Syria - diktatur, opprør og ukebladjournalistikk

Det har gått med en del tid de siste dagene på å følge med på hva som skjer i Syria, først og fremst på twitter under hashtagen #Syria. Det folk twitrer gir meg et bedre bilde av stemningen (håp og raseri) enn det forstyrrende lite som finnes av artikler så langt. #Syria oppdaterer så fort at det ikke er snakk om å få lest alt sjøl mens jeg ikke gjør anna enn å lese.

Ei av tinga jeg fikk med meg fra twitter var ei lenke til en artikkel fra Vogue publisert for en måned sida der Syrias førstedame, Asma al-Assad er intervjua. Mannen hennes får også komme til orde i løpet av intervjuet. Jeg blei sittende og måpe av det jeg leste.

Hvordan er det mulig å intervjue en diktator med kone uten et eneste kritisk spørsmål? De unnlater ikke å snakke politikk heller. Er det sånn at kritisk journalistiskk ikke har noe i ukeblader å gjøre? I så fall skulle vel politisk betente saker heller ikke ha det. Eller er det researchen som er for dårlig? For å illustrere hvor dårlig den i så fall må ha vært - den engelske wikipediaartikkelen om Bashar al-Assad forteller om en viss kontrovers (les: grove menneskerettighetsbrudd) allerede før vi kommer til innholdsfortegnelsen.

Uansett virker journalisten imponert over at Assad blei valgt med over 97% oppslutning, men uten å nevne at alle opposisjonspartiene var forbudt. Sjøl hvis en ikke veit akkurat det burde alle som slumper til å lese ei avis i ny og ne ha fått med seg at når et regime hevder å ha fått 97% oppslutning trenger ikke det å bety at det faktisk er snakk om 97% oppslutning i befolkninga.

Assadfamilien presenteres som vestlige og sekulære - det kan virke som om noen har tenkt at alt i midt-østen som ikke er islamisme automatisk er uproblematisk. "The household is run on wildly democratic principles," kan vi lese, men ikke et ord om at det i så fall er i skarp motsetning til styresettet i landet for øvrig.

Sikkerhetspolitikken blir nevnt flere ganger, men overhodet ikke problematisert. Assad vitser om at Brad Pitt var imponert over sikkerheten - det står ikke at den består i hemmelig politi (med de metodene vi vanligvis assosierer med den slags), sjøl om det er lett å lese det mellom linjene om en veit det allerede. Hvis en ikke veit det kan det nesten se ut som om familien er så elska av folket at de ikke trenger noen sikkerhet overhodet.

Jeg veit ikke hva denne artikkelen er - grov uvitenhet eller et stykke politisk journalistikk tilpassa en målgruppe som ikke veit nok til å se hva som glosses over. Jeg tror mest på det første.

Ukebladartikler er ikke det viktigste her i verden, men for en del av leserne vil dette være det mest inngående de noen gang har lest om Syria. Det er forstyrrende at en journalist kan få seg til å skrive noe sånt. Etter å ha sett hva syrere gjør når de har rista av seg redselen er absurditeten om mulig enda grellere.