Zen og kunsten å kjøre rullestol

Eller, 10 Ting En Lærer Av Å Være Fersk Rullestolbruker, På Godt Og Vondt.

Denne bloggposten er for det meste skrivi i vinter. Jeg kom på den igjen da jeg fant synliggjøringsbloggen The Deal with Disability. Ting har forandra seg litt siden jeg skreiv den. Nå kan jeg gå mer rundt for egen maskin, og rullestolen er unntaket heller enn regelen. Flaks for meg, for store deler av dette samfunnet har ikke helt skjønt at det går an å rett og slett behandle rullestolbrukere som folk på hjul.

1. Ingen tuter på rullestolbrukere uansett hvor mye vi bryter trafikkreglene. Og det gjør vi stadig vekk, i hvert fall jeg - se punkt 3. Er det fordi de skjønner at det er hindringer her og der eller fordi de er redde for furtne cappiser? Jeg håper på det første.

2. Mannlige ekspeditører flørter ikke med meg lenger. Jeg la ikke merke til at de gjorde det en gang, jeg, før det plutselig ikke var der lenger. Men ekspeditører av begge kjønn er fortsatt hyggelige.

3. Det er mange høye kanter på vei opp fra fotgjengeroverganger til fortau, og mange dårlige fortau. Det betyr at jeg må kjøre mange rare steder for å komme meg fram, som i veibanen og i sykkelfeltet. Det er litt ugreit, siden jeg jo fortsatt er en fotgjenger i trafikken.

4. Folk er stort sett veldig hyggelige og hjelpsomme når noe går skeis. Om jeg kjører meg fast eller sliter med en dør spretter det stort sett noen fram og spør om jeg trenger noe hjelp. Noen ganger blir folk kanskje litt vel geskjeftige og venter ikke på et ja eller nei, men alt i alt er jeg glad for at det er så lett å få hjelp der det trengs. Jeg gleder meg til det ikke trengs så mye.

5. Alt det som allerede er rart blir liksom litt rarere i rullestol. Folk ser enda rarere på meg om jeg oppfører meg som i en musikal når jeg er i rullestol enn de gjør ellers. Kanskje fordi jeg i stedet for å danse syngende nedover brede trappetrinn blir halvt løfta, halvt dytta inn på 7eleven youngstorget, gjør en liten stolpiruett og bryter ut i "i get by with a little help from my friends" med koring og det hele.

6. Jeg veit omtrent hvordan jeg skal forsvare meg i rullestol, jeg er antakeligvis mye tryggere i den enn uten om det først skulle komme til en situasjon der jeg trenger å forsvare meg, men det forebyggende er vanskelig. Det der med sjølsikkert ganglag og sånt. Jeg har et mye mindre synlig kroppsspråk, og deler av Oslo by Night er ikke stedet å være aleine om en ser supersårbar ut.

7. Folk jeg kjenner bare litt blir ofte veldig forskrekka når de ser meg i rullestol og lurer på hva som har skjedd. Jeg tror de ser for seg en ulykke eller noe sånt, når det bare er musklene mine som har blitt bitelitegranne dårligere, og jeg som har fått et verktøy for å komme meg ut på noen dager der jeg før ikke kunne det. Der forsvinner alle illusjonene mine om at jeg har vært flink til å kommunisere hva jeg har problemer med og behov for når jeg ikke har brukt rullestol!

8. Brostein ser hyggelig ut, men er døden for en søt, liten rullestol som min, som var to måneder på reparasjon grunna nettopp brostein. Og de er ikke det eneste som gjør Bragernes Torg vanskelig å krysse. En stripe flat stein til kryssing for rullestolbrukere og barnevogner hadde gjort seg.

9. Mange folk jeg er på hils med til vanlig slutter å kjenne meg igjen i rullestol. Jeg tror rullestolen rett og slett blir mer iøyefallende enn ansiktet mitt.

10. Alt blir en vane. Absolutt alt. Bortsett fra hvor deilig det er å komme til steder som er universelt utforma, som Drammensbiblioteket.


Det er mer, så klart. Regnrenner, folk som gir vekslepengene til assistenten min når jeg handler, hvor deilig det er å endelig ha et verktøy å gjøre piruetter med, følelsen av å være VIP og usynlig på en gang, kunsten å kjøre buss... Og jeg kunne sikkert laga ti punkter bare om snømåking, men det trengs ikke, jeg tror alle skjønner poenget nå. Jeg er like mye Maren, jeg har bare gjort cyborg av meg. Menneske og maskin. Menneske på hjul.