Jeg, en legningsanarkist

Jeg har slutta å tro på legning. Det er kanskje litt ufint av meg. En masse mennesker har tross alt en legning som de føler de trenger eller som bare er en selvfølge. Kan jeg la være å tro på legning sjøl uten å omdefinere andre? Jeg kan. (På akkurat samme måte som jeg ikke blir definert av dem som ikke tror på kjønn. Min kjønnsidentitet trenger ikke plages av det, og gjør det heller ikke. Faktisk er jeg ikke så sikker på om jeg tror på kjønn sjøl, og kjønnsidentiteten min er jammen ikke plaga av det heller.)

Jeg oppdaga at jeg hele livet har tatt på meg andres antakelser og latt dem definere meg. Først visste jeg om det heterofile, sjøl før jeg visste at det hadde et navn. Jenter forelska seg i gutter. Jeg forelska meg i gutter. Det fantes jenter som forelska seg i jenter i stedet, og det syntes noen var galt, og haha, var ikke det bra teit å bry seg om, hvem andre forelska seg i liksom. Også handla den fine sangen "jeg ville bare" som Anders Rogg sang om at noen menn var redd for at andre menn skulle bli forelska i dem, det hadde mamma fortalt da teksten forvirra meg litt.

Så I begynnelsen var heterofili. Jeg forelska meg i gutter, og følgelig måtte jeg være heterofil.

Jeg klarte å bli sytten før jeg hørte ordet bifil. Aha, det kunne forklare en del, tenkte jeg. Fullstendig udramatisk bytta jeg merkelapp. Det betydde lite for meg, og jeg hadde andre ting å bekymre meg over. Kort sagt, jeg var heldig. (I tillegg til å være heldig var jeg rimelig på toget til Mexico, men det er en annen og mye lengre historie.)

Jeg har ignorert det meste av krav noen prøver å sette til bifil. Men kravene fra meg sjøl kunne jeg ikke ignorere. Bi. To. To kjønn. En som liker begge kjønn, altså. Det er ikke noe galt i det, men det er ikke noen god beskrivelse av meg. Jeg har et tiltrekningsmønster som har markører som for meg er langt tydeligere enn kjønn. Kjønnsuttrykkene jeg liker er varierte og har lite med hvilket kjønnsidentitet og kropp personen har. Bifili ser ut til å anta at en skal se kjønn før det meste annet, at en skal tiltrekkes av begge kjønn som kjønn. Også sier bifil at det er to kjønn, at alle må være en av de to, ellers. Nei, nei, dette går ikke, begynte jeg å tenke for noen år sida. Dette ordet gjør meg ukomfortabel når det brukes om meg. Men det var ingenting annet å kalle seg.

Jeg trenger ikke en merkelapp på tiltrekningsmønsteret mitt, men det så det ut til at alle andre trengte. Og jeg lytta og lytta og lette og lette. Jeg så på ordet panfil, og jeg likte det ikke helt. Det var en ny legning, den var omtrent som jeg, og likevel var det noe som skurra. Det var en legning. Jeg lette videre. Og ironisk nok, i det jeg innså at jeg ikke gadd leite mer etter noen merkelapp, fant jeg den.

Mine damer og herrer Folkens, jeg er legningsanarkist. Det betyr ikke bare at jeg ikke har noen legning, det betyr at jeg erkjenner at jeg ikke trenger noen. Og det betyr at jeg mener at det trenger ingen andre å ha heller, om de ikke vil det sjøl.

Og ordet legning legger føringer. De fleste forbinder legning med mer enn bare en orientering eller anlegg, og ser på legning som noe fast og uforanderlig. Men jeg kjenner så få som har det sånn, og så mange som har det annerledes.

Jeg er ferdig med å kalle det legning. Sjøl når det gjelder andre. En kan ha et helt konsekvent tiltrekningsmønster uten å trenge å kalle det legning. Legning kan være identitet, og det er greit. Men jeg trenger ikke tro at det er mer enn det. Og det er utrolig befriende.