Vi sitter i en sirkel. Det er femti år mellom den yngste og den eldste av oss. Vi snakker om takknemlighet for det siste året, for de fantastiske tingene som har skjedd. Noen av dem var ønsker og mål fra denne dagen i fjor. Så skåler vi ut ønsker og mål for det nye året.
Det er Samhain, den siste høstfesten, der det gamle året dør, der vi kan hedre forfedre, der vi kan tenke på det nye og det gamle året. Hekser liker å si at Samhain er forløperen til både Halloween og Allehelgensdag. Vår feiring likner ikke noe særlig på noen av delene, og sjøl om navnet kanskje er eldst er feiringene stort sett mye nytt med litt gammelt i.
Da jeg var lita blei jeg fullstendig fortørna da jeg innså at nyttårsaften ikke var på vintersolverv. Jeg følte meg rett og slett lurt. Hva var vitsen da? Sånn sett er det pussig at jeg har valgt å adoptere den keltiske versjonen der døgnet begynner når en går til sengs, og året begynner når det mørkner.
Grunnen er ikke så mye religiøs (sjøl om dette er en religiøs høytid for meg og mange andre) som praktisk: Hvis jeg vil ha en dag der jeg måler åra og har tid til refleksjon må jeg ta det en dag der det ikke er masse annet som skjer. Det betyr at både nyttårsaften og solsnu er utelukka. Jeg kunne valgt fødselsdagen min, men den er bare noen dager unna Samhain likevel. Samhain fungerer.
Og det er godt å ha en gang i året der det oppsummeres. Der jeg erklærer at her begynner det nye, her slutter det gamle. Et sted på hjulet der en teller, oppsummerer, takker, setter mål.
For meg er det godt å lage ritualer rundt disse tinga også. Så vi skåler for det nye året og setter oss mål på vei inn i mørketida.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar