Religion og makt

I Dagbladet sto det i dag en høyst lesbar kronikk om at en del konservativt kristne definerer sex etter behov, og ikke særlig konsekvent heller. Det er det siste som er mest problematisk.

Jeg ropte ut min sorg og fortvilelse over twitter. Det vil si, jeg ba om at de andre kristenkonservative forklarte sine trosfeller at verden ikke funker sånn. For oss andre har jeg sant å si mista litt trua på at de kommer til å høre på.

Og hvem beit, om ikke Eva Høili, KrFs førstekandidat i Buskerud, som etterlyste at det glade budskapet i kristendommen blei formidla i stedet?

Jeg er hjertens enig i at et fokus på det positive (må ikke forveksles med et mer positivt fokus) hadde vært å ønske seg. Men gjør det at vi ikke trenger å prate om resten? Jeg tror ikke det.

For sjøl om det ikke er vår skyld at makt og religion har vært sammenfiltra så lenge, så lever vi fortsatt med ettervirkningene. Når det meste av skylda ligger hos folk som har vært døde i århundrer er det ikke nyttig å be om at de som har skylda ordner opp. Det betyr at resten av oss må ta ansvar og gjøre noe - vi som er i situasjonen her og nå.

Og situasjonen er at religion og makt fortsatt er sammenblanda, og sjøl mange av de som tjener på det taper på det samtidig. De som har makt gjennom religion får nemlig mye pepper for det. Jeg tviler på om det egentlig er verdt så mye med den makta lenger, kanskje hovedgrunnen til å holde på den er at de er redde for at noen andre skal få den i stedet. Men det sier jeg kanskje fordi maktforståelsen min har noen blindpunkter.

Uansett er det mange som vil forsøke å skille religion og makt igjen. Vi er ikke enige i hvordan det skal gjøres, men det er nok nødvendig at en del tid og krefter må brukes på å påpeke at her er det ting som ikke stemmer. Og det er en av tinga som blir gjort i denne kronikken. Det andre er å påpeke en effekt av heterofilt privilegie, noe som får sin egen bloggpost seinere.

Kristenkonservative er en minoritet i en større maktmajoritet. Det betyr at de både har makt og blir offer for den parallelt. Det er ingen god situasjon å være i, og jeg håper de slipper ut av den snart. Sjøl om det krever fokus på mer enn bare det positive.

Men vi skal snakke om det positive i våre respektive religioner. Vi vil ha det fram, men ingen kommer til å gjøre det for oss. Om vi skal vise folk hvorfor vi tror, om vi skal vise folk skjønnheten i det vi tror på, så må vi nok rett og slett fortelle historiene våre sjøl.