Det perfekte offer

Jeg slapper av og leser sjukeblader (familiens navn for ukeblader, sjøl de som kommer en gang i måneden). Det har i det hele tatt gått mye i sjukeblader i det siste siden jeg hjemme har rydda ut av masse esker, men akkurat nå er det blader med en litt eldre målgruppe og av litt nyere dato jeg sitter her med.

I Tara leste jeg en reportasje om amerikanske politikere som hadde vært utro og konene som nesten alltid ble hos dem. Deres personlige valg ble politiske, og veldig, veldig synlige. Kulturblindheten plager meg litt: Hillary Clinton blei avkrevd en forklaring på hvorfor hun ikke gikk fra sin mann.

Det har mange amerikanske kvinner spurt seg om også, men samtidig er det nok langt flere som ville sagt at hun gjorde det rette. Vi veit ikke hvorfor hun valgte som hun valgte, men det hun endte opp med krympa ikke mulighetene for en politisk karriære, noe alternativet fort kunne gjort.

Som offer blir en gjerne holdt mot en streng norm. Vi har en forestilling om hva som er det eneste rette å gjøre som offer, og nåde den som ikke lever opp til det. Hva det perfekte offer faktisk forventes å gjøre varierer fra kultur til kultur, og hver kultur har sine forskjeller, særlig når det kommer til livsfase og kjønn.

I virkeligheten er hver situasjon forskjellig, og det er ikke alltid det samme valget som er det beste. Når en har blitt utsatt for utroskap (eller andre kjipe ting) kan jeg ikke forstå at det skal være noen god idé å i tillegg måtte takle en offentlighet, et miljø eller en vennekrets som stadig lurer på om du kommer til å gjøre det riktige, og i mange tilfeller setter seg til doms også, sanksjoner og det hele.

I USA må en regne med å forsvare seg dersom en går fra en utro mann. Det er ille.

Her må en forsvare seg om en velger å åpent tilgi utroskap. Jeg er ikke overbevist om at det er særlig mye bedre.