Alternativbevegelsen versus samfunnsengasjementet

I klassekampen 11. november sier Elin Ørjasæter at troa på sjølutvikling skygger for de større strukturelle problemene. Hun ser på dette som en motsetning til samfunnsengasjement og politisk virke. Dessuten er alternativbevegelsen autoritær, det er ikke lov å ikke tro på alt, den oppfordrer til å være ukritisk.

Er alternativbevegelsen autoritær? Jo da, men bare forsøksvis. Noen prøver seg med hersketeknikker når andre er uenige med dem. De pengegriske vil ikke ha kritiske spørsmål. Smarte mennesker gjennomskuer det. Dette likner på resten av befolkninga, og dessuten ikke så reint lite på politikken. Sjøl om politikken nok også noen ganger kan skygge for de større strukturelle problemene er ikke det i seg sjøl noen grunn til å ønske all politikk død.

Ikke alle i alternativbevegelsen er spesielt politiske, naturligvis. Flertallet er det nok ikke, i likhet med resten av befolkninga. Noen av dem er direkte dumme. Også i likhet med resten av befolkninga. Noen er så lettlurte at det gjør vondt å se på når noe nytt i deres interessefelt kommer til torgs, også det i likhet med resten av befolkninga. Noen skor seg på dem, som i resten av befolkninga. Det sier fint lite om alternativbevegelsen som helhet, kanskje enda mindre enn om befolkninga som helhet.

Jeg er religiøs og hører hjemme i en tradisjon som overlapper grundig med alternativbevegelsen. Om det jeg tror på er sant eller ikke er fullstendig uinteressant for diskusjonen, det vesentlige er dette: Svekker min religiøse tro og praksis meg eller styrker den meg? Distraherer den meg fra eller minner den meg om mine sanne prioriteringer og mitt politiske arbeid? Vil min sjølutvikling gjøre meg overdrevent sjølopptatt eller holde meg sterk nok til å fortsette å hjelpe andre?

I mitt tilfelle er svaret at min tro og praksis nærer mitt vitebegjær, min politiske vilje, styrke, jakt på gode løsninger, kontakt med samvittigheten og mine sanne prioriteringer. Ikke alle vil svare det samme. Noen vil ikke forstå spørsmåla en gang. Svarene vil variere, og det tyder på en ting: Vi kan ikke konkludere med at det alternative står i motsetning til det politiske, det samfunnsengasjerende bare fordi noen i alternativbevegelsen ønsker at den skal være ukritisk.

Alternativmessa representerer ikke det alternative, og hvis kritikerne lar den gjøre det gir vi den langt mer definisjonsmakt enn den fortjener.