Framtida mi: et veldig internt folkemøte

Jeg er friskere enn før. Mye friskere. Så mye friskere at dersom ting går bra nå kan jeg kanskje begynne å snuse på utdanning igjen om et år eller to.

Og plutselig har huet mitt blitt forvandla til en kakafoni av stemmer som Vil Noe. Plutselig har vi fått et potensielt gode å fordele, og det er ikke snakk om at det kommer til å bli fordelt jevnt. Så jeg har daglig folkemøter med alle delene av meg som vil noe, og få av dem har noen møtekultur å skryte av. I virkeligheten er det flere hakk mer kaotisk enn det framstår her, særlig siden stemmene ikke er stemmer, bare en nyttig måte å høre meg sjøl på.

Temaet er: Hva i alle dager skal jeg bli når jeg blir stor, og hvordan skal jeg komme dit?

"Historie!" sier en av de der veldig bestemte og sjefete. "Vi var jo enige om at det måtte bli historie."
"Men vi kan jo ikke tenke bare på hva vi har lyst til å studere, vi må jo faktisk tenke på hva en blir av det også. Og historie betyr stort sett..."
"...lærer." Mange stemmer i kor, der.
"Og vi veit alle hvordan det står til med våre pedagogiske evner, ikke sant?"
"Veit vi egentlig det, da? Og pedagogikk kan læres."
"Men historie kan også blandes med andre ting. Tenk ernæring, tenk fytologi... verden trenger det!"
"Spennende som prosjekt, men ikke akkurat noe å holde på med hele livet. Og verden er neppe klar over at det trengs."
"Hva med noe med litteratur? Det er lite sannsynlig at vi blir lei bøker..."
"...men det er også en rimelig sikker vei inn i læreryrket."
"Hva så? Lærere trengs, og særlig dem som klarer å se barn som mennesker."
"Vil vi virkelig bruke livet på å fortelle fjortiser som ikke bryr seg om faget om noe vi sjøl virkelig brenner for? Det høres ikke veldig fristende ut."
"Og hva med den kristne formålsparagrafen i grunnskolen? Det betyr jo at det eneste stedet vi vil kunne lære vekk er videregående."
"Hva hadde du regna med å få om vi gikk for historie? En fjerdeklasse?"
"Hva med elektro?"
"ELEKTRO?!"
"Skal vi ikke bruke huet vårt på noe skikkelig?"
"Snart tretten år med ME, og du har enda ikke fått nok av folk som tror du er dum fordi du ikke har utdannelse?"
"De skjønner jo tegninga etter hvert."
"Poenget her er: Vi må jo på universitetet!"
"Vi har drømt om universitetet halve livet!"
"En drøm er ikke en forpliktelse."
"Nei, klart det, men... vi har da aldri vært interessert i elektro?"
"Kanskje noen av oss var opptatt av det mens du dyrka døde helter?"
"Skjerp dere, da. Men det er sant at vi må tenke utafor universitetet også. Hva med mat?"
"Mat! Mat! Fantastisk mat!"
"Ja! Lage den! Skrive om den! Dele den!"
"Å drive et spisested er en høystressjobb, men skrivinga er kanskje en mulighet."
"Ja, og det er en gave å være skikkelig god med mat, den er viktig å ta vare på."
"Men mat kommer vi til å drive med hele livet uansett, daglig. Akkurat som bøkene. Det er en sånn ting som ikke går sin vei uansett hva vi velger, det er en del av livet."
"Det er da ikke noe argument mot."
"Nei, bare mot at noe går til spille om vi velger å leve av noe annet."
"Men skriving... kanskje det går an å gjøre noe der?"
"Ja, jeg har masse bokideer..."
"Jeg mente ikke den store romanen, noldus, jeg mente ordentlige greier. Bøker og artikler som faktisk handler om ordentlige ting."
"Brukssnobb."
"Åndssnobb."
"Folkens, seriøst... journalistikk og sånn?"
"Journalistyrket var sikkert vært fint en gang i tida, men hvis vi ikke finner en avis eller et blad med etiske standarder og grundighet nok til at vi gidder å lese den jevnlig tror jeg ikke at vi finner noen å skrive for. Sånn i tillegg til at vi er et over snittet sært menneske med ditto interesseområder."
"Det finnes da frilansere."
"Som konkurrerer med alle journalistene som fikk sparken under finanskrisa?"
"Også må en skrive streit bokmål, æsj."
"Og det tror du vi slipper unna på universitetet? Alt anna enn konservativt bokmål er å erklære oss idiot for de fleste som skal bedømme, det er bare sånn verden er. Ikke bare på universitetet, forresten."
"Men vi trenger ikke universitetet! Hva med å bli en sånn som hjelper folk med å kaste ting de ikke trenger og skape orden på ting?"
"Da tror jeg vi må jobbe litt med ydmykhet og grenser først."
"Vi kan da lære ydmykhet! Vi kan lære det så fort at alle blir skikkelig, skikkelig imponerte!"
"Ja, nettopp, ja. Jeg ser ei ørlita utfordring der."

Og så videre. Og så videre. Og så videre.

Og enda har jeg ikke vært inne på den store diskusjonen om hvorvidt jeg egentlig er smart, hvorvidt jeg egentlig kan skrive og et par andre som virkelig ikke går noe sted. Eller de som handler litt mer om hvordan disse valgene påvirker livet framover.

Jeg veit at de fleste andre har vært gjennom det samme, og noen flere ganger, men likevel er jeg aleine i labyrinten. Sjøl om alle delene av meg som vil noe må høres, er det jeg som må finne ut hva jeg vil prioritere. Heldigvis er det ingen hastesak.