Suppekjøkkenforbud, en historie om incentiver

Westminister har gjort det forbudt å sove på gata, eller å gi mat til noen som gjør det. Hvorfor? Jo, fordi det å gi hjemløse mat er en oppmuntring til å bli hjemløs.

Det er i seg sjøl litt trist når folk som er begeistra for incentivpolitikk ikke forstår hva incentiver er. Incentiver er rett og slett ment å påvirke folks valg ved å gjøre noen valg mer attraktive og andre mindre.

Denne typen oppmuntringer fungerer altså der folk har valg. Det er ikke store masser av folk som velger å bli hjemløse. Hjemløshet blir ikke et attraktivt alternativ av at en får mat, i hvert fall ikke sammenlikna med alternativer samfunnet kan tenkes å stå for at de oppfordrer til. Det er mer enn bare litt trist når klønete bruk av politiske verktøy leder til sånt som dette.

Jeg sier klønete, men denne typen kløning skjer ikke av seg sjøl. Den bunner ofte i at folk er blinda av en idé de har om valg. De tror at siden vi alltid har valg, kan det rette valget alltid føre oss ut av enhver knipe, inkludert fattigdom, uansett årsakene til fattigdom. Eller, sagt på en annen måte, de tror at djupest sett er fattigdom alltid et resultat av dårlige valg.

Incentiver funker bare der folk har tilgang på det valget incentivet er ment å dytte dem mot. Har de ikke det er det en langt mer vettug politikk å sørge for at de valga finnes. Bygg en vei ut og gjør det verdt å bruke den. Det er incentivpolitikken sin, det.