fredag, juli 24, 2009

Trygd betyr trygghet. Like, literally.

Jeg lurer noen ganger på om jeg kommer til å få problemer etter hvert av å stadig bli sett på som et problem av en stor del av media og enkelte politikere. Så langt går det greit, jeg veit jeg har livets rett sjøl om det er ubehagelig å bidra i så liten skala som jeg gjør.

Jeg lurer noen ganger på om jeg kommer til å venne meg til å bli sett på som et problem. Hver gang jeg er i faresonen kommer jeg på at det er mange flere enn meg, og da blir jeg forbanna igjen. (Det er som det skal. Urettferdighet og privilegieblindhet er de eneste triggerene temperamentet mitt har funnet så langt i livet.)

Det at jeg er midlertidig ufør og får penger for det betyr ikke at det er noe som er galt med systemet. Det betyr at det er noe som er helt, helt riktig med systemet.

Og det samme med at jeg et snaut år fikk sosialhjelp fordi jeg var udiagnostisert i den perioden vi fant ut akkurat hvor sjuk jeg var. Det er disse kortvarige situasjonene det er til, blei jeg fortalt av omgivelsene. Men hva om det hadde vært fem år tidligere? Da hadde det tatt mye lengre tid å få en diagnose. For noen er det virkeligheten, og andre får aldri noen diagnose. Det pussigste var egentlig at det blei sagt fra departementet at satsene var så lave fordi det var jo ikke meningen at noen skulle ha disse tjenestene mer enn et par måneder. Hva de skulle få når de månedene var over sa hun ingenting om.

Men det stemmer likevel til en viss grad: Samfunnet er utstyrt med sikkerhetsnett, og de har ikke havna der ved et uhell.

For alternativet til min midlertidige uførhet er ikke en yrkesaktiv og veltilpassa Maren. Alternativene ser jeg stadig i internasjonale MEfora på nett. Mange overlever ved å...

- leve på familien sin som velkomne familiemedlemmer.
- leve på en familie som egentlig ikke har ressurser til å ta vare på dem.
- leve på en familie som egentlig ikke har lyst til å ta vare på dem.
- frivillig eller ufrivillig utnytte romantiske forhold.
- ha mange penger eller familie med ditto i utgangspunktet.
- prostituere seg.
- leve under mildt sagt kummerlige forhold.
- arbeide mer enn de burde for helsas skyld og dø yngre enn nødvendig.

Og mye mer. Og en kombinasjon av flere av disse. Og dette er bare de som har både penger og helse til å ha tilgang på internett.

Særlig det med prostitusjon slo meg hardt i huet første gang jeg leste om det. Jeg leste et innsideblad for radikale amerikanske prostituerte for å se om jeg kunne forstå noe jeg i utgangspunktet, vel, mildt sagt sliter med å forstå, og det fra veldig mange retninger. (Når spørsmålet er "hæ?" er svaret forbløffende ofte research. Sjøl om det blir flere spørsmål av det blir det ofte også bedre spørsmål.)

Det var mye å lære av. Jeg lærte også noe jeg ikke forventa av leserbrevspalten deres. I et av leserbreva sto det at hun som hadde skrivi det hadde ME og derfor var utrolig heldig som kunne prostituere seg, for noen andre alternativer hadde hun egentlig ikke.

Og der forsvant (heldigvis) all mulig avstand til temaet. Det kunne vært meg. Hvis jeg ikke bodde i Norge. Hvis jeg ikke hadde en familie som er både stor og fantastisk og som ville tatt vare på meg uansett. Men sterkere enn at det kunne vært meg er det at det er mange. Det er sikkert noen her i Norge også, men her er det relativt lite fattigdomsprostitusjon fordi det er relativt lite fattigdom.

Prostitusjon kan en mene mye om, men det at folk skal være nødt til å prostituere seg tror jeg de fleste vil være enige at vi som samfunn ikke vil. Det er derfor vi har sikkerhetsnett og kanskje kunne trengt noen til. Det er derfor det som regel holder å vise at inntekter - utgifter = for lite til mat for å få støtte på det som en gang het sosialen. Det er derfor det er så viktige at minstesatsene er akseptable, og det er derfor det er så viktig å se at kommunene gjør jobben de har blitt tildelt.

Kommunene må beregne om de er et dyrere sted å bo enn andre steder og tilpasse satsene etter det, ikke bare velge minstesatsene fordi det blir billigst. De må sørge for at barnetrygda ikke blir trukket fra som inntekt, at det går an å få dekka andre grunnleggende behov.

Vi trenger det der sikkerhetsnettet. Jeg hadde neppe endt opp verken som en av de som tar livet av seg eller de som ender opp i prostitusjon uansett, men noen andre gjør det. Og andre steder gjør ganske mange det. Det gjør meg forbanna, heldigvis. Jeg venner meg ikke til det, like lite som jeg venner meg til å bli omtalt som et problem.

