Etterkommere

Vi er etterkommere.

Det betyr at forfedrene våre har gjort grusomme ting mot hverandre. Det betyr at vi eksisterer på grunn av smerte. Det betyr at vi har blitt skapt gjennom voldtekter og tvangsforflytninger, og det betyr at både offer og overgriper har lagt grunnen for vår eksistens.

Dette kan høres ut som en amerikansk historie, og det er så absolutt en amerikansk historie. Den gjennomsnittlige hvite amerikaner er åtte prosent svart, og den gjennomsnittlige svarte amerikaner femogtyve prosent hvit, og disse talla bærer mange historier om tvang i seg. Men det er en norsk historie også, der ingen tenker trell eller lenger nå når de ser rødt eller svart hår, men det likevel godt kan være der det kommer fra. Assimileringa skjedde, det er tusen år sida nå.

Så når vi velger å bare kjenne på sinnet og frustrasjonen til ofrene eller skammen og trangen til å rettferdiggjøre til de som utøvet velger vi bort noe. Noe vi trenger for å forstå hvordan vi kom hit og hva vi har blitt.

Og når vi har forstått det kan vi kanskje våge å se på hvordan vi har det i oss som frukter av vår egen personlige historie også. Kanskje, eller kanskje ikke. Men la oss begynne med begynnelsen...

Vi kommer fra mange vonde historier. Vi kommer fra mange gode historier også. De fleste er nok et sted midt i. Men de historiene vi ikke lytter til, ikke vil huske, det er de vonde, så la oss begynne der.

Vi er etterkommere.