Rasist, jeg?

Jeg lever i en kultur som gjør sitt ytterste for å lære meg at noen mennesker ikke er helt mennesker, som prøver å lære meg at noen barn skal kategoriseres som innvandrere før de kategoriseres som barn, som dyrker "oss"- og "dem"motsetninger. Som oppfordrer oss til å, når vi ser folk som ser ut til å tilhøre en "dem"- gruppe gjøre noe vi ikke liker, konkudere med at sånn er "de" alle sammen. Det vi hører igjen og igjen skaper en følelse av at vi veit hvordan ting henger sammen. Det er nyttig. Det er farlig også.

Samfunnet vårt er rett og slett skikkelig rasistisk. Tror du meg ikke? Våg å velge rolig observasjon en stund. Legg merke til hva du tenker når du er uenig. Bare det.

Dette gjelder ikke bare hudfarge og hvilket land folk (eller foreldra, eller besteforeldra) har kommet fra, så klart. Det samme gjelder hvordan folk tenker på rullestolbrukere, blinde, anti-rasister, kvinner, menn og så videre. Det gjelder både de korta vi har fått utdelt og de vi velger, mer og mindre bevisst.

Det betyr ikke at vi alltid tenker rasistisk, så klart. Vi ser unger som unger, folk som folk, øyne som øyne og individer som individer - deler av tida gjør vi det. Det betyr bare at det er vanskelig å ikke bli påvirka. Jeg tror det er umulig å leve i en rasistisk kultur uten å ha rasistiske tanker - i hvert fall om en er noe som helst mottakelig for sosialisering, og det å ikke være det er jo mildt sagt heller ikke noe gode.

Trikset er ikke å bestemme seg for å ikke ha rasistiske tanker. Trikset er ikke å skamme seg hver gang en har dem, og det er definitivt ikke å late som om en ikke har dem eller å dyrke stolthet over hvor lite rasistiske vi er. Hvorfor de to siste der er et problem? Det vi fortrenger får vi ikke takla skikkelig, ikke forholdt oss ordentlig til. Jeg ser for meg at vi kan mye bedre enn et rasistisk samfunn med noen rasismefortrengende antirasister. Hvis vi ikke er oss bevisst hva vi tenker er det vanskeligere å avsløre. Hvis vi observerer hva vi tenker og stiller spørsmål står vi sterkere. Da slipper vi bytte ut et rasistisk standardtankesett med en antirasistisk standard, som jo også kan ha usannheter og problematiske ting ved seg (her er det et stort spenn og mye variasjon).

Poenget her er altså ikke å kategorisere tanker og handlinger som rasistiske, nøytrale, antirasistiske. Poenget er å stille seg noen betimelige spørsmål når vi trekker kjappe konklusjoner: Veit jeg det der? Tror jeg det der? Hvorfor tror jeg det der? Er det fordi jeg har hørt det mange ganger? Er det fordi foreldra mine tror det? Er det på grunn av hun der usympatiske naboen jeg hadde?

Vi trenger ikke vite hva som er kulturforskjeller, hva som er umenneskeliggjøring (og hva det gjør - men spennende er det!), hva som er fattigdom, og hva som ikke er spesielt forskjellig i det hele tatt. Alt dette er nyttig. Jeg for min del synes alt dette er spennende også. Men jeg tror det viktige er den tålmodige observasjonen av oss sjøl.