Løgn og ikke-løgn - og kanskje ærlighet

I går løy jeg for en togkonduktør. Det føltes så nødvendig. Jeg var så redd for å ikke få bli med toget. Jeg hadde jo betalt billetten. De fant jo navnet mitt og plassen min og alt gikk bra. Jeg hadde rett til å være med på det toget.

Jeg hadde masse unnskyldninger, men det forandra ikke det faktum at jeg hadde jugi, og at det føltes skikkelig dårlig. Jeg brukte store deler av togturen på å forklare meg sjøl at det neppe hadde vært så nødvendig som det føltes i situasjonen. Men først sendte jeg en sms og innrømma det hele for noen.

Det var nemlig sånn jeg slutta å juge for noen år sida: Ved å alltid fortelle det med en gang jeg oppdaga en usannhet. Helst til den det gjaldt. Helst i neste setning. "Faktisk så var det ikke sånn som jeg sa det nå, jeg prøvde å forenkle, det som egentlig skjedde var..." eller "Nå prøver jeg visst å slippe unna her, greia er den at..."

Det var effektivt, for det er skrekkelig kleint å innrømme en løgn. Særlig en puslete og uviktig en. Og det var dem jeg dreiv med. Konsekvensene var aldri så store som jeg trodde da jeg var redd for det. Stadig tidligere fikk jeg tatt dem, til slutt før de kom, til de var stort sett utrydda.

Jeg tror ikke at jeg jugde mer enn andre gjorde, sjøl om det naturlig nok er vanskelig å finne ut sikkert. Nei, jeg tror det er vanlig å juge, og særlig i det små. Noen ganger for seg sjøl, noen ganger for andre, og begge deler var viktig for meg å ta.

For det åpna seg et fredelig sted i meg. Det var rett og slett noe som føltes godt. Vel, helt til jeg ødela det hele ved å gjøre en stolthets- og dydighetsgreie ut av å ikke juge. Det føltes også godt, men pent sagt ikke på en sunn måte. Det måtte dø, ved å innrømme det også. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har fått til det enda.

Også er det helsa, alltid helsa. De der løgnene jeg virkelig mener, de som egentlig er for meg sjøl men som likevel noen ganger går ut over andre. "Ja, jeg kan gjøre det." "Ja, jeg får det til." "Nei, det går bra." De er lette å falle tilbake i når jeg ikke er sikker på hvor grensene går. Den myra jobba jeg meg opp fra i vinter, og det var noen ganger vanskelig å få folk rundt meg til å akseptere forskjellige varianter av "jeg veit ikke" som det eneste ærlige og ansvarlige svaret jeg kunne gi, særlig siden et jeg veit ikke vanligvis fungerer nettopp ansvarsfraskrivende.

Der den gode følelsen er god er den kjipe følelsen i går ved å ha jugi igjen tilsvarende forferdelig. Og det minner meg om ting jeg veit utmerket godt men ikke liker å tenke på. Som at ærlighet er mer enn å avstå fra å juge. Som at det ikke nytter å klappe seg sjøl på skulderen og si, herlig, godt gjort, du er rein og ferdig. Jobben fortsetter, klart den gjør. Den fortsetter hele livet.

Men den minna meg også på hvor fredelig det føles å fortelle sannheten. Sannheten trenger ikke frykte å bli avslørt. Sannheten vil fram, og når den er framme gir den deg fred. Sjøl om det alltid er flere sannheter som også vil fram, vil fortelles. Jeg får aldri fred, men det er fred i sannheten.