Kvote

Det burde finnes ei kvote, tenker jeg noen ganger, ei kvote for hvor sær det går an å være. En særhet, den riktige som passer med resten av personligheten, som utdjuper eller kontrasterer eller understreker, det er sjarmerende. En ansamling av merkeligheter som vel kan henge sammen, men som er så alt for mye, derimot, det er som for mye sminke, vanskelig å ta alvorlig.

Så kanskje det finnes ei kvote. Dersom den finnes har jeg overskridi den for lengst. I grunnen burde jeg kutte ned. Jeg burde slutte å være feminist, faktisk burde jeg lukke øya for alt som handler om makt og overmakt og hvordan den fungerer. Jeg burde begynne å spise kjøtt, ignorere kvalmen og kunnskapen. Slutte å være så himla nerdete - det var riktignok in i går (i visse former, visse kretser) og akseptabelt i dag, men i morra er vi antakeligvis forhatt igjen. Jeg burde skaffe meg en skikkelig legning, definere meg så folk veit hvor de har meg. Tatt utdanning først, fått barn etterpå, alt det der.

Jeg burde slutte med denne sjukdommen som gjør meg så handicappa. Joda, jeg jobber med den, men sjøl hvis det lykkes 100% vil jeg være en som har vært alvorlig sjuk nesten tretten år før bedringa i det hele tatt begynte ordentlig. Jeg kan ikke viske ut historien, særheten kan gå fra å være for det meste usynlig til fullstendig usynlig, men den forsvinner ikke.

Det er mer, så klart, mye mer enn det er plass til her. Alt gjør meg litt særere, og det er ei kvote for hvor sær det er lov å være uten å måtte vente seg en del drit. For sjøl om de fleste kan forklares at jeg ikke har valgt å være sjuk, så veit de samme alle at jeg velger å ikke skrive normalt bokmål, og at jeg har valgt religionen jeg praktiserer. Det er ei kvote for sånt, veit jeg ikke det? Når jeg nå en gang er sjuk er kvota allerede halvveis brukt opp, velger jeg å være sjuk med utstillingsvindu og snakke om rettigheter er den brukt opp 120 prosent. Da er det urimelig å forvente like mye sympati for andre avvik som jeg tross alt velger.

Det å snakke om kvota er sært nok i seg sjøl. Det ville kanskje være greit å snakke sånn hvis jeg hadde forskningsresultater i mappa og ellers var normal. Jeg er ikke ellers normal. Jeg har ikke forsknignsresultater i mappa. Det er sant likevel. Det er ei kvote.