19 kommentarer:

  1. Trondheim har også begynt med den samme utingen. "åja, du får barnetrygd? Det er 'inntekt', det."

    Begrunnelse: (vent, jeg skal finne sitatet, det er så latterlig. nei det er ikke på nett, så jeg siterer litt etter hukommelsen.)
    "ja, nei, vi skjønner at det er dumt, men det er bare midlertidig fordi kommunen har lite penger. Skal ikke vare lengre enn til 2011 altså. Ja, og dessuten er Trondheim den eneste storbyen som IKKE hadde det sånn før. Og vi prøver å bli som de andre."
    Altså: Ja, vi vet at det er dumt, men vi vil bli like dårlige som de andre, vi.

    SvarSlett
  2. Vet du? Jeg satt å tenkte på et lignende innlegg. Jeg blir så svett av folk som bare «Ånei! Så mange sykemeldte! Ånei! Så mange på trygd! Ånei! Så mange sosialklienter! Vi må nok gjøre det kjipere å motta tjenestene, så færre vil ha dem!»

    Og jeg bare: «NEineineinei!» Du sitter ikke og bare «Hmmmm. Trygd eller utdannelse og jobb? Jeg tar trygd, det er så lett.»

    Du sitter og er syk eller har mistet jobben og alt er kjipt og trygd er grunnen til at du ikke er fullstendig, fullstendig på kjøret.

    Vil politikerne redusere mengden folk som mottar trygdeytelser, må de jobbe med grunnene til at folk mottar trygd. Da får de investere i ME-forskning og ruste opp ungdomspsykiatrien.

    SvarSlett
  3. Marianne: Det er jo horribelt dumt. Men av en eller annen grunn er de som er med på å bestemme det så blinda av egne tanker, enten det er "men det er jo bare for noen måneder" eller "men det skal jo ikke være noen luksus" eller noe helt annet at de bare ikke ser hva de gjør.

    Virrvarr: Jeg har faktisk kjent et par folk som syntes det virka attraktivt med penger ut av det blå. De begynte ganske kjapt å kjede seg og neste semester var de studenter. Ikke fordi de fikk for lite penger, men fordi det tross alt ikke er så veldig attraktivt å ikke ha forpliktelser over tid.

    ME-forskning og ungdomspsykiatri høres ut som en plan. Og hvor blei det egentlig av ordet folkehelse? Gimme, gimme!

    SvarSlett
  4. altså, det er jo ingen luksus. Det er faktisk skikkelig bedritent. Hadde jeg kunnet jobbe 100%, så hadde jeg sagt "hadet, NAV. Fuck you, nå slipper jeg å se dere igjen!" for lenge siden. Men jeg kan ikke det. Så jeg prøver å ikke bruke penger, og det er kjipt.

    Alt koster penger, og det går ikke an å gå på butikken og forsøke å forklare dem at "ja men jeg trenger en pakke mel, fordi jeg har ikke spist skikkelig på lenge, og en pakke mel kan hjelpe meg til å lage noe jeg kan spise. Se her, dere kan få knappesamlinga til tanta mi i bytte." fordi knapper er ikke godkjent betalingsmiddel. (Men hvis det hadde vært det, hadde tanta mi vært styrtrik.)

    SvarSlett
  5. Du har skrevet et viktig innlegg! Jeg tror de fleste som mottar trygd, aller helst skulle ønsket seg utdannelse, jobb og å føle seg som en del av samfunnet. At det er flere trygdede i norge enn en del andre land, er jo fordi systemet fungerer.
    Og jeg støtter mer penger til me-forskning og ungdomspsykiatri! :)

    SvarSlett
  6. Tante Grønn: Jeg håper du ikke vil at det skal bevilges mer penger til den ungdomspsykiatrien vi har i dag, som overser at de svært mange av dens pasienter har opplevd vold/overgrep, men at det er noe annet du ønsker.

    SvarSlett
  7. Sigrun: Jeg ønsker en ungdomspsykiatri som fungerer best mulig for pasientene, slik at f.eks vold/overgrep ikke blir oversett. Og for å få til det trengs det mer penger.

    SvarSlett
  8. Tanta Grønn: Tror du det er penger som gjør at BUP overser 99 prosent av volden og 88 prosent av seksuelle overgrep som barnepasientene der har vært utsatt for i livet sitt?

    Dette har med holdninger og tabuisering å gjøre. Foreldrene skal for enhver pris skånes. Enkelte fagfolk innrømmer det jo selv.

