Nentara spurte:
Jeg vet du er paganist, men hvilken type er du? Jeg mener, greit du er ikke Wiccaner, men hva er det konkret som gjør at du ikke er det? Hvordan ser du på dualisme? Er du polyteist, hvis ja, myk eller hard? (det hørtes egentlig litt harry ut på norsk ;)
Hmmm. hva gjør du i hverdagen, mediterer, ber, tarot osv?
Jeg hører vel først og fremst hjemme i Reclaimingtradisjonen, men den binder meg jo ikke fra å utforske andre ting. Jeg tror vi er best tjent med å fortsette å definere Wicca som de innvielsesfokuserte tradisjonene innen heksekunst, sjøl om jeg innser at jeg kanskje forsvarer en død general her. Men om jeg skulle omtale meg sjøl som Wicca, ville mange få en helt feil oppfatning av hva jeg tror på, i enda større grad enn nå. Så jeg gjør ikke det. Den største forskjellen på meg og en Wiccautøver vil antakeligvis være synet på Dualisme, som jo kan være et nyttig verktøy, men det blir så misbrukt. Det understøtter så lett den der idéen om at livet er de slemme mot de snille, at ting er enten-eller. Noen ganger kan det være supernyttig å sortere ting som enten-eller, og tenke på alt som et samspill mellom motseninger, men det betyr ikke at det alltid er den nyttigste måten å se ting på.
Jeg har også en ganske annen tilnærming til måten å gjøre ritualer på, men her er vel heller ikke de noen ensarta gruppe, så jeg veit ikke helt hvor definerende det egentlig er.
Polyteisme... her må jeg bare komme med et klart og tydelig tja. Jeg forholder meg ikke særlig ofte til det guddommelige gjennom det rammeverket der, rett og slett. Jeg tror det riktigste blir å si at jeg har et agnostisk forhold til polyteisme.
Jeg tviler ikke på at Gudene finnes. Men jeg vil ikke hevde noe om hvordan de finnes. Noen ting kan sies å finnes når de er en del av vår kulturelle bevissthet. Sånn sett veit jeg at de finnes. Sånn sett veit jeg hvordan jeg kan forholde meg til dem. Jeg tror nok de finnes ut over det også, men det er ikke poenget for meg. Hva som er psykologi og kjemi og hva som er sjølstendige entiteter blir kanskje viktig for meg en dag. Det er ikke helt usannsynlig. Men akkurat nå er ikke det noe jeg veit noe om, og ikke noe som er viktig for meg å finne ut av heller. Det er ikke fokus.
Hva jeg gjør i hverdagen. Det er spennende, det. Fordi det varirerer sånn. Om jeg bruker verktøykassa eller ikke, rett og slett.
Verktøykassa mi består først og fremst av:
- kroppsbevissthet. Det høres kanskje enkelt ut, men det krever en del for meg å kjenne etter hvordan kroppen har det og hva den trenger siden jeg har kroniske smerter og aktivt har brukt mangel på kroppsbevissthet som min eneste "smertestiller" i mange år, og fortsatt til en viss grad gjør det. I mangel av noe bedre.
Men i opprør mot alt-eller-ingenting-tankegangen jeg noen ganger faller inn i, kjenner jeg altså etter. Hei, kropp, jeg kan ikke gi deg alt du trenger, men jeg kan gi deg noe. Nyttig verktøy.
- Ditto følelser. Å faktisk høre på hva jeg føler, uten sensur, gjør meg glad og balansert. Der har jeg lite av blokker også, heldigvis.
- Tilfeldig input. Her bruker jeg for det meste tarot, fordi det er lett å huske å gjøre, fokusere på, og ta inn sjøl når jeg er hjernetåkete. Det har lite å si for meg om det er tilfeldig eller noe som aktivt "snakker til" meg, resultatet er det samme - jeg får nye perspektiver på ting fra en kilde utafor meg sjøl, og det er nyttig.
- Aktive forhold. Jeg prøver å se på hvem og hva jeg omgåes i hverdagen på nye måter, og bryte opp mønster i måten jeg forholder meg til ting og folk på som ikke er tjenlige. Hva slags utslag det gir seg er forskjellig, og det er alltid mer å jobbe med. Noen ganger betyr det å plukke søppel i elveparken, noen ganger betyr det å skrive om emosjonelle møntstre, noen ganger betyr det politisk aktivitet, noen ganger betyr det å ringe noen, noen ganger betyr det å drikke te og lese en bok, eller å ikke se folk på noen dager, noen ganger betyr det å distansere meg fra egne vaner og se dem på nytt i andre perspektiver. Alle disse tinga skjer OFTE, men det vanligste er at det skjer noe helt nytt.
- Det hender jeg tar noen dypdykk i underbevisstheten også, ved hjelp av drømmereiser og sånt. Men det jeg trenger har en tendens til å boble til overflata likevel, om jeg lytter, så stort sett fokuserer jeg på å lytte.
Ronald spurte (ikke her, men da vi snakka om sånne ting forrige uke):
Ber du Mamma Måne om sterke barn og sånn?
Det kunne jeg naturligvis gjøre, men jeg tror det er enda nyttigere å lære barn å ha gode forhold til ting rundt seg. Sammen med alle de andre tinga barn trenger å lære.
Når det er sagt, tror jeg at det å be har en egenverdi, men jeg veit at det gjør at jeg blir mer fokusert på hva jeg virkelig vil og egne prioriteringer. Og det er jævlig vakkert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar