Å holde religion når andre faller fra

Jeg er paganist, nærmere bestemt er jeg heks. Nei, det betyr ikke det samme som satanist. Nei, det betyr ikke det samme som Wicca heller. Nei, jeg skal ikke bruke mer plass på hva det ikke er. Kortversjonen er at jeg er religiøs tvers gjennom, og at jeg føler meg heldig som får være det.

Det føles noen ganger merkelig å ha en religion som så mange har vært borti og så forlatt, en del i hemmelighet, noen for å være trendy eller fordi det virka spennende. Jeg har nettopp begynt å forstå hvorfor de har forkasta den. Det er sikkert like mange grunner til det som det er folk, men her er noen av dem som ser ut til å gå igjen.

- Jeg skjønte at det ikke var som i Harry Potter likevel. Godt de fant ut av det, og beklager om jeg var en av dem som ga prosessen fortgang på en unødvendig brutal måte. Det skal nevnes at mange av disse folka også blir, at de oppdager at det er annerledes enn de forestilte seg, men på en god måte.

- Jeg skjønte at det er lurere å handle i den virkelige verden enn å dille rundt med magi. Det er riktig og viktig kunnskap, og ingen kan forvente noen effekt av å gjøre magi for å finne husvære og så ikke gå på visninger. Men det trenger ikke være noen motsetning mellom bønn, ritualer eller å på andre måter hente styrke i religion og det å handle i den virkelige verden.

- Jeg tror bare ikke lenger. Fair nok, og for noen fører det til mer trivsel og hipp hurra. For andre handler det kanskje om et behov for at troen skulle krones med beviser, og det å ikke tro lenger blir et slags nederlag.

- Det ga meg ingenting lenger. En tro uten praksis gir ofte ikke nok av det vi vil ha ut av det å tro. Jeg har sjøl hatt lange faser uten praksis der jeg har følt meg rastløs og lengtende, men når praksis er på plass, sjøl når det er frustrerende, så kjenner jeg at jeg arbeider mot noe godt.

I dag skal jeg holde på disse spørsmåla: Hva slags forventninger har jeg til tro? Hva slags forventninger har jeg til praksis? Kan praksis mate tro, og kan tro mate praksis?