Rehab / gamle traumer blir som nye!

Jeg skal rehabiliteres! Torsdag drar jeg til Sølvskottberget, der de blant anna har spesialisert seg på ME, og der blir jeg de neste seks ukene. Jeg tror det kan bli en veldig bra opplevelse, med læring og fysioterapi og solskinn og bra mennesker. Jeg pakker for en bra tur!

Jeg har vært "innlagt" før, jeg. Jeg var et sted som var ganske lite trivelig en gang for mange år sida, og det gjør fortsatt vondt i magen å tenke på det. Jeg visste neimenn ikke at jeg hadde traumer! Men plutselig oppdaga jeg altså at jeg fikk en følelse av panikk av å skulle dra, at jeg ubevisst hadde forbundet dette oppholdet med det stedet jeg var en gang, at magen ble helt tung ved tanken.

Jeg var der for å utrede en nevrologisk sjukdom (som jeg neppe hadde, men hvem veit), og kanskje litt fordi ingen helt skjønte hvorfor kroppen min ikke funka som den skulle, og det å gjøre noe virka som en bedre idé enn å gjøre ingenting. Det var ikke så bra der, og jeg blei fort dårligere av å være der fordi det var mye bråk der, og de ba meg trene mer. Det var jo riv ruskende galt, men det er sånt som skjer når en har feil diagnose. Og jeg skjønner at de sendte meg til psykolog for å utredes for depresjon, og jeg er glad for det - når en har ME er det veldig praktisk å ha papirer på at en ikke er deprimert, eller i hvert fall ikke var det akkurat på det tidspunktet.

Men det var ting jeg ikke kan forklare også. Jeg forstår ikke hvorfor de ikke kunne vente med å gi meg den sprøyta til jeg var klar da jeg forklarte sprøyteskrekken, eller i det minste vært ærlige om at de ikke var villige til å vente. Og jeg kan ikke fatte hva det skulle være godt for å fortelle meg at jeg løy om religionen min, at bøkene jeg leste var skadelige for meg, eller at jeg ikke fikk hete det jeg heter (og er registrert med i folkeregisteret, og har hett hele livet). Det var ingen som gjorde alle disse tinga. Men alt sammen klarte de å gjøre i løpet av tida jeg var der, og noen av tinga konsekvent eller nær på, som det med navnet og bøkene. Og likevel er det eneste jeg har klart å tenke på etterpå at de hadde vond mat (virkelig vond mat, beskrivelsene har fått voksent helsepersonell til å grøsse). Jeg tror jeg gjorde den fæle maten til symbolet på alt som var vanskelig med stedet.

Det er da det er godt å ha en fornuft. En fornuft som sier at dette er ei helt anna situasjon, at jeg har rett diagnose nå, at jeg kan reise hjem om det er forferdelig, men at det ikke er noen grunn til å tro at det skal være det. Maten kommer til å være god, jeg er nesten sikker på det. Folka som jobber der virker superhyggelige. Og jeg har venner som jeg stoler på når de sier at de kommer til å komme på besøk (takk til Åke som besøkte meg på Det Fæle Stedet!). Jeg tror ikke jeg kommer til å ha noe annet problem med å være der enn at espressokanna må bli hjemme og at jeg kanskje blir enda mer dialektforvirra.

Jeg skjønner at dette oppholdet jeg skal på nå er en gylden anledning til å lære å slappe av og stole på at ekspertise faktisk eksisterer. Jeg kan gi opp kontrollen for ei stund når jeg veit jeg er i gode hender. Og jeg kjenner at jeg gleder meg.