Trygd betyr trygghet. Like, literally.

Jeg lurer noen ganger på om jeg kommer til å få problemer etter hvert av å stadig bli sett på som et problem av en stor del av media og enkelte politikere. Så langt går det greit, jeg veit jeg har livets rett sjøl om det er ubehagelig å bidra i så liten skala som jeg gjør.

Jeg lurer noen ganger på om jeg kommer til å venne meg til å bli sett på som et problem. Hver gang jeg er i faresonen kommer jeg på at det er mange flere enn meg, og da blir jeg forbanna igjen. (Det er som det skal. Urettferdighet og privilegieblindhet er de eneste triggerene temperamentet mitt har funnet så langt i livet.)

Det at jeg er midlertidig ufør og får penger for det betyr ikke at det er noe som er galt med systemet. Det betyr at det er noe som er helt, helt riktig med systemet.

Og det samme med at jeg et snaut år fikk sosialhjelp fordi jeg var udiagnostisert i den perioden vi fant ut akkurat hvor sjuk jeg var. Det er disse kortvarige situasjonene det er til, blei jeg fortalt av omgivelsene. Men hva om det hadde vært fem år tidligere? Da hadde det tatt mye lengre tid å få en diagnose. For noen er det virkeligheten, og andre får aldri noen diagnose. Det pussigste var egentlig at det blei sagt fra departementet at satsene var så lave fordi det var jo ikke meningen at noen skulle ha disse tjenestene mer enn et par måneder. Hva de skulle få når de månedene var over sa hun ingenting om.

Men det stemmer likevel til en viss grad: Samfunnet er utstyrt med sikkerhetsnett, og de har ikke havna der ved et uhell.

For alternativet til min midlertidige uførhet er ikke en yrkesaktiv og veltilpassa Maren. Alternativene ser jeg stadig i internasjonale MEfora på nett. Mange overlever ved å...

- leve på familien sin som velkomne familiemedlemmer.
- leve på en familie som egentlig ikke har ressurser til å ta vare på dem.
- leve på en familie som egentlig ikke har lyst til å ta vare på dem.
- frivillig eller ufrivillig utnytte romantiske forhold.
- ha mange penger eller familie med ditto i utgangspunktet.
- prostituere seg.
- leve under mildt sagt kummerlige forhold.
- arbeide mer enn de burde for helsas skyld og dø yngre enn nødvendig.

Og mye mer. Og en kombinasjon av flere av disse. Og dette er bare de som har både penger og helse til å ha tilgang på internett.

Særlig det med prostitusjon slo meg hardt i huet første gang jeg leste om det. Jeg leste et innsideblad for radikale amerikanske prostituerte for å se om jeg kunne forstå noe jeg i utgangspunktet, vel, mildt sagt sliter med å forstå, og det fra veldig mange retninger. (Når spørsmålet er "hæ?" er svaret forbløffende ofte research. Sjøl om det blir flere spørsmål av det blir det ofte også bedre spørsmål.)

Det var mye å lære av. Jeg lærte også noe jeg ikke forventa av leserbrevspalten deres. I et av leserbreva sto det at hun som hadde skrivi det hadde ME og derfor var utrolig heldig som kunne prostituere seg, for noen andre alternativer hadde hun egentlig ikke.

Og der forsvant (heldigvis) all mulig avstand til temaet. Det kunne vært meg. Hvis jeg ikke bodde i Norge. Hvis jeg ikke hadde en familie som er både stor og fantastisk og som ville tatt vare på meg uansett. Men sterkere enn at det kunne vært meg er det at det er mange. Det er sikkert noen her i Norge også, men her er det relativt lite fattigdomsprostitusjon fordi det er relativt lite fattigdom.

Prostitusjon kan en mene mye om, men det at folk skal være nødt til å prostituere seg tror jeg de fleste vil være enige at vi som samfunn ikke vil. Det er derfor vi har sikkerhetsnett og kanskje kunne trengt noen til. Det er derfor det som regel holder å vise at inntekter - utgifter = for lite til mat for å få støtte på det som en gang het sosialen. Det er derfor det er så viktige at minstesatsene er akseptable, og det er derfor det er så viktig å se at kommunene gjør jobben de har blitt tildelt.

Kommunene må beregne om de er et dyrere sted å bo enn andre steder og tilpasse satsene etter det, ikke bare velge minstesatsene fordi det blir billigst. De må sørge for at barnetrygda ikke blir trukket fra som inntekt, at det går an å få dekka andre grunnleggende behov.

Vi trenger det der sikkerhetsnettet. Jeg hadde neppe endt opp verken som en av de som tar livet av seg eller de som ender opp i prostitusjon uansett, men noen andre gjør det. Og andre steder gjør ganske mange det. Det gjør meg forbanna, heldigvis. Jeg venner meg ikke til det, like lite som jeg venner meg til å bli omtalt som et problem.