Fem bøker jeg brått fant ut at jeg måtte gjenlese

- The Fire Next Time av James Baldwin
- On Bullshit av Harry Frankfurt
- Partisanas av Ingrid Strobl
- "Politics and the English Language" av George Orwell
- Walking to Mercury av Starhawk (roman)

Flere betimelige bøker?

Jeg mister språket mitt

Jeg mister språket mitt. Jeg ser det skje: Sakte men sikkert blir jeg sugd inn i et halvakademisk, generisk bokmål. For å si det på et helt annet språk: You will be assimilated. Resistance is futile.

Det handler om hva jeg leser, men også hva jeg skriver. De aller fleste skrivekreftene går til obligatoriske oppgaver, hjemmeeksamner, den slags. Det er en sjanger og jeg er i ferd med å lære den, men det er ikke gratis. Jeg mister språket mitt.

Jeg vurderer å levere alle oppgaver på engelsk - de fleste er det forresten allerede på grunn av de faga jeg har. Det er ikke uproblematisk det heller, men i hvert fall slipper jeg å tjene det språket som skriver seg inn i huet mitt igjen og igjen.

Jeg mister språket mitt, eller i hvert fall forandrer det seg. Men har det noen gang vært helt, egentlig? Jeg har aldri mestra en dialekt godt nok til å lure noen som har den på ordentlig.

Jeg vil ikke at det som kommer ut av munnen min og fingrene mine skal bli en uformeling masse av -en og -et. Jeg vil ikke ha et standardisert bokmål, for jeg mistenker at det aldri vil føles helt som mitt, og jeg trenger et språk som er det. Samtidig skriver jeg selv og sjøl om hverandre, og ingen av dem er helt riktig, ingen av dem helt feil.

De orda jeg liker best kjennes sterkere, riktigere, lettere å bruke til å uttrykke det jeg vil. Jeg kan så klart velge å bare fortsette å bruke dem. Jeg bare mistenker at på et eller annet tidspunkt vil de også begynne å føles kunstige om jeg tvilholder på dem, og at jeg ikke vil få det samme ut av det som vil erstatte dem.

Jeg veit at det er et mer nøytralt språk. Jeg er sikker på at de aller fleste som leser ting jeg skriver vil sette pris på en sånn endring. Men jeg liker det ikke. Jeg mister språket mitt.

Om tenåringslengsel og feministisk sci-fi

Liker du virkelig sci-fi? spurte en noe vantro bekjent forleden. Jeg tror kanskje hun syntes hun nesten måtte spørre før hun prøvde å finne ut av det store mystiske hvorfor, sånn i fall hun hadde tatt feil. Det kunne vært kleint, at noen liker sci-fi er tross alt ikke noe en bare antar om folk sånn uten videre, sjøl med indikasjoner nok til stede. Jeg nikka og smilte og forsikra henne om at ja, jeg liker virkelig sci-fi. Ikke all sci-fi, noe mer enn jeg liker all sosialrealisme, men entusiasmen min er ekte, voldsom og etter hvert til og med fomlende akademisk.

Da jeg var seksten, sytten, atten (og seinere, men særlig da) gikk jeg jevnlig rundt på Avalon, butikken på Paléet i Oslo som solgte science fiction, fantasy og den slags, og lette. Jeg visste ikke helt hva jeg lette etter, men at jeg lette var det ingen tvil om. Jeg visste noe om hva jeg likte: Da jeg var seksten leste jeg Isaac Asimov og Aldous Huxley, og de hadde noe av dette noe, men manglet noe annet av det. Jeg fant The Handmaid's Tale av Margaret Atwood på skolebiblioteket - hun hadde noe av det samme, og samtidig noe mer, en relevans, noe jeg trengte mer av. Jeg leste Egalias Døtre av Gerd Brantenberg, og den gjorde også noe, noe - fantes det ingen bøker som gjorde alt, gjorde det helt, det jeg trengte?

