Stolthet og takknemlighet

Virrvarr har skrivi om å forsøke å være takknemlig, og å konkludere med at stolthet passer bedre. Det er en spennende konklusjon, men en jeg ikke klarer å dele fordi jeg ikke ser disse motpolene som noe som utelukker hverandre.

Jeg både skriver og deler sånne lister. Jeg har til og med i perioder twitra en sånn liste hver morra. Det er god praksis som gir meg masse, men poenget til Virrvarr (og psykologen hennes) om at det kan være vel så sunt å være stolt av noen av de tinga man er takknemlig for er et godt og viktig poeng.

Likevel slår jeg et slag for takknemlighet i dag.

Det er ikke STOLT jeg er av å bo i en by som har vakre, blå busser, eller over grønt gress, eller den fine fargen på kjøkkenet mitt (som er min fortjeneste bare i den grad at jeg ikke gad å male da jeg flytta inn og som overvelda meg med glede en morra og mange dager siden). Ikke over familien min, mulighetene mine eller te, både oppfinnelsen av og tilgjengeligheten til heller. Det er TAKKNEMLIGHET jeg føler for disse tinga.

STOLT er jeg av det jeg skaper sjøl - i de forutsetningene jeg har blitt gitt. Det inkluderer tilhørighet. Jeg kan også være stolt av andre - og da er det av det de har jobba fram eller overkommet. Jeg er stolt av den personen jeg har skapt av meg sjøl i forutsetningene foreldre og samfunn har gitt meg. Jeg er stolt av at jeg kommer til å fortsette å skape meg sjøl bedre, jeg er stolt av å ha finni verktøyene og verdiene som staker ut den kursen for meg. TAKKNEMLIGHETEN er bare for rammene - ikke at det er bare.

Takknemlighet og stolthet er kanskje motpoler, men motsetninger er de ikke, og jeg trenger begge deler.

Jeg tror på samspillet mellom natur, samfunn og individ. Hvorfor forenkler vi oss så alt for ofte over i en av kategoriene? Det er i samspillet vi finnes, det er i samspillet vi skaper, det er her vi lever liva våre, vi er skapt i dette samspillet.

Det er jeg takknemlig for i dag.