Post nummer seks i prosjekt kladdemappearkeologi. Skrivi for over to år sida. Jeg lot i utgangspunktet være med å poste den fordi jeg følte at jeg hadde gått et godt stykke over streken - en forenkling her og der kan være nyttig, men dette blei for drøyt. Dessuten er damen muligens gjenkjennelig, men det er mindre problematisk, siden det i så fall utelukkende er på oppførselen. Verre er det at det slett ikke er enkelt å vite hvordan en skal ta seg av folk som oppfører seg fullstendig på sida av det som er greit. Jeg har tanker om det som går på tvers av dem jeg har her.
Jeg poster den nå likevel fordi det likevel er noe i den jeg liker, noe om å si fra. Jeg mener fortsatt at poenget er riktig - det må bare ikke forveksles med uproblematisk, eller det eneste riktige.
Mamman min hadde en kronikk på trykk i lokalavisa for en drøy uke sida. Budskapet var at respektable damer kan i kraft av sin respektabilitet bidra til å redusere volden i det offentlige rom, bare ved å ikke snu seg vekk. Hele kronikken ligger her, og er absolutt verdt å lese.
For det er hverdagshelting, det. Det svei litt også - det minna meg på alle de gangene jeg ikke har sagt fra, sjøl om jeg er i tjueåra og altså ikke i målgruppa her.
Som en gang på bussen.
Det er ei eldre dame som jevnlig trakasserer andre mennesker, stort sett for å være ugudelige, brune eller internettbrukere. Det går mye i Satan og Satans Verk. Munnen går som en kvern, stiller ut alle redslene og alt hatet i huet hennes for alle som måtte befinne seg i nærheten.
Grunnene til at jeg for min del ikke har sagt fra til henne de fleste gangene er sammensatte. Jeg tror ikke det faktisk kan hjelpe henne. Jeg ser at hun har det jævlig og har vært redd det skal bli verre for henne. Det å være stille er en måte å ikke slippe til det hun sier, i teorien.
Denne gangen var det på Fjellbussen. Fjell er den bydelen som har de laveste husprisene, de høyeste blokkene og de fleste innvandrerne, så Dagens Ord var så klart innvandrere. Alle innvandrere var kriminelle og burde sendes ut av landet, og DU med BARNEVOGNA, har du ikke annet å gjøre enn å komme hit og snylte og kan du ikke dra tilbake dit du kom fra og vi skulle kasta dere på sjøen, ja, og...
Det var sikkert bare tre-fire minutter, men hun rakk å si ganske mye på den tida. Og vi, medpassasjerene hennes, sa ingenting. All redselen forvridd til hat i stemmen, alt det samme i orda, og jeg tror vi alle som en var sikre på at det ikke var noe vi kunne gjøre for henne. Hun er for langt ute til at vi kan hjelpe henne og stillhet kan virke som en underlig respekt for de gale, men skal folk trenge å sitte der å bli hata? Jeg tørka en tåre. Herregud, grine på offentlig transport.
Men så kommer hun, en av hverdagsheltene, tenåringsjenta. En ridder i skinnende boblejakkerustning som har sitti litt lenger bak på bussen. Og hun sier "du kan jo ikke snakke sånn til folk!" Så naivt, tenker jeg, å tro at hun vil høre. Jeg har prøvd det før, med henne, de fleste har vel det. En ropende diskusjon er i gang. Vel, ikke diskusjon, men skrikinga og fokuset til den gale er plutselig bare på jenta.
Så tenker jeg at sjøl om det ikke nytter å nå inn til denne dama så kan hun faktisk ikke skrike noe særlig verre enn hun allerede gjør. Den eneste forandringa er hvem hun ser på når hun skriker. Det får minst en av dem som sitter rundt til å føle meg litt bedre, og hun med barnevogna ser letta ut hun også. Til syvende og sist er det ikke så bra å holde kjeft heller, men det er ikke lett å si fra når det er en sjøl som blir angripi.
Jeg tror at når hun eller noen andre angriper noen som er tilstede neste gang er det min tur til å si fra, sånn at folk skal slippe å sitte å høre på edder og galle om seg sjøl. Jeg tåler litt skriking på en god dag. Jeg tåler å se henne i øya når hun skriker også. Det vil antakeligvis ikke hjelpe henne, men det vil ikke skade henne heller, og det vil kunne hjelpe meg og folk rundt.
Hva skal du bli når du blir stor, Maren? Hverdagshelt, som fjortisjenta på bussen og som mamman min. En sånn som sier fra. En som tåler konsekvensene av å si fra. Det vil jeg bli når jeg blir stor.
Damen var sikkert syk. Jeg kan ikke nok psykiatri til å vite hva som hjelper en person som har det som henne. Men jeg gjetter på at det må være bedre å si rolig: "Du, man må ikke skrike slik på bussen" enn å kjefte på henne. Men jeg vet ikke sikkert. Men kanskje kan det virke realitetsorienterende?
SvarSlettKanskje gjør det ikke til eller fra for den syke, mens det hjelper den utsatte, som du poengterer. Å overføre sinnet på seg selv ved å blande seg inn, kjennes trolig ikke så belastende fordi man gjør dette med hensikt, og er mentalt forberedt.
Jeg ble skjelt ut i en butikk en gang. Ikke så voldsomt som det du beskriver, men helt grunnløst blandet damen bak meg seg inn og kritiserte meg fordi jeg spurte om å få en rabatt som denne butikken faktisk tilbød. Selv om jeg der og da forstod at damen var ustabil, var jeg rystet lenge etterpå. Vi er jo ikke vant til å bli kjeftet på når vi aner fred og ingen fare. Riktignok fikk jeg rabatten, men det var ikke nok til at jeg følte at "angrepet" ble nøytralisert. Neste gang gikk jeg til konkurrenten, bare for å slippe den gufne følelsen, og det var nok ikke den oppjagete damens hensikt.