Det er vrient å navigere en bokhandel full av bøker når en ikke veit filla om hva en leiter etter. Det var bare covere å gå etter og få anbefalinger - dersom Internett hadde sånt alt da hadde i hvert fall ikke jeg fått det med meg. Sjøl med en vag anelse er det vanskelig uten å ha orda, og hvem kunne jeg ha spurt? Det var visst noe jeg ville ha ut av disse bøkene som ikke var like viktig for de andre som ellers delte interessen min for sci-fi. Det var forresten ikke så mange, ikke som jeg kjente, i hvert fall. Jeg plukka med meg noen få tilfeldige bøker fra hyllene på Avalon. Noe var bra og noe var det ikke. Noe hadde noen biter av det jeg lette etter, noen hadde andre.

Det tok årevis før jeg skjønte at det jeg var ute etter ganske ofte lå i overlappen mellom feminisme og sci-fi. Dette kan høres merkelig ut, jeg ser det: Hvorfor skulle en ønske å ta med feminisme når en skal skrive om romskip og aliens, eller omvendt, hvorfor skulle en ville ta med romskip og aliens når en skriver om feminisme? Det er mer rimelig enn det kan høres ut fordi sci-fi, sjøl dersom den skulle inneholde romskip og aliens, ikke er redusert til å handle om det. Spekulativ fiksjon er et breiere begrep som kanskje dekker det hele bedre, men jeg liker sci-fi om sci-fi.

Hva er sci-fi da? Mye, men den biten jeg setter sånn pris på er mulighetene for å endre scenene for litterær utforsking av temaer. Implikasjonene av X teknologi eller Y kulturelle tabu kan undersøkes litterært uten å være begrensa av hvilken teknologi eller hvilke kulturer som finnes akkurat her og nå. Jeg er ikke så glad i Asimov som jeg var, men jeg synes han er på sitt mest interessante når han bruker roboter til å utforske hvordan de kan forandre menneskers relasjon til arbeid, eller hvordan mennesker frykter det ukjente og uforståelige. Det er for all del ikke de tinga han gjør mest av, han bedriver vel så mye latterliggjøring av sine meningsmotstandere som virkelig utforsking, men dog. Da jeg leste Asmov som sekstenåring ville jeg ha mer av utforskinga, og jeg lette etter forfattere som gjorde mer av det.

På sitt beste kan sci-fi hjelpe meg å tenke ting jeg neppe ville ha tenkt uten. Det trenger forresten ikke å være på sitt beste, jeg har lest dårlige bøker som har åpna helt nye tankerom også. Det er anerkjent at litteratur kan gjøre det for folk, men mange ser ut til å gjøre et unntak for sci-fi. Kanskje de faktisk tror at det handler om romskip og aliens? (Mange norsklærere kan forskjellen på motiv og tema helt fint fram til det er snakk om akkurat science fiction.) Sci-fi gjort riktig er absolutt ikke dårligere egna til å gjøre den jobben enn annen litteratur. Sjøl sci-fi gjort galt kan hjelpe oss å undersøke hvilke antakelser vi har om hva som er universelt. 

Mens jeg nå veit hva jeg lette etter hadde Maren, seksten, sytten, atten lite å gå på. Likevel fant jeg, i hvert fall et par ganger: Min daværende kjæreste hadde fått Exile's Song av Marion Zimmer Bradley av en slektning. Jeg hadde lest Avalonbøkene hennes, et heller tvilsomt forsøk på Camelot fra kvinneperspektiv og brobygging mellom paganisme og kristendom. Dette var åpenbart noe helt, helt anna: En del av en lang, lang sci-fi-serie som først og fremst gjør men-hva-hvis-sånn?-tingen jeg liker så godt. De fleste av bøkene i serien har hatt et grundig besøk av The Suck Fairy siden da, men likevel: Darkoverserien var akkurat det jeg trengte. Jeg har hele serien, og jeg tror jeg må ha lest Thendara House sikkert tjue ganger. 

Den andre boka jeg fant var Jigsaw Woman av Kim Antieau. Jeg lot være å kjøpe den i over et år fordi jeg likte coveret så godt - for hvor idiotisk er det vel ikke å kjøpe en bok fordi den har fin forside? På den annen side, er det ikke vel så idiotisk å la det være? Så den ble da med meg hjem til slutt, heldigvis. Den er ikke akkurat sci-fi, ikke akkurat fantasy, ikke akkurat historisk roman, ikke akkurat mytologi, ikke akkurat magisk realisme. Den er ikke akkurat noe som helst, men jeg leste den, og leste den igjen, og kjøpte den til tre venner til jul - ingen av dem likte den. Det er kanskje ikke så rart, det er en klein bok å lese nå - men det er kanskje nettopp fordi den betydde så mye for meg da. Jeg tror det var rett bok til rett tid. Den strakk hjernen min på riktig måte.

