Rullestolfrihet

Jeg er så frisk, så frisk! Ja, ikke helt frisk, men likevel:

Jeg har ikke sitti i en rullestol på godt over et halvt år. Det er mye frihet i å ikke behøve det, i å kunne gå mer enn jeg kunne før, i å kunne komme meg flere steder med bare min egen kropps motor, uten elektrisitet.

Jeg bruker fortsatt hjelpemidler til å komme meg fram. Jeg bruker sykkel, buss, t-bane, trikk, taxi. Elektrisitet og bensin kompenserer fortsatt for alt jeg ikke kan sjøl. Det gjør de fleste andre også, sjøl om jeg kanskje trenger det mer enn snittet.

Sosialt er rullestolen et merkelig hjelpemiddel. En blir ikke sett på som aktiv i rullestol, men passiv, sjøl i manuelle rullestoler (jeg har en sammenklappbar med motor). Det er merkelig, siden aktivitetsnivået øker når en får hjelp til å komme seg framover (eller ta piruetter for den saks skyld).

Det var mye frihet i rullestolen også. Rullestolen hjalp meg ut, hjalp meg til å delta på en måte som ville vært umulig uten den. Enda mer ville vært mulig med bedre fortau, busser og tog, men å, så mye som var mulig fordi jeg hadde en rullestol.

Av en eller annen grunn er det vanskelig å forklare det til folk. Jeg skulle ønske flere kunne se begge deler på en gang, men jeg klarer liksom ikke å nå inn med virkeligheten min fordi den andre virkeligheten, den som definerer utafra sitter så hardt.

Jeg håper jeg ikke trenger rullestolen igjen, men hvis jeg skulle behøve den vil jeg gjøre mitt beste for å ikke se det som et nederlag, men et tegn på min egen fleksibilitet.

Det gjør det ikke mindre deilig å kunne gå. Frihet med bein og frihet med hjul er frihet begge deler, og frihet smaker fantastisk.