This Too Shall Pass

Jeg er dårligere igjen. Ja, så raskt gikk det altså nedover. En snau måned siden jeg var så bra, og nå har det gått rett utfor.

Smertene i beina er tilbake. Svimmelheten. Kvalmen. Dobbeltsynet. Og fatiguen også. Jeg veit ikke om det er flyttinga, høsten, tilfeldigheter eller noe helt annet, men nedgangen i produktivitet er et faktum.

Likevel: Dette er ikke en sutrepost, men en feirepost. For denne gangen er jeg ikke redd. Jeg stresser ikke med det. Jeg bare lever det som det er, og hver morgen kikker jeg på rumpa mi i speilet. Ikke fordi jeg har sånn en fantastisk rumpe, men fordi det er der jeg har fått tatovert

THIS
TOO
SHALL
PASS

inspirert av sangen med samme navn av Danny Schmidt. Det er en referanse til en salomonsk historie om leiting etter et ordtak som kunne gjøre glede ut av sorg og sorg ut av glede. De fant det som minna om sorgen i gleden og gleden i sorgen - this too shall pass.

De gode tinga varer ikke. De dårlige tinga varer ikke. I balansepunktet mellom disse to lever jeg livet mitt, og i balansepunkter er det en ro. Det har jeg laga meg påminnelser om. Det har vært viktig nok til å skrive på kroppen min. Hver morgen takker jeg meg sjøl for påminnelsen.

Helsa har gått nedover, og det er ikke hyggelig. Noen ganger blir jeg frustrert, men jeg er ikke redd. Jeg gjør det jeg kan og tar gode avgjørelser, og er glad for styrken jeg finner i å takle kroppens plutselig så mye større svakhet.