Så jeg fant noe, og jeg mangla noe. Jeg kunne ha finni Marge Piercey, Octavia Butler, Ingar Knudtsen, Nalo Hopkinson, Ursula le Guin, Vonda McIntosh, Lois McMaster Bujold. Jeg husker forresten meg sjøl stående med ei bok av sistnevnte i handa og lure på om den var bra. Jeg satte den tilbake. Hvordan kunne jeg vel vite hva som var bra, hva som hadde det jeg var ute etter? Jeg leste min første Bujoldbok først for fire dager sida. Jeg ønska at jeg kunne ha sendt den tilbake til Maren, sytten år, som prøvde å hjelpe hjernen sin med å vokse men som ikke visste hvilke bøker som inneholdt det riktige fôret. Jeg føler meg sikker på at hun hadde likt den og like sikker på at hun ikke hadde klart å forklare noen hvorfor.

Jeg har en lang rekke bøker jeg ville sendt bakover til meg sjøl. Det ville ikke vært de samme bøkene som de er for meg nå, klart de ikke ville, men noen av dem ville ha vært helt, helt riktige. Jeg mangla noe, jeg visste så innmari godt at jeg mangla det, og jeg finner stadig de tinga jeg gikk rundt og lette etter men ikke fant da. Jeg setter pris på dem, og de hjelper huet mitt å vokse nå også. Så ja, jeg liker virkelig sci-fi, og det å dra inn feminisme i sci-fi eller sci-fi i feminisme føles både selvfølgelig og som noe som fortsatt er litt sjeldent, litt dyrebart, og som fortsatt har veldig mye å gi, til meg og andre. Skål, sci-fi.

Studieteknikk for forhatte tekster - om banning, sverting og ut-guling

Jeg veit ikke om det bare er meg eller om dette er noe de fleste gjør. Det jeg veit er at jeg ikke ser det rundt meg. Derimot ser jeg at det ikke bare er meg som noen ganger heftig misliker en pensumtekst. Dette er det jeg gjør med tekster jeg misliker, hater, forvirrer eller som bare irriterer meg.

Utstyr: Pensumtekst du eier*, gul-ut-penn, vanlig penn.

1. Ikke bare gul ut det som er viktig, gul ut det som irriterer deg.
2. Teksten er som den er, men margen er din! Skriv snarky kommentarer, øs ut edder og galle. Ville horder av spørsmålstegn, banning og WTF?!? gjør seg også. 
3. Når du er ferdig med å lese gjennom, samle alle kommentarene. Noen av dem viser seg ofte å være samme poeng, de kan du slå sammen. Noen av dem har kanskje blitt forståelige eller mindre plagsomme underveis, de kan droppes.
4. Omformuler disse kommentarene til spørsmål som en kan stille en foreleser eller seminarlærer uten å virke som en kranglefant (eller i mitt tilfelle, uten å bruke opp kranglefantkvoten min, den trengs gjerne til andre ting). 
5. Ta spørsmåla med på forelesning. Nei, ikke for å stille alle sammen. Ofte vil forelesninga gi svar på mange av dem. 
6. Resten går det an å stille, de som du tenker er relevante i plenum, resten direkte til foreleser eller lærer etterpå. Jeg pleide å være redd for denne biten, men så lenge jeg følger punkt 4 blir ingen sure for det, tvert imot.
7. Det er helt greit å fortsette å hate teksten etterpå. Målet her er ikke forsoning, bare forståelse.

*Jeg tror ikke på helvete, men jeg tror litt på et eget sted der for folk som vandaliserer biblioteksbøker.

Lærere

Jeg begynte så smått på denne posten forrige uke, men da jeg så at det denne uka er Teacher Appreciation Week måtte jeg bare fullføre den. Gode lærere er så viktig! 

Jeg har i dag også skrivi mail til to dyktige lærere jeg har hatt på UiO det siste året:

En lærer jeg har dette semesteret som har fått meg gjennom et grammatikktungt emne jeg neppe ville hatt sjans til å få til med en dårligere lærer.

