Liker du virkelig sci-fi? spurte en noe vantro bekjent forleden. Jeg tror kanskje hun syntes hun nesten måtte spørre før hun prøvde å finne ut av det store mystiske hvorfor, sånn i fall hun hadde tatt feil. Det kunne vært kleint, at noen liker sci-fi er tross alt ikke noe en bare antar om folk sånn uten videre, sjøl med indikasjoner nok til stede. Jeg nikka og smilte og forsikra henne om at ja, jeg liker virkelig sci-fi. Ikke all sci-fi, noe mer enn jeg liker all sosialrealisme, men entusiasmen min er ekte, voldsom og etter hvert til og med fomlende akademisk.
Da jeg var seksten, sytten, atten (og seinere, men særlig da) gikk jeg jevnlig rundt på Avalon, butikken på Paléet i Oslo som solgte science fiction, fantasy og den slags, og lette. Jeg visste ikke helt hva jeg lette etter, men at jeg lette var det ingen tvil om. Jeg visste noe om hva jeg likte: Da jeg var seksten leste jeg Isaac Asimov og Aldous Huxley, og de hadde noe av dette noe, men manglet noe annet av det. Jeg fant The Handmaid's Tale av Margaret Atwood på skolebiblioteket - hun hadde noe av det samme, og samtidig noe mer, en relevans, noe jeg trengte mer av. Jeg leste Egalias Døtre av Gerd Brantenberg, og den gjorde også noe, noe - fantes det ingen bøker som gjorde alt, gjorde det helt, det jeg trengte?
Det er vrient å navigere en bokhandel full av bøker når en ikke veit filla om hva en leiter etter. Det var bare covere å gå etter og få anbefalinger - dersom Internett hadde sånt alt da hadde i hvert fall ikke jeg fått det med meg. Sjøl med en vag anelse er det vanskelig uten å ha orda, og hvem kunne jeg ha spurt? Det var visst noe jeg ville ha ut av disse bøkene som ikke var like viktig for de andre som ellers delte interessen min for sci-fi. Det var forresten ikke så mange, ikke som jeg kjente, i hvert fall. Jeg plukka med meg noen få tilfeldige bøker fra hyllene på Avalon. Noe var bra og noe var det ikke. Noe hadde noen biter av det jeg lette etter, noen hadde andre.
Det tok årevis før jeg skjønte at det jeg var ute etter ganske ofte lå i overlappen mellom feminisme og sci-fi. Dette kan høres merkelig ut, jeg ser det: Hvorfor skulle en ønske å ta med feminisme når en skal skrive om romskip og aliens, eller omvendt, hvorfor skulle en ville ta med romskip og aliens når en skriver om feminisme? Det er mer rimelig enn det kan høres ut fordi sci-fi, sjøl dersom den skulle inneholde romskip og aliens, ikke er redusert til å handle om det. Spekulativ fiksjon er et breiere begrep som kanskje dekker det hele bedre, men jeg liker sci-fi om sci-fi.
Hva er sci-fi da? Mye, men den biten jeg setter sånn pris på er mulighetene for å endre scenene for litterær utforsking av temaer. Implikasjonene av X teknologi eller Y kulturelle tabu kan undersøkes litterært uten å være begrensa av hvilken teknologi eller hvilke kulturer som finnes akkurat her og nå. Jeg er ikke så glad i Asimov som jeg var, men jeg synes han er på sitt mest interessante når han bruker roboter til å utforske hvordan de kan forandre menneskers relasjon til arbeid, eller hvordan mennesker frykter det ukjente og uforståelige. Det er for all del ikke de tinga han gjør mest av, han bedriver vel så mye latterliggjøring av sine meningsmotstandere som virkelig utforsking, men dog. Da jeg leste Asmov som sekstenåring ville jeg ha mer av utforskinga, og jeg lette etter forfattere som gjorde mer av det.
