Vi ere en nasjon vi med

Når er det greit å ta noe? Når en har lyst? Når en kan gjøre det uten at det tar noe fra noen andre? Når en trenger det for å overleve? Når en vil at det skal være tilgjengelig for alle? En eller annen kombinasjon?

Når det gjelder kan veldig mange finne ei eller anna omstendighet som gjør at det er greit. Og når det dreier seg om åndsverk har det blitt mer komplisert enn noensinne fordi det ikke koster en døyt å lage kopier, så når tar en egentlig noe fra noen andre? Når en ellers ville kjøpt det? Når en ellers ville lånt bibliotekets eneste eksemplar? Når en tar noe uten å betale for det uansett hva og hvorfor?

Vi trenger at artister kommuniserer ut et nyansert syn på fildeling. Som når Jonathan Coulton skriver på den sida en kan kjøpe downloads av musikken hans (det har jeg gjort, og det anbefales - lure, gale, søte mannen): Already Stole It? No problem. If you’d like to donate some cash, you can do so through..., eller når steder som songslide blir født, eller når Tori Amos sier, fritt etter hukommelsen fordi jeg ikke er noen supergoogler, at det er greit om folk som ikke har råd til å kjøpe skivene hennes laster dem ned eller brenner dem, men at en skal passe seg for å bli en som blindt forsyner seg bare fordi en kan fordi det kan gjøre kjipe ting med en som menneske.

Hva vi skal med det? Dersom artister og plateselskaper har et helt urealistisk syn på hvordan folk kommer til å skaffe seg musikken deres, holder de dem som hører den til en standard mange av dem kommer til å bryte. Med en mer realistisk standard vil det være lettere å opprettholde en standard i det hele tatt.

Og jeg vil ha en etisk standard. For å si det med ord du garantert har hørt før: Yte etter evne, få etter behov. Jeg vil fortsette å kjefte på dem som tror at alle har samme tilgang i et samfunn der lommebøkene er forskjellig fordelt fra fødselen av, jeg vil fortsette å konfrontere dem som sier at de bare kjøper de tinga de virkelig liker når platesamlinga deres sier at de ikke har andre CDer enn dem de fikk til jul, og jeg vil fortsette å heie på dem som gjør det mulig å ta disse avgjørelsene sjøl. For mine grenser er ikke alltid dine grenser, fordi både behovet og evnen er variabler.

Så i dag har jeg innrømmet mine synder, for første gang på en god stund vært entusiastisk over et stunt fra Rødt, lest noen nyheter, og ymse bloggposter også, og sågar laga en liten sang:

Vi ere en nasjon vi med,
vi små en kabel lange,
et internett vi frydes ved,
og vi, vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor god og vakker bukta er,
vår tunge kan en sang blant fler
av nettets æres-sange.