Og en jeg bare hadde forrige semester men som hjalp hjernen min å strekke seg så mye at det føltes som om potensialet mitt vokste for hver undervisningstime.

De er langt i fra de eneste gode lærerne jeg har hatt ved UiO, altså, men jeg har ikke tenkt å spamme alle gode lærere jeg har hatt. Her i bloggposten kan jeg likevel nevne flere av dem, forhåpentligvis uten sjenanse for noen av oss:

Han som lot meg bygge lego i seminargruppa etter at jeg hadde forklart at det hjalp på konsentrasjonen og endatil ga meg kudos for at jeg hadde finni sånn en god strategi for å takle konsentrasjonsvanskene mine.

Hun som forsikra (eller snarere beroliga) meg om at dersom jeg valgte emner jeg brant for ville det ikke være bortkasta, men heller fort vekk lønne seg i form av bedre karakterer.

Hun som snakka så godt om amerikansk litteratur at jeg satt som et tent lys med tårer i øya under flere forelesninger - og det i et introduksjonsemne.

Han som tok imot kritikken min som om den var etterlengta (og som dessuten aksepterte lesetips).

Hun som brukte Yodasitater for å lære bort syntaksregler.

Disse lærerne, dere. Disse lærerne. Jeg har ikke ord - i hvert fall ikke gode nok ord.

Så er det de andre bitene, som ikke akkurat handla om læring men som betydde all verdens likevel. De som har sett sjokkert på meg da jeg sa at jeg ikke var sikker på om jeg kom til å ta en master. Hun som satte opp tekster om hvitt privilegie på pensum, og endatil visste at klasse fantes. De som har snakka om meg som en person med evner og hjulpet meg å tro på meg sjøl. De som har tatt seg til til å snakke med meg i pauser og etter timene fordi de har sett engasjementet mitt. De som har vært fleksible når jeg har trengt det. De som har sagt at til semesteroppgaven kan vi godt lage vår egen oppgave dersom problemstillingen er god nok og krevende nok. De som har gitt god og konkret feedback som det er masse å lære av, sjøl om de veit at de fleste studentene neppe kommer til å gripe den muligheten.

Disse folka. Disse folka. Disse folka gjør at jeg fortsatt elsker universitetet. Disse folka gjør meg imponert, og ikke så reint lite ydmyk over å ha fått ha disse lærerne. Noen av dem er professorer. Noen er ikke fast ansatt en gang. Det finnes lærere utafor universitetet og utafor skolesystemet også, men akkurat i dag handler det om de som er der og har gjort min verden større. Jeg er så takknemlig. Jeg er så heldig.

Rasist, jeg?

Jeg lever i en kultur som gjør sitt ytterste for å lære meg at noen mennesker ikke er helt mennesker, som prøver å lære meg at noen barn skal kategoriseres som innvandrere før de kategoriseres som barn, som dyrker "oss"- og "dem"motsetninger. Som oppfordrer oss til å, når vi ser folk som ser ut til å tilhøre en "dem"- gruppe gjøre noe vi ikke liker, konkudere med at sånn er "de" alle sammen. Det vi hører igjen og igjen skaper en følelse av at vi veit hvordan ting henger sammen. Det er nyttig. Det er farlig også.

Samfunnet vårt er rett og slett skikkelig rasistisk. Tror du meg ikke? Våg å velge rolig observasjon en stund. Legg merke til hva du tenker når du er uenig. Bare det.

Dette gjelder ikke bare hudfarge og hvilket land folk (eller foreldra, eller besteforeldra) har kommet fra, så klart. Det samme gjelder hvordan folk tenker på rullestolbrukere, blinde, anti-rasister, kvinner, menn og så videre. Det gjelder både de korta vi har fått utdelt og de vi velger, mer og mindre bevisst.

Det betyr ikke at vi alltid tenker rasistisk, så klart. Vi ser unger som unger, folk som folk, øyne som øyne og individer som individer - deler av tida gjør vi det. Det betyr bare at det er vanskelig å ikke bli påvirka. Jeg tror det er umulig å leve i en rasistisk kultur uten å ha rasistiske tanker - i hvert fall om en er noe som helst mottakelig for sosialisering, og det å ikke være det er jo mildt sagt heller ikke noe gode.

