Bokstavlighet og fornærmelser

Noen ganger skjønner jeg ikke hva folk mener. Noen ganger går jeg meg bort i merkelige diskusjoner som ikke leder noe sted. Noen ganger måper jeg mot skjermen min eller familien min eller andre og lurer på hva for planet de kommer fra. Noen ganger skjønner ikke folk hva jeg mener heller, som regel på grunn av en eller annen merkelig inntolkning jeg ikke veit hvordan jeg skal bli kvitt.

Tolking er kanskje problemet, men noen ganger er det jammen løsninga også. Det er godt å ha folk som jeg kan ringe til noen ganger i året og forklare situasjonen til og spørre, hei du, er jeg helt på bærtur nå? Og de vil fortelle sannheten som de ser den, enten den er sånn eller slik. Folk som kan si fra når jeg er skikkelig ute og sykler. Noen ganger er det "Nei, stå på, Maren, her har du å gjøre med noen som bare er skikkelig teit." Men når det ikke er det, er det forstyrrende ofte en eller annen variasjon over denne samtalen her (grovt forenkla for tydelighetens skyld):

H: Nå har du tenkt alt for bokstavlig igjen.
M: Men, det er jo ikke satire det her, er det vel? Eller ironi?
H: Nei, men det betyr jo ikke at hun mener det hun sier.
M: Sikkert ikke, men hvorfor sier hun det da?
H: Hun overdriver for å få fram poenget sitt.
M: Men hvordan veit jeg hvor mye av det hun mener da? Og hvilke deler av det?
H: Det veit du ikke, men jeg vil tippe på at det hun egentlig mener er...
M: Men det er uhøflig å gjette på hva folk mener!
H: Ja, men det inkluderer å gjette på at de mener akkurat det de sier.
M: Uff, jeg synes det her er vanskelig, jeg.
H: Ja, Marenmor, jeg vet det.

Det er lett å tenke at det hadde vært lettere om alle bare sa det de mente og var tydelige på at de tolka når de tolka, men det er klart at det ikke er sant. Det hadde vært lettere for sånne som meg, men det hadde sikkert gjort det tilsvarende vanskelig for en masse mennesker som er på den motsatte sida av skalaen fra meg.

Så er det den lille detaljen at sjøl når jeg mistenker at folk slett ikke mener det de sier så klarer jeg ikke å si det. Det er for meg sånn en grov beskyldning at jeg ikke orker å anklage noen for det før jeg er helt, helt sikker. Sjøl når jeg veit at den det gjelder ikke vil se på det som en fornærmelse i det hele tatt.

Jeg har til slutt klart å vanne det ned til et spørsmål jeg kan bruke i de situasjonene jeg virkelig, virkelig ikke forstår: "Tar jeg deg for bokstavlig nå?" Ja, jeg anser det fortsatt som en fornærmelse, men jeg veit med meg sjøl at når jeg bruker det sånn er det ikke det jeg mener, og ingen andre vil se det på den måten. Det er en liten pris å betale for å løsne opp i en kommunikasjonsfloke.

Jeg lærer meg å gjette også. Etter hvert har jeg med god hjelp satt opp mange skilt i den skogen som er Andre Mennesker og som jeg stadig sjeldnere men likevel alt for ofte går meg bort i.