Valgkamp, resten av tida og en gammel sviske

Klokka er sju. Det er sommer, men morran bryr seg ikke om det, så jeg har en tjukk genser på og en kopp kaffe gjemt bak en bunke løpesedler. Jeg sitter utafor Drammen stasjon, på et gelender for å spare krefter i beina, og jeg deler ut partipolitiske løpesedler. Det er den dagen vi tror og håper at felles ekteskapslov skal bli vedtatt, og vi vil vise at forandring er mulig og skjer, det er vår politikk som blir vedtatt i dag, og at det fortsatt er mer på todo-lista. Også for å møte mennesker, da.

Noen er oppgitt over oss, noen smiler, noen går lange veier utenom (jeg får seinere forklart at de tror vi er mormonere, noe som er dels oppklarende og dels forvirrende), noen stopper opp for å diskutere litt, om felles ekteskapslov eller om helt andre ting, enten fordi de er uenige, enige eller en god mix, eller kanskje bare fordi de har fem minutter å slå i hjel før toget kommer.

I samme situasjon under valgkampen smiler nesten ingen, men langt flere skuler. "Dere står her bare fordi det er valgkamp," sier de blikka, i hvert fall til meg. "Dere vil ha stemmene våre i dag, men vil dere lytte i morra? Hah! Politikk! Politikere!" Noen sier det også, både til oss og til de andre partia når de stikker nesa fram.

Og vi ser jo litt forskjellig på ting. Det er et formidabelt gap mellom folk som mener at politikk er verdt å drive med og folk som ikke mener det, en grunnleggende mangel på forståelse som åpner for all verdens misforståelser. Som at politisk makt alltid først og fremst handler om personlig makt, eller at alle som ikke er opptatt av politikk er litt dumme.

Det er sant at vi står der fordi det er valgkamp. Det er langt flere løpesedler som forlater kontoret i valgkamptider. Men det er ikke alltid valgkamp, og aldri bare det.

Det synes dårlig at det er det samme engasjementet som driver oss under valgkampen og ellers. Og jeg tror det er sant for partipolitisk aktive i alle partier sjøl om det hender jeg tenker at det ikke gjelder alle partipolitisk aktive.

Det synes dårlig, og aller dårligst synes det under valgkampen. Da ser det ut som om politikk bare handler om stemmer og påfølgende makt. Men i mitt hue der alt kan bli en musikal synger både partier og velgere den samme usikre sangen:


I'd like to know that your love
Is love I can be sure of
So tell me now, and I won't ask again
Will you still love me tomorrow?