bestemmende for økonomi? Hvorfor ansees de som mer stabile? Sånt pleier ikke gjøre meg i stand til å ta de beste langtidsavgjørelsene, og jeg tror ikke det er så uvanlig.) Jeg krysser av for samboer og for enslig. Jeg veit at det er feil, og jeg ser at det ser rotete ut, men det er de eneste måten jeg kan svare ærlig på. Eller kanskje jeg finner en eller annen måte å forsvare å fjerne et av kryssa seinere.

Og hvor mange er egentlig i husstanden? Internett forteller at en husstand er personer som hører til i samme husholdning, og at en husholdning kan ha med mat eller økonomi å gjøre. Jeg antar at det er økonomi her. Det virker litt utdatert, jeg kjenner da mange par med hver sin økonomi, og de fleste samboende par jeg kjenner har en mellomting mellom separat og fellesøkonomi. Og hva skjedde med felles bosted, det må da være med? Og hva med Vesla mi?

Jeg er redd de kommer til å synes jeg er dum som ikke klarer å fylle ut skjemaet sånn som de har tenkt. Jeg forstår at det logiske er å spørre enten menneskene som skal behandle skjemaene, menneskene som har skrivi skjemaene, eller mennesker som har Peil På Skjemaer. Det går derimot ikke like greit å forstå hvordan de alle sammen kan ha helt forskjellige svar. Ikke bare de forskjellige etatene, men de forskjellige menneskene i Vesenet ser ut til å definere ord som husholdning helt forskjellig.

Skjemaer er en kommunikasjonsform jeg ikke mestrer, og det ser det ikke ut som om det er særlig mange andre som gjør heller. Jeg tror de faker. Hvis det ligger definisjoner i bunnen her tror jeg ikke alle har lest dem. Og om definisjonene var på plass og allment forstått ville jeg vel fortsatt trengt noen bokser med "annet" ekstra.

Samtidig ser jeg at jeg er for rigid, for opptatt av Sannheten. Kanskje Sannheten ikke får plass på et skjema. Men det er jo den de er ute etter, er det ikke? Det er den de skal basere avgjørelsene sine på.

Jeg er redd for skjemaer.

4 kommentarer:

  1. Skjemaer er egentlig et mareritt. Jeg tror det er som du sier - ingen skjønner alle, men en del av oss later som. Det gjør i alle fall jeg.

    SvarSlett
  2. Jeg tror at det å late som er det desidert mest effektive.

    Det verste er å måtte velge mellom å være ærlig og korrekt hele tida, og å kjenne at jeg blir fanga i mitt egen sneversyn. Hjelp, noen, så teit er jeg da ikke!

    SvarSlett
  3. Ærlig... det handler vel bare om at når noen spør om noe, så må du gå inn i deres modell av verden når du skal svare. I hvert fall når det skjer på en formell måte.

    Skjemaer er noe herk uansett, de.

    SvarSlett
  4. Så lenge du ikke er i et "romantisk forhold" er du ikke samboer, men i et "bofellesskap". Jeg ville klarifisert dette med vedkommende som må ha skjemaet før levering, siden man stort sett taper på å bli klassifisert som samboer og det er ofte nærmest umulig å bli kvitt stempelet igjen.

    SvarSlett