Trikset er ikke å bestemme seg for å ikke ha rasistiske tanker. Trikset er ikke å skamme seg hver gang en har dem, og det er definitivt ikke å late som om en ikke har dem eller å dyrke stolthet over hvor lite rasistiske vi er. Hvorfor de to siste der er et problem? Det vi fortrenger får vi ikke takla skikkelig, ikke forholdt oss ordentlig til. Jeg ser for meg at vi kan mye bedre enn et rasistisk samfunn med noen rasismefortrengende antirasister. Hvis vi ikke er oss bevisst hva vi tenker er det vanskeligere å avsløre. Hvis vi observerer hva vi tenker og stiller spørsmål står vi sterkere. Da slipper vi bytte ut et rasistisk standardtankesett med en antirasistisk standard, som jo også kan ha usannheter og problematiske ting ved seg (her er det et stort spenn og mye variasjon).

Poenget her er altså ikke å kategorisere tanker og handlinger som rasistiske, nøytrale, antirasistiske. Poenget er å stille seg noen betimelige spørsmål når vi trekker kjappe konklusjoner: Veit jeg det der? Tror jeg det der? Hvorfor tror jeg det der? Er det fordi jeg har hørt det mange ganger? Er det fordi foreldra mine tror det? Er det på grunn av hun der usympatiske naboen jeg hadde?

Vi trenger ikke vite hva som er kulturforskjeller, hva som er umenneskeliggjøring (og hva det gjør - men spennende er det!), hva som er fattigdom, og hva som ikke er spesielt forskjellig i det hele tatt. Alt dette er nyttig. Jeg for min del synes alt dette er spennende også. Men jeg tror det viktige er den tålmodige observasjonen av oss sjøl. 

Cupcakesmysteriet

Jeg glippa et debattmøte i går, der det blant anna skulle handle om Marta Breens artikkel "den nye husmorskolen" i Prosa som kaller cupcakesdilla og andre beslekta fenomener et tilbakeslag for feminismen. Jeg er ikke uenig. Det ER et tilbakeslag - eller om ikke anna er det synliggjøring av et tilbakeslag.

Men likevel: Vi kan ikke avfeie det å gå tilbake til (og pusse opp, og fotografere, og legge ut på bloggen) gamle husmoridealer som et ulogisk, uforståelig valg. Det er både forståelig og logisk.

For vi blir uansett dømt på hjemmebane. Sjøl når det egentlig er noen andre som har hovedansvaret, eller når det er pinlig nøyaktig delt på midten, er det fortsatt av en eller annen mystisk grunn kvinnene som får kjeft, ros, talende blikk og så videre. Særlig etter at vi har danna par og fått barn. Vi kan til nød holde på illusjonene fram til det, men da blir det så alt for tydelig.

Det er ikke noe mystisk ved at damer velger å jobbe på den arenaen de uansett blir bedømt på og ikke slipper unna. Å gjøre en jobb godt er tilfredsstillende. Å få pepper for en jobb som ikke er gjort er slitsomt.

Det er nok ikke bra for kvinner som gruppe med trender som dette, siden de fleste verken kan eller vil slutte på jobben for å bli husmor på heltid, men for enkeltpersoner som har anledning kan det være et rasjonelt valg: en vei ut av et dobbeltpress.

Det er presset som er problemet, ikke kakene. Jeg ønsker meg en verden der kvinner og menn som bor sammen blir sett på som jevnt ansvarlige for hjemmene sine, ungene sine, maten sin.

Vi (kjønn tilside) kan begynne med å observere hva vi tenker neste gang vi kommer hjem til et heteropar som har det litt mer (eller litt mindre) rotete enn vi sjøl har det. Holder vi også noen ansvarlig, har vi også antakelser? Vi kan begynne med å utfordre det når noen snakker som om det er kvinner som automatisk har ansvaret for hybelkaninene. Vi kan reagere når folk har rare antakelser om menn som tar ut pappaperm ut over det de må. Vi kan si fra når vi ser presset utøvd. Vi kan la være å utøve det, vi kan være en motvekt.

Vi er ikke fri fra kulturen vår, men vi har vår hverdagslige påvirkningskraft.