Behandlet som en narkoman

Enda en person har vært ute i media og sagt at det er "provoserende å bli behandlet som en narkoman". Denne gangen er det Maria Eliassen, men jeg har hørt det flere ganger enn jeg kan telle. Fra halvkjendiser som har røyka hasj via folk med litt slitne klær til sjuke og handicappede. Folk som har blitt kasta ut fra kjøpesentre, stasjoner og spisesteder, som regel på grunn av en genuin forveksling mellom sjukdom og rus. Det er provoserende å bli behandla som en narkoman, klart det er.

Men kan vi se litt lenger enn til nesetippen her? For når vi sier at vi ikke vil behandles som narkomane, sier vi samtidig at vi veit hvor uverdig narkomane behandles, at vi forventer at alle andre også veit det. Vi sier det fordi alle skjønner hva vi mener med det. Vi bekrefter at narkomane behandles sånn. Og det er med på å bygge opp under aksepten for at narkomane behandles så dårlig.

Da vesla mi var lita nok til å sitte i barnevogn var det ikke sjeldent at det kom bort narkomane som spurte forsiktig om de kunne hilse på ungen. Jeg liker at voksne hilser på barn, og de fleste føler ikke at det er noe de trenger å spørre foreldrene om. Ikke jeg heller, jeg veiver og vinker og snakker til unger på bussen til stadighet. Men det var to ting som gjorde denne situasjonen annerledes: Det første var hvor glad den voksne blei over å ha kontakt med et barn, vinke litt og lage tullefjes, det andre hvor stygt de andre rundt så på meg, narkisen eller begge deler.

For det er ikke sosialt akseptabelt å behandle narkomane som mennesker, og ikke for narkomane å oppføre seg på måter som er helt greie for resten av oss. Barn må beskyttes mot narkomane, både de som er rusa og de som ikke er det. Det handler ikke om barnets fysiske trygghet. Den gjengse heroinist er ikke særlig farlig. Alkohol og amfetamin kan gjøre folk ustabile, men da handler det om å se an stabiliteten til folk, ikke om de har rusproblemer. Og ustabile narkomane kommer neppe bort og spør halvsjenert om de kan hilse på barnet i vogna. Det er ikke problematisk å beskytte barn, men når barnet skal beskyttes sosialt, beskyttes mot å se at Sånne Folk finnes, da snakker vi problematisk. Og jeg tror det er det de stygge blikkene handler om.

Men det sikreste tegnet på hvor dårlig samfunnet behandler narkomane er hvor glade mange av de slitneste av dem blir når be blir behandla noe i nærheten av normalt. Når vi ikke røsker vekk ungene fordi vi tror at de får mareritt av å se narkomane smile til dem (de gjør ikke det), når vi er normalt høflige og hyggelige som vi er mot andre fremmede, alt det der. For de er vant til en helt annen virkelighet.

Kan vi slutte å si "hvordan våger de å behandle MEG sånn?" og begynne å si "jøss, er det sånn det er, tenk å oppleve dette hver dag"? Kan vi hjelpe samfunnet med å slutte å behandle folk som narkomane - inkludert de narkomane? Kan vi begynne å behandle folk noen lunde anstendig?


Anbefaler også Stians fantastiske oppfølgingspost Den unge mannen på benken.