Fra et flyttelass

(Dette innlegget er å anse som pausemusikk.)

Livet mitt forandrer seg. Jeg bor sammen med noen! Jeg husker ikke sist jeg bodde med noen som ikke var kjæreste eller foreldre. Og de siste tre åra har jeg bodd aleine bortsett fra et par måneders mellomlanding hos Mamma. Det er fint å bo sammen med noen. På kjøpet har jeg fått en og en halv katt og ymse burdyr. Sjøl bidro jeg bare med en chinchilla og et deltidsbarn.

"Dette er omtrent som å være gift," sa min nye samboer da hun begynte å ane et mønster i det å komme hjem til ferdig middag. "Jeg jobber alt for mye og flytter sånne tunge ting som du ikke klarer, og du gidder faktisk å lage middag og... sånne andre husmorting, hva nå enn de er. Ganske tradisjonelt kjønnsrollemønster i grunnen." Hva disse andre husmortinga skulle være er jeg også ganske usikker på, forresten. Huset har fortsatt en del felles med Berlin 1945, og oppvaska har vi maskin til.

Apropos kjønnsroller og gamledager, jeg tok en (ganske lang) test en gang, som sa at jeg ville vært en utmerket kone etter 30tallets nordamerikanske idealer. Så tok jeg en tilsvarende som sa at jeg ville vært en utmerket ditto ektemann. Sikkert fordi jeg tror på å behandle kvinner som folk og ikke pleier å pelle meg i nesa ved middagsbordet. Ja, de stilte sånne spørsmål. Og de spørsmåla ga meg ikke akkurat lyst til å gifte meg.

Egentlig veit jeg hva disse husmortinga er. Jeg skal skrive om det en annen gang. Men ikke si det til noen, da vil alle ha.

Ellers er det fint å bo med en annen orgnerd. Vi er i forhandlinger om husregler. Husgjester ser ut til å innvilges tale- og forslagsrett. Og vi planlegger kombinert bursdag og innflytningsfest. "Da må vi ha en god innleder," sier hun. "Da kan vi søke midler til reisedekning."