Blog Action Day - Skaff deg et liv

Det var blog action day i går. Jeg sa jeg skulle skrive noe, men helsa er ikke på topp, så jeg blei ikke ferdig i går. I dag, derimot.

Fattigdom finnes ikke i Norge. Hørt det før? Jeg også. Mange ganger. Men det er ikke sant. Derimot blir fattigdom i Norge utsatt for både usynliggjøring og unyttig sammenlikning med andre land. Klart det er verre andre steder, det trenger ingen diskusjon. En kan lure på hva som er vitsen med å sammenlikne da. Skal fattige i Norge trøste seg med at andre står enda lengre ned i det samme hølet som dem sjøl? Det hjelper ikke sette det opp mot hverandre. Det er to deler av det samme systemet, ikke to ting vi må velge mellom å bekjempe.

En del av overklasse- og middelklasseprivilegiet er at en kan velge å lukke øya for at ikke alle har det samme privilegiet og de samme mulighetene som en sjøl. En kan si at det ikke finnes fattigdom i Norge og tro på det. En kan snakke om "den første utepilsen" som om den var et gode alle hadde tilgang på om de prioriterte annerledes (samtidig som å prioritere en øl over middag en gang i året er en vanvittig prioritering). Den er ikke et gode alle har tilgang på. Det trenger den ikke å være heller - øl i seg sjøl er ingen rettighet. Problemet er at når en ikke har tilgang på selvfølgene i samfunnet er det vanskelig å delta.

De fleste sosiale møteplasser krever penger, enten det er snakk om å ta en kaffe eller en øl eller en tur på kino. Det er småkjipt for folk som meg som har begrensa midler til sånn luksus, men som absolutt har råd til det en gang i blant. For folk som aldri har råd er det mer enn kjipt. For dem betyr det en effektiv utestengelse fra en stor porsjon av det sosiale liv.

Og så er det dem som ikke har råd til mat. Ja, de finnes de også. Det kan være mange grunner til det - om en er sjuk er det i hvert fall mange stoler å falle mellom. Jeg har vært heldig. Jeg kjenner nok som ikke har vært så heldige. Og skammen til de fattige, fasadene som har mindre med snobberi å gjøre enn erfaringer om hvordan folk reagerer om en forteller sannheten, hjelper dem med økonomisk klasseprivilegie med å slippe å se det ubehagelige.

Så vi har altså et sosialt stigma. Et kulturelt bilde av hvordan fattigdom ser ut og hvem som er fattige. Hva kan vi gjøre med det? I dag har jeg ikke tenkt på formell politikk. Den finnes. Bruk den for all del om du har ork til det, men akkurat nå har vi annet å gjøre, nemlig:

- når noen foreslår å møtes hjemme i stedet for ute, ikke press på. Og ikke spekuler.

- når noen ikke vil be deg hjem, ikke press på. Og ikke spekuler.

- når noen sier de ikke kan være med på noe fordi de er blakke for tida og sier nei takk til å låne penger, ikke press på. Og ikke spekuler.

- når du inviterer noen og kan forvente en invitasjon tilbake - ikke dra opp standarden. Og ikke spekuler.

- ikke sleng dritt når folk "aldri er med" på ting. Og ikke spekuler.

- legg opp til ting som alle kan være med på. Og ikke spekuler.

- om noen faktisk skulle fortelle deg at de har lite penger, la det forandre ditt syn på fattigdom, ikke på personen du snakker med. Og ikke spekuler.

Og mye mer. Hva mer? Og blogga du om fattigdom i går? Sleng gjerne inn ei lenke.