På sitt beste kan sci-fi hjelpe meg å tenke ting jeg neppe ville ha tenkt
uten. Det trenger forresten ikke å være på sitt beste, jeg har lest
dårlige bøker som har åpna helt nye tankerom også. Det er anerkjent at litteratur kan gjøre det for folk, men mange ser ut til å gjøre et unntak for sci-fi. Kanskje de faktisk tror at det handler om romskip og aliens? (Mange norsklærere kan forskjellen på motiv og tema helt fint fram til det er snakk om akkurat science fiction.) Sci-fi gjort riktig er absolutt ikke dårligere egna til å gjøre den jobben enn annen litteratur. Sjøl sci-fi gjort galt kan hjelpe oss å undersøke hvilke antakelser vi har om hva som er universelt.
Mens jeg nå veit hva jeg lette etter hadde Maren, seksten, sytten, atten lite å gå på. Likevel fant jeg, i hvert fall et par ganger: Min daværende kjæreste hadde fått Exile's Song av Marion Zimmer Bradley av en slektning. Jeg hadde lest Avalonbøkene hennes, et heller tvilsomt forsøk på Camelot fra kvinneperspektiv og brobygging mellom paganisme og kristendom. Dette var åpenbart noe helt, helt anna: En del av en lang, lang sci-fi-serie som først og fremst gjør men-hva-hvis-sånn?-tingen jeg liker så godt. De fleste av bøkene i serien har hatt et grundig besøk av The Suck Fairy siden da, men likevel: Darkoverserien var akkurat det jeg trengte. Jeg har hele serien, og jeg tror jeg må ha lest Thendara House sikkert tjue ganger.
Den andre boka jeg fant var Jigsaw Woman av Kim Antieau. Jeg lot være å kjøpe den i over et år fordi jeg likte coveret så godt - for hvor idiotisk er det vel ikke å kjøpe en bok fordi den har fin forside? På den annen side, er det ikke vel så idiotisk å la det være? Så den ble da med meg hjem til slutt, heldigvis. Den er ikke akkurat sci-fi, ikke akkurat fantasy, ikke akkurat historisk roman, ikke akkurat mytologi, ikke akkurat magisk realisme. Den er ikke akkurat noe som helst, men jeg leste den, og leste den igjen, og kjøpte den til tre venner til jul - ingen av dem likte den. Det er kanskje ikke så rart, det er en klein bok å lese nå - men det er kanskje nettopp fordi den betydde så mye for meg da. Jeg tror det var rett bok til rett tid. Den strakk hjernen min på riktig måte.
Så jeg fant noe, og jeg mangla noe. Jeg kunne ha finni Marge Piercey, Octavia Butler, Ingar Knudtsen, Nalo Hopkinson, Ursula le Guin, Vonda McIntosh, Lois McMaster Bujold. Jeg husker forresten meg sjøl stående med ei bok av sistnevnte i handa og lure på om den var bra. Jeg satte den tilbake. Hvordan kunne jeg vel vite hva som var bra, hva som hadde det jeg var ute etter? Jeg leste min første Bujoldbok først for fire dager sida. Jeg ønska at jeg kunne ha sendt den tilbake til Maren, sytten år, som prøvde å hjelpe hjernen sin med å vokse men som ikke visste hvilke bøker som inneholdt det riktige fôret. Jeg føler meg sikker på at hun hadde likt den og like sikker på at hun ikke hadde klart å forklare noen hvorfor.
Jeg har en lang rekke bøker jeg ville sendt bakover til meg sjøl. Det ville ikke vært de samme bøkene som de er for meg nå, klart de ikke ville, men noen av dem ville ha vært helt, helt riktige. Jeg mangla noe, jeg visste så innmari godt at jeg mangla det, og jeg finner stadig de tinga jeg gikk rundt og lette etter men ikke fant da. Jeg setter pris på dem, og de hjelper huet mitt å vokse nå også. Så ja, jeg liker virkelig sci-fi, og det å dra inn feminisme i sci-fi eller sci-fi i feminisme føles både selvfølgelig og som noe som fortsatt er litt sjeldent, litt dyrebart, og som fortsatt har veldig mye å gi, til meg og andre. Skål, sci-fi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar