"Bare" kjemi?

Det er mange som sier at religion bare er en følelse, bare kjemi. At det er en følelse er jeg med på. Det er "bare" jeg har litt problemer med.

Det er som romantisk kjærlighet: Det er også "bare" en følelse. Noen mener at den fører til mer vondt enn godt, noe mener den fører til mer godt enn vondt, og hvor involvert en skal være, og hvor aktivt en skal gå ut og leite etter følelsen kan ingen andre enn en sjøl bestemme, sjøl om mange prøver.

Det er forresten en del som mener at magien i kjærligheten (og religionen) forsvinner når vi lærer mer om hva det kommer av. Dem om det. For meg gjør ikke muligheten for en vitenskapelig forklaring verken kjærligheten eller religion mindre magisk og fantastisk. Mysterier vil det alltid være nok av, så hvorfor skulle jeg søke mangel på kunnskap?

Så hva er poenget med å bagatellisere denne følelsen til et bare? Enten det er en følelse en ønsker å ha eller ikke ønsker å ha, enten en definerer den som religiøs eller ikke. Bare kjemi, eller nevrologi, eller hva det nå er. Hvor kommer dette bare fra?