Noen ganger tenker jeg at det er rart hvordan alle er opptatt av mangfold i teorien, men at det ofte uteblir i praksis. Denne gangen tenkte jeg litt lenger, og kom fram til at det ikke er merkelig i det hele tatt. Vi har ikke noe bevisst forhold til det, det er bare nok en burdebyrde.
Vi har en vag følelse av at det er en påtvungen, høflig rettferdighet det dreier seg om, og da er det ikke så fristende å invitere mangfoldet inn til stedene vi tilbringer dagene våre, der vi har en jobb å gjøre. Og blir det ikke bare konflikt av sånt, egentlig? Like barn leiker best og alt det der?
Da jeg var fjortis brukte vi uttrykket politisk korrekt positivt. "Nei, ikke cola, jeg tar solo, det er litt mer PK, da." Litt sjølironisk, men med en bevissthet om at valga våre betydde noe. Ikke mye, men noe. PK var en grei fellesnevner, og dessuten en måte å slippe å vente med å velge riktig til vi hadde all kunnskapen. Hvis dette virker litt i overkant enkelt, se de første fire ordene i avsnittet.
Men altså: Når stort sett alle andre snakker om politisk korrekthet handler det om de tinga det er enighet om uten at vi skjønner dem helt. Når debatten har kommet til et konsensus mens vi holdt på med noe annet. Når alle er enige om at sånn skal det være. Plutselig kan vi ikke si tard, neger og andre ord vi trodde var like uskyldsreine som kokvask på snor uten at vi får kjeft, eller i hvert fall blir fortalt at det er feil. Det er provoserende. Det er overstyrende. Det er... ja, vi veit at det egentlig handler om å ta hensyn til andre, men når det skjer på denne måten blir vi jo fornærmende nok definert som noen som må forklares hvordan en tar hensyn!
Ikke rart vi blir grinete av alt som lukter av politisk korrekt. For vi veit at mange av disse andre ikke skjønner reglene noe mer enn vi gjør, de bare har lært dem og lar det holde med det. De sier de rette tinga. De lar være å si de gale tinga. Men de ser på det som en naturlig handling som en konsekvens av et politisk klima, like upåvirkelig som været (ja, det var en vits). Det regner noen ganger. Hent en paraply og slå den opp, klapp den sammen og stikk den under armen når det blir opphold. Kvoter inn, det er sånn vi gjør det nå, se, ingen regndråper på hatten, vips, uangripelig.
Vi kan kvotere oss fram til en jevnere kjønnsfordeling, men det går ikke an å kvotere seg fram til mangfold. Kvotering er et utmerket verktøy til sitt bruk, der en stor (som for eksempel halve befolkninga), tydelig gruppe trenger å representeres, men for å skape mangfold er kvotering udugelig.
Og dermed slipper ikke folk inn der de trengs. For vi er enige om at det er skikkelig teit å ha en symbolsk innvandrer, en symbolsk homo, en symbolsk ungdom, en symbolsk døv bare for å ha det. Og en sånn tilnærming vil også bety at disse folka av mange vil bli sett på som noen som ikke egentlig teller som et fullverdig, kvalifisert medlem av hva det nå er, bare en slags offisiell one-trick-pony. Og som om det ikke er ille nok å bli redusert til en representant innebærer representantfella også gjerne at en skal snakke for en kompleks helhet ("Hva mener ungdommen om dette?"), være en som folk kan referere til ("Han synes det er helt greit å bli kalt for guling, så hvorfor får jeg ikke kalle deg det?" i vennekretsen eller "De vi har vært i kontakt med synes dette er helt uproblematisk" i mer formelle sammenhenger) og på toppen av dette en forventning om takknemlighet. Takknemlige representanter lager ikke bråk, gjør de vel?
Hvordan vi unngår disse tinga? Glad du spurte. Jeg har en teori. Jeg tror vi må endre måten vi tenker på mangfold på.
Det å skape mangfold er ikke noe vi skal gjøre fordi vi er opptatt av å få ting skikkelig, skikkelig rettferdig. Det funker ikke på den måten likevel, så vi kan like gjerne legge vekk den måten å tenke på.
Derimot skal vi skape mangfold fordi vi har nytte av det. Det er viktig å ha varierte bakgrunner for å få sett saker fra flere sider. Det kan ta tak i problemer før de oppstår, dine problemer eller andres som fort kan bli dine. Ei homogen gruppe er ei gruppe med et handicap. Ei variert gruppe har mer kunnskap, større nettverk og et større spekter erfaringer å dra inn i et hvilket som helst arbeid.
Integrering er både målet, resultatet og veien. Ikke assimilering som forutsetter likhet, men integrering med plass til alle. Noen mener det er bra naivt å tro at vi kan få en slutt på diskriminering, men det har vi jo allerede gjort flere ganger før. Det er mulig at både nordlendinger og ugifte mødre blir diskriminert nå og da, men det er ikke vanlig lenger. Som samfunn har vi kommet over det, og det kan vi gjøre med annen diskriminering også.
Annerledesheten er en kvalifikasjon. Det er en ressurs. Og det blir ikke mindre av alt annet hos de av oss som har den. Jeg tror nok at vi kommer til å få opp øya og bruke forskjellene våre mer enn vi gjør i dag, og jeg gleder meg til det, men det går så smertelig sakte.
Jeg er utålmodig. Er du?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar