Det hender jeg er redd for ting. Det er mange fine meninger og teorier på hvordan en best skal takle sånt, og de handler ofte om å gjøre ting gradvis. Det er ikke sånn jeg funker, ikke hvis det er en stor redsel. Da er det bare en ting som nytter: Tenk barbarstrategi. Jeg flyr rett i synet på det jeg er redd for. Det er den måten som oftest funker for meg.
Jeg har skjemaskrekk. Jeg er redd for å fylle ut skjemaer fordi det er vanskelig å forklare nyansene, fordi mange av tinga som skal krysses av for mangler definisjoner eller ikke har klare nok definisjoner. Er jeg og Sara for eksempel en husstand? Husstand er det samme som husholdning, forstår jeg. Vi er da en husholdning, eller? Vi er ikke sammen og vi har separate økonomier, men vi har stort sett felles mat, klesvask og så videre.
Wikipedia kan fortelle at Norges offentlige statistikker bruker denne: En husholdning omfatter de personer som har samme bolig og minst ett måltid felles pr. dag. Det har ikke vi - hvis en ikke regner gjennomsnitt, noe det ikke er helt unaturlig å gjøre, siden mange yrkesgrupper ellers ville falle utenom husholdningsdefinisjonen for sin egen familie. Ikke er det gitt at vi skal gå ut i fra at offentlige statistikker har samme definisjon som offentlige kontorer heller.
Sånt kan jeg bli sittende skikkelig fast i. Mine indre kverrulanter gyver løs på hverandre som om det gjaldt livet.
Redselen for skjemaer bunner som regel i redselen for å juge. Den igjen er todelt - først og fremst tror jeg at jeg ved å juge skader meg sjøl og andre enten det er med vilje eller ikke. Men tanken på å bli holdt ansvarlig for noe jeg slett ikke mente å si er også skremmende.
Hvordan går en på frontalangrep på skjemaer og skjemakskrekk i praksis? Jo, planen er å fylle ut et skjema eller skrive en søknad om noe hver eneste virkedag i hele august.
Det er mange skjemaer jeg har utsatt lenge, noen nødvendige og noen som bare hadde vært greie å gjøre, og jeg skal jo før eller seinere (forhåpentligvis før) søke om tilpasning på universitetet, så hvorfor ikke ha søknaden klar? Jeg kan jo søke grunnstønad igjen også - jeg skulle jo klaga på vedtaket jeg fikk sist, men det var det ikke krefter til. Jeg kommer sikkert på mer underveis også.
Jeg er redd for skjemaer. Skjemaer er en av de tinga som kan få meg til å klynke, helt uten ironi. Jeg håper at etter denne måneden er jeg ikke like redd lenger, og i verste fall har jeg fått skrivi noen søknader jeg virkelig trengte å skrive.
Så jeg erklærer herved august søknadsmåneden. Skjemaer, frykt min penn!
Jeg liker ikke skjemaer, jeg, heller. Man føler seg fremmedgjort.
SvarSlettMen det er med skjemaer som med mange typer forskning: De har bare bruk for ca-svar, der de ikke har det, bruker de ikke skjema, men for eksempel intervju.
Du juger ikke, for hadde de villet ha presise svar, hadde de bedt om intervju.
En annen ting er at jo mindre A4-menneske en er, jo mer utfordrende er det å finne rett kategori på et skjema. Og en kan jo komme til å tape selv på ikke å få forklart seg riktig. Jeg synes det er et større problem enn om man skulle risikere å feilinformere.
Ja, jeg tenker på det også - om jeg sier at vi er to i husstanden, som jo er det sanneste som jeg ser det, kan de jo fort anta at jeg har tilgang på flere penger enn mine egne.
SvarSlettLøgn kan man vel ikke nødvendigvis kalle det når man skulle gjøre noe feil i et skjema. Løgn er det når man sier noe man vet at ikke er sant, ikke når man misforstår en kategori å krysse av på. Men jeg kjenner meg godt igjen i vegringa, og det er vel mye av den samme redselen også, si noe feil som jeg kan bli stilt til ansvar for.
SvarSlettBarbarstrategi fremfor gradvis tilnærming tror jeg er et spørsmål om smak og behag. Det viktige er vel at man prøver å unngå å bli tvunget i retrett igjen. Hvis man begynner på noe og får det til blir det litt lettere neste gang, hvis man begynner på noe og så må gi seg blir det litt vanskeligere neste gang, sier i hvert fall teorien. (Og dessuten egen erfaring.)
Lykke til uansett med kampen mot skjemaene.
Takk!
SvarSlettNeida, akkurat løgn er det ikke, men det likner nok til at jeg velger å bestrebe meg på å unngå det - kanskje litt mer enn det som sunt er, jeg kan være en smule rigid på mitt verste. Også var det dette med å bli holdt til det i ettertid, da.
Ja, strategi er strategi, ikke fasit, og jeg har samme erfaring. Den viktigste delen er vel å erkjenne at en har et problem og bestemme seg for en vei til å takle det - og å bygge "muskler" over tid - tror jeg.
(Sidespor:)
SvarSlettJeg tok et kurs ved UiO i vår, der en professor i rettsinformatikk påpekte et snodig trekk ved skjema-samfunnet: vi ansvarliggjøres i urimelig grad. For å håndtere mengdene av rettslig relevant informasjon som forvaltes av en moderne velferdsstat, legger staten så mange oppgaver som mulig over på enkeltmenneskene. Et viktig - og problematisk - tendens er at vi ofte blir våre egne saksbehandlere. Vi fyller ut et skjema, og på bakgrunn av utfyllingen får saken/søknaden et gitt utfall. Utfallet er altså ofte gitt idet vi krysser av på a eller b, fordi skjemaet ikke blir underlagt skjønnsvurdering. Kanskje blir det bare maskinlest. Du kan være det eneste mennesket som behandler søknaden din!
Dette blir problematisk fordi en del skjemaer er utformet sånn at du ikke får gitt (presis nok) informasjon om forhold som er rettslig viktige. I verste fall får du ikke medhold i saker du skulle ha hatt det, eller blir holdt ansvarlig for å ha gitt uriktig informasjon. Foreleseren hadde flere konkrete eksempler, blant annet fra Lånekassens skjemaer. På et papirskjema kan man alltis legge ved noen ark med utfyllende informasjon, selv om dette vil forsinke saksbehandlingen. Men på et elektronisk skjema - og dem blir det stadig flere av, og f.eks. ved opptak til v.g.s. fins det ikke noe annet - får du sjelden mulighet til å gi ekstra/alternativ informasjon.
Selvsagt ikke tilsiktet fra myndighetene, men likevel noe å tenke over.
Lykke til i kampen! :D
Nettopp på grunn av det som blir nevnt i siste kommentar her har jeg også en vesentlig skjemaangst!! Aaargh!!
SvarSlettJeg ender som regel _alltid_ opp med å legge ved ekstra-ark jeg. :-)
Jeg er ikke redd skjemaer, men jeg liker de heller ikke.
SvarSlettFår ikke spesifisert det nok.
Svaret, altså.
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettRegn deg som 1 i husstanden du, det høres rettest ut så lenge det bare er kollektiv :-)
SvarSlettEr DET en husholdning? Haha, da er ikke jeg og min kjæreste en husholdning. Av og til passer det ikke noen gang at vi spiser sammen. Når jeg tenker meg om var det tilogmed dager da jeg bodde med familien (mamma, pappa og tre søsken) at vi ikke spiste noesomhelst måltid med alle til stedet hver dag. Det var sjeldent da vi ble større, for alle skal jo ting til forskjellige tider.
SvarSlett