Demo og media

Jeg kjenner så sjelden igjen demonstrasjonene jeg har vært på når de kommer tilbake til meg gjennom TV og aviser. Jeg kjenner ikke igjen de fortellingene som er hovedkilden de fleste har til informasjon om disse tinga. Jeg har stått og hørt appeller og gått (eller rulla) i tog, og neste dag kan jeg lese om en voldelig demonstrasjon - som i virkeligheten har foregått etterpå.

Og sjøl der journalistene praktiserer bokstavlig ærlighet og skriver at det har vært bråk "i forbindelse med en demonstrasjon" eller en sjelden gang til og med "etter demonstrasjonen mot...", så veit vi hvordan folk leser det, og forholda mellom hvor mange som er med på hva blir nesten aldri synlige. Det høres så alt for ofte ut som om demonstrasjonen som helhet etter det offisielle arrangementet har gått ut og kollektivt laga helvete.

Når journalister velger å skrive på denne måten dekker de i praksis to grupper - dem som henger seg på demonstrasjoner for å lage bråk etterpå fordi de liker bråk, og dem som mener at bråk er en forutsetning for å forandre ting. De ofrer demonstranter, de ofrer bredde i saken, de ofrer arrangørene for å dekke og legitimere disse to små gruppene.

Jeg prøver å forsvare det med at de fleste nok ikke veit bedre. De ser vel for seg at de "tar" dem, at de "ikke lar dem slippe unna," mens de egentlig gir dem definisjonsmakt og lar dem tale for en hel masse mennesker som vil noe annet.

Også er det så klart dette med hva som er nyhetsverdig. Jo fredeligere en demonstrasjon er, jo bedre en kan høre appellene, jo mindre sjanse er det for at folk har hørt om det dagen etterpå - som om demonstrasjoner er en unnskyldning for å lage opptøyer som noen ganger funker, andre ganger ikke.

Det er til å grine av.

Demonstrasjoner er en viktig demokratisk ytringsform, og det er viktig at folk veit hvordan demonstrasjoner pleier å være. Hvor effektive demonstrasjoner er, har vi som regel ingen måte å måle såvidt jeg veit. Men det jeg er sikker på er at det heller ikke er uavhengig av medias rapportering om saken.

Nå som demonstrantene sjøl har kameraer i massevis må det kunne gå an å bli kvitt denne evinnelige tullingen med tall, i hvert fall. Jeg har bare vært på en demo som ikke blei underrapportert - bortsett fra den der noen kasta stein på nazihuset på Alnabru, og der det ikke kan ha vært mer enn ti (medmindre alle nøyde seg med å kaste en stein eller to hver - lite sannsynlig) og avisene dagen derpå rapporterte 30 - 40 steinkastere.

Nei, jeg kjenner meg ikke igjen i demonstrasjonene jeg har vært på når jeg ser dem i avisene dagen etter. Det er skummelt for meg, men minst like skummelt for avisene. Det er tross alt mange som dukker opp i disse demonstrasjonene, og ikke de samme hver gang. For hver gang dette skjer lærer vi litt mer om at vi ikke kan stole på det som står i avisene.

Vi trenger klare kilder. Når avisene ikke vil gjøre den tjenesten må vi finne våre egne. Det kan være en god og givende ting, naturligvis, men det kan også være farlig. Jeg ønsker meg ikke en fredsbevegelse som bare stoler på interne kilder, og det tror jeg ikke det er mange andre som gjør heller, men det kan bli resultatet.

Skrem meg ikke, media. Gjør jobben deres, vær så inderlig snille. Aller helst av rein anstendighet, så klart. Hvis avisene virkelig hadde bestreba seg på å fortelle sannheten hadde jeg abonnert på et par-tre stykker. Det er flere som meg. Kanskje nok til å gjøre noe for salgstalla også, ikke veit jeg.

Si sannheten. Si sannheten. Si sannheten.