    SvarSlett
  9. Sigrun: Jeg skrev kommentaren min tidligere for å berømme Maren for å ha skrevet et godt innlegg om noe viktig, og støttet samtidig et forslag lenger oppe i kommentarfeltet om mer penger til me-forskning og psykisk helsevern for ungdom for å forebygge at flere blir langtidssykemeldte og uføre. Jeg er ikke naiv, jeg vet at penger ikke vil løse alle problemer. Min erfaring med psykisk helsevern for unge har vært som henviser, der jeg har kjempet hardt for å få inn unge som både trengte hjelp og ønsket det, men der problemet har vært kapasitet. For å få bedre kapasitet (flere fagfolk, bedre og mer egnede bygg osv) mener jeg det trengs penger. BUP har også mange andre store og viktige utfordringer, som de du nevner. Og da er selvsagt ikke penger nok.
    Jeg føler ikke at jeg vet nok om akkurat det til å uttale meg, men synes det er bra at du setter fokus på det.

    SvarSlett
  10. Supert innlegg! Jeg er sjeleglad jeg også, for at jeg bor i et land hvor vi faktisk har noe som heter attføring og lønnstilskudd, slik at man faktisk får hjelp til å kunne bidra i arbeidslivet på best mulig måte. Det ironiske er jo at det tross alt er mer lønnsomt å ha sånne ordninger, jo flere folk som bidrar, jo flere folk har kjøpekraft osv...

    SvarSlett
  11. Takk, alle!

    Når det gjelder ungdomspsykiatrien tror jeg det er sant at det ikke holder å pøse på med penger, men at de forandringene som kreves kommer til å koste en del, så penger er en del av bildet likevel.

    SvarSlett
  12. Dette er noe jeg ikke har tenkt over særlig nøye, og jeg skylder deg en takk for at du åpnet øynene mine. Du har helt rett, sikkerhetsnettet må være der, det må styrkes så mye som mulig, og jeg betaler gladelig mine skattepenger for å opprettholde den sikkerheten, for meg selv og for andre. Det får mye kritikk, systemet vårt, men selv om det ikke er perfekt, er det et luksuriøst tilbud ifht andre steder i verden.

    SvarSlett
  13. Ja, vi trenger det, og ikke bare si oss fornøyd, men bøte de hullene i sikkerhetsnettet som dukker opp underveis.

    Takk for en kommentar som fikk meg til å smile så leppa mi sprakk litt. :o)

    SvarSlett
  14. DETTE burde VG og Dagbladet hatt på fremsiden!! Takk for at du viser viktigheten av vårt velferdssystem, og at vi ikke kan ofre folks mulighet til et verdig liv for billig sprit og skattelette til de som har mer enn nok fra før!

    SvarSlett
  15. Takk! Jeg tror ikke det er et særlig salgbart poeng. Jeg håper vi kan snakke med folk om det, for media kommer nok ikke til å gjøre det for oss.

    SvarSlett
  16. Et veldig viktig og godt innlegg! Det kan ofte være slik at for folk som er sjuke er det å måtte takle omgivelsenes reaksjoner på dette (å bli sett på som et problem) rett og slett tøffere enn å takle sjukdommen i seg selv innimellom. Enn om man kunne få være litt "i fred" og konsentrere seg om å bli bedre uten all denne problematiseringen og engstelsen om det økonomiske??

    SvarSlett
  17. Kjempebra innlegg! Fint kommentarfelt også, enig med det som er kommet fram her. Jeg blir så provosert av dem som sier at det er et problem at vi har så mange trygdede her i landet. Problmet er faktisk at det er så mange som burde fått trygd, men som ikke får det. Noen fordi de ikke orker ha med nav å gjøre (det er forståelig) og heller lever på ektefelle/familie, andre fordi de blir nektet hjelp.

    Det var en eller annen som la meg til på Twitter forleden, men da jeg så h*n hadde skrevet noe som "Jeg blir så irritert av at det er så mange på trygd i landet vårt" (eller noe i den duren), gadd jeg ikke legge h*n til tilbake. Jeg orker ikke sånne holdninger, så jeg holder meg heller unna når jeg kan. Dessverre er det ofte umulig å unngå å få med seg, ettersom media og politikere synes det er et greit tema å fremme støtt og stadig.

    Selvsagt skal man legge forholdene til rette slik at de som ikke må leve på trygd kan komme seg ut i arbeid eller i utdanning, men det er nå engang sånn at dette ikke er mulig for alle - og da er jeg dypt takknemlig for at vi har et sikkerhetsnett som fanger dem/oss opp.

    SvarSlett
  18. ~SerendipityCat~: Enig, det rundt kan ofte være en kjempebelastning, og gjerne i en fase der det er meninga at en skal fokusere på å gjøre livet levelig.

    Lothiane: Spot on - vi slipper ikke unna de holdningene, men vi kan redusere eksponeringa for dem så mye vi kan. Samtidig som vi en gang i blant kan si fra, når vi orker, når vi er forbanna nok.

    SvarSlett