Affære

Kjære Drammensbiblioteket, jeg elsker deg, det veit du at jeg gjør. Jeg kjenner deg så godt (men aldri godt nok), du er hjertet mitt nærmest, du har så mye av det jeg trenger i livet mitt, og mye jeg ikke trenger men som bare gir meg glede.

Så det er merkelig at jeg ignorerer deg nå, og jeg har litt dårlig samvittighet for det. Jeg har den følelsen hver gang jeg ignorerer deg, men denne gangen er det sterkere fordi jeg har en annen.

Jeg veit akkurat hva som tiltrekker meg med denne andre. Høy og mørk og mystisk drar den meg inn mellom hyllene sine der jeg veit at det er så mye jeg ikke forstår og ikke kan forstå - det vil aldri bli tid til å utforske disse hyllene fullstendig, på samme måte som jeg veit jeg ikke kan utforske deg fullstendig, min kjære. Det er spennende fordi det er så nytt. Når jeg først er så ærlig kan jeg like gjerne innrømme at det er noe i meg som også tiltrekkes av denne andres større status og forbindelser også, hva jeg tror jeg kan vinne ved å være der.

Hvis jeg ikke kan fullt ut utforske en, hvordan kan jeg forsvare denne oppstykkinga, hvorfor forlater jeg deg ikke nå som jeg har funnet en annen som kan gi meg så mye mer? Ingen kan gi meg alt, men jeg har jo mine egne bokhyller også, så hva skjedde med trofastheten?

Jeg husker min første kjærlighet uten anstand, og hvordan jeg etter hvert blei lei av de delene som var ment for meg, av å sømfare hyllene etter noe nytt eller noe nytt nok til å kunne gå inn i igjen. Forsiktig begynte jeg å ane at det var mer enn jeg der og da kunne forstå, og jeg starta å utforske hvor mye mer som fantes. Jeg hadde mer tid til kjærlighet av det slaget da, timer hver dag. Jeg dyrka kjærligheten til jeg brukte opp bit for bit av det som fantes, til jeg blei rastløs av litenheten i den jeg elska, sjøl om jeg visste at det fantes mer å utforske var det ikke det jeg ville ha.

Så jeg hadde en affære. Jeg tok Nesoddbåten over fjorden til Oslo og gikk til et sted der grådigheten min kunne få fritt spillerom. Det føltes som om det aldri kunne ta slutt, som om rastløsheten min aldri kunne drive meg fra disse hyllene, disse veggene. Det var for stort til at det kunne ta slutt. På en måte gjorde det ikke det heller - jeg har aldri helt slutta å gå tilbake dit.

Denne følelsen av at det at det skal ta slutt er en umulighet - sånn kjennes det med den nye også, men jeg veit nå at det ikke er sant. Sjøl om jeg aldri vil kunne utforske alt med et lite menneskeliv vil det komme et tidspunkt der rastløsheten vil drive meg videre - og tilbake til deg, min mest konstante kjærlighet.

Så kanskje det ikke handler om å utforske fullstendig. Kanskje det handler mer om muligheter, om et liv som aldri vil la meg gå tom for valg - eller kanskje jeg bare er grådig. Men jeg stoler på at du fortsatt er der neste gang jeg kommer. Du veit jeg kommer alltid tilbake til deg. Jeg elsker deg, dbib, og du har ting ingen andre kan gi meg, det skal du aldri tvile på.