"Mamma, hva heter han der guden vi så bilde av igjen?"
"Jesus, mener du?"
"Ja, han. Jeg kjøpte kjede med bilde av han på, for han tror jeg på."
"Det er det ganske mange andre som gjør også. Men, eh, mange av dem som tror på ham tror at da kan man ikke tro på andre guder samtidig..."
"Det tror ikke jeg. Hvorfor tror de det, forresten?"
"Veit du, jenta mi, jeg aner ikke."
Og det er et problem. Jeg kan vite en del om disse tinga, men det er vanskelig å forstå. Monoteisme forvirrer meg, og jeg har til en viss grad vokst opp med konseptet. Det er bare så fjernt fra min måte å tro på at det er vanskelig å ta inn hva det egentlig innebærer for folk å være monoteist. Særlig ikke dem som tror på treenigheta samtidig.
Det er ikke bare-bare å spørre heller. Det er litt som allmektighetsprinsippet - det er grunnleggende nok til å være vanskelig å forklare, og til å være litt uhøflig å spørre om også.
Men det jeg veit er at veldig mange mennesker tar det med monoteisme veldig alvorlig. Nok til at de kan finne på å se på omtalen av Jesus, Gud eller hele treenigheta som "han der guden" som en heftig devaluering. Og sjøl om den devalueringa er noe som skjer i disse menneskenes definisjoner og ikke min eller veslas, er det likevel ikke bra å fornærme folk ved et uhell fordi en har for lite kunnskap.
Særlig ikke når en er fem-seks år. Da trenger en vel en slags advarsel, uten at det skremmer henne bort fra å bli kjent med en mindre hårsår Jesus. Og jeg har enda ikke klart å formulere en sånn advarsel på en måte som henger på greip for både meg, vesla, Jesus og monoteistene hans.
Hehe, nei sånt er ikke lett å svare på. Det blir liksom sånn "det har gud sagt", det er vel første bud? Det samme gjelder vel Islam, hvis jeg ikke tar helt feil, men det kan jo godt hende jeg gjør ettersom jeg egentlig ikke har satt meg så veldig godt inn i det. Jeg har aldri klart å forholde meg til en organisert religion, greier ikke ta innover meg disse reglene og bestemmelsene som noen påstår at en gud har bestemt. Da finner jeg heller fram til noe jeg selv kan stå for og tro på, og tenker det er helt greit. :)
SvarSlettBarna skjønner mye, de. De fleste store religionene har store fløyer av mennesker som ser på religionen som noe som forandrer seg med tidene og tilpasser trua si til et moderne liv bevisst. Det står det respekt av. Og for barna er det ganske naturlig at det er sånn det er.
SvarSlettFor oss andre derimot... :oP
Jeg er krampereligiøs, men jeg ser ikke for meg at jeg kunne hørt hjemme i en av de store monoteistiske. Det er for fjernt. Jeg tilber heller virkeligheten...
For meg som kristen og prestespire er det uendelig vanskelig å skulle forestille seg en virkelighet uten Gud eller en virkelighet med flere forskjellige guder.
SvarSlettJeg har søkt i bloggen din etter mer om hva du tror på, og jeg er interessert, men jeg ser at jeg har litt vanskelig for å forstå det helt. Og slik forstår jeg også når andre ikke helt forstår min erfaring av virkeligheten, så jeg tar meg ikke nær når folk spør - så sant spørsmålet er stilt ut av nysgjerrighet og det ikke er en slags anklage forkledt som et spørsmål.
Forkorta kommentar fordi den jeg egentlig skreiv forsvant:
SvarSlettDet er forskjeller så store at det er som om jeg kommer fra en annen verden, men det mest fascinerende er egentlig likhetene når vi skraper litt på folk med en religiøs praksis (det betyr ikke alle religiøse mennesker, eller bare religiøse mennesker).
Jeg også liker når folk spør. Ikke de forutintatte og arrogante spørsmåla, men stort sett alle de andre.