Tjeneren til Mamma

En kveld for to år sida stilte vesla mi, som da var fem år, et overraskende spørsmål. Det viste seg å være noe noe en del voksne lurer på også. Det var første kveld med ny assistent, barnet hadde lagt seg, og siden vanen var at alle voksne i huset sang en nattasang ble asssistenten også avkrevd en sang og en nattaklem av femåringen. Så kom spørsmålet: "Er du egentlig tjeneren til Mamma?" Se, det er hva en får for å lese for mye eventyr for ungene.

Neste dag forklarte jeg henne forskjellen på en tjener og en assistent omtrent sånn: Det er litt likt, fordi en tjener og en assistent begge to hjelper til og har som jobben sin å gjøre ting for andre. Men en tjener gjør ting som den de jobber for ikke gidder å gjøre sjøl, eller kanskje ikke får lov til. En assistent gjør ting den de jobber for ikke kan gjøre sjøl, for eksempel hvis de har en jobb som egentlig er for stor for en person men som bare en må bestemme over, eller hvis de har noe med kroppen sin som gjør at de ikke kan gjøre alt som andre kan. Det kan jo ikke jeg, veit du, for det er noe galt med musklene mine og sånn.

Det er i grunnen litt søtt når barn sier sånne ting. Det er ikke fullt så sjarmerende når helt voksne mennesker gir uttrykk for samme forvirring. Jeg har hørt ordet slave bli brukt om assistenter, av noen som hadde en usympatisk slektning med personlig assistent og derfor var mot BPA som konsept. Vanligvis er ikke folk så ekstreme, vanligvis er det mer en idè som ligger bak spørsmåla de stiller som viser at det er en forskjell de likevel ikke har skjønt helt. Det er ikke bare de folka som sier at "alle er slitne" heller.

Det er vanskeligere å forklare noe når misforståelser og fordommer ikke er eksplisitte, men jeg lurer på om jeg neste gang jeg hører noen si noe som tyder på at det er akkurat den tanken som gjør seg gjeldende skal rett og slett spørre. "Hva tror du borgerstyrt personlig assistanse egentlig er?" Så kan jeg kanskje finne en måte å forklare dem at det er å gi meg også den friheten du tar for gitt.