Kall (kladdemappearkeologi)

Post sju i prosjekt kladdemappearkeologi. Jeg lot være å poste den fordi jeg så noen måter det kunne ende opp med å blåse fra begge sider, både av dem som føler de har patent på ordet, og de som aksepterer og patenten og tar avstand med alt de kan assosiere med patentinnehaverne. Vel, blås, her er den likevel.


"Men hun kan jo ikke få oppføre seg sånn!" splutter jeg.

"Nei, så klart," sier han, "men - hun har et kall." Vi snakker om et menneske som ikke kan oppføre seg og som stadig ødelegger for andre, men som folk vegrer seg for å gjøre noe med fordi det som kristne føles litt upassende å kaste ut noen som snakker om at de har et kall. Hvem er vi til å blande oss i DET?

Jeg har sett det andre steder også, og hørt om det oftere. I organisasjoner og andre steder det skal gjøres en jobb er det høy takhøyde for folk som oppfører seg dårlig fordi de har et kall, enten det kalles det eller noe anna.

Jeg har stor respekt for kall, enten det er av religiøs, sekulær eller sammensatt art, men er det egentlig å gjøre ære på kall å la dem som har det eller hevder å ha det oppføre seg dårlig uten å gi de sanksjonene vi vanligvis ville gitt?

Når jeg bruker ordet kall mener jeg en visshet om en hovedoppgave i livet. I de abrahamske religionene vil dette gjerne være noe som kommer fra Gud, men jeg velger å bruke begrepet breiere fordi jeg mener det da dekker noe som ser ut til å være helt likt - bortsett fra troa på kilden til det.

Å respektere kall kan være en god ting, men hvordan skiller vi mellom et kall og et oppheng? Det hadde vært så mye greiere dersom et kall kunne bevises, et vitenskaplig skille mellom kall og ikke-kall, så kunne vi i hvert fall skilt ut dem som ljuger eller tar feil, men jeg er ikke sikker på om vi burde skille om vi hadde kunnet.

Hvis en person opplever å ha fått et kall, mener jeg at det må innebære at personen ser seg sjøl som sterk nok til å gjøre det som gjøres skal, og forstår at det er en sjøl som gjør jobben, ikke en eller annen mirakelmaskin. Det passer så vidt jeg kan skjønne dårlig inn i kristen mytologi at Gud skulle fjerne alle prøvelser for noen. Sterk rygg, ikke lett bør ser ut til å være greia.

Tilsvarende er det hvis en person er kalla av andre ting. Det finnes ingen suksessgaranti, men jobben skal gjøres likevel. Hvorfor skulle verden rundt bøye seg for den som er kalla til å gjøre en jobb?

Jeg tror mange ønsker å vise respekt når noen snakker om at de har et kall, mer jo mer de tror på kilden til kallet, mer jo mer de tror på arbeidet som beskrives. Jeg tror det er derfor de noen ganger aksepterer oppførsel de ikke ville akseptert fra andre. Det er sikkert iblanda god, gammeldags konfliktskyhet og noen ganger til og med en sunn eller usunn dose respekt for de gale (det er en klar overlapp her), men først og fremst tror jeg at det er et forsøk på å vise respekt for kallet.

Jeg forstår det behovet, men tror samtidig at det finnes en sunnere måte å gjøre dette på: Respekter jobben, ikke alt det den som gjør den måtte finne på. Hjelp med jobben som skal gjøres om du vil gjøre noe. Ikke vær redd for å si fra. Hvis du mener noen er satt her på jorda for å gjøre et arbeide, så følger det vel at det er her jobben skal gjøres, og at dette er noen som kan takle virkeligheten som den er - eller i verste fall med din hjelp lære seg å gjøre det. Den som har et kall kan forvente respekt for jobben de gjør, ikke kallet til å gjøre den.

Vi forstår kallet vårt gjennom den linsa det vanlige livet vårt er. Uansett hvor klart vi måtte huske kallet, uansett hvor mye det kjennes som om det er med oss, vil det være et fortolka kall vi har med oss. Hvis det ikke var sånn ville vi neppe kunnet være i stand til å være her og gjøre jobben.

Legg av ærefrykta. Legg av statusen. Fokuser på jobben.