Å laive med ME

Jeg var på minilaiv i Drammen på tirsdag. Laiving med ME er en utfordring, så klart, større jo dårligere formen er. Så stor at jeg ikke har prøvd det med så dårlig form før tirsdag. Men jeg tror det er mye som kan gå an med litt tilpasning.

Det viktigste med tilpasninga er å finne en plausibel grunn til at rollen skal ha mine aktuelle begrensninger. Rollefiguren kan være sjuk, lat, gammel, overklasse...

Denne gangen var jeg Jomfru Vår. Våren sjøl. Jeg lurte lenge på hvordan jeg kunne gjøre den tilpasninga - jeg forbinder våren med noe sprudlende, sprekt, livlig, kanskje litt lettkledd og flørten, og en sånn Vår kunne jeg ikke være.

Men det er jo vinter. Og hva skjer med Jomfru Vår om vinteren? Hun er vel ikke akkurat på sitt sterkeste nå. Jeg begynte å se for meg en Vår som var vissen, svak i kroppen og kanskje litt bitter på Kong Vinter, men som samtidig visste at det bare er et spørsmål om tid. Ja, det smakte litt riktig. Og pakka godt inn i tjukk kåpe og med en enorm russerlue av død rev på toppen følte jeg meg som en utgave av Vår jeg kunne tro på.

Tre kaffe seinere, fyra opp av et ekte sinne mot snøen og årstida som har holdt meg nært på husbunden så lenge og god revolusjonær sjølironi begynte rollefiguren ganske fort å lage seg sjøl. Avisene, sa jeg, de er fulle av tanker om hva vi kan gjøre med snøproblemet, frustrasjonen blant vanlige folk når stadig nye høyder, folk har fått nok av kuldas tyranni, det er bare et spørsmål om tid. Vår tid skal komme, tro meg. Det lar seg ikke stoppe.

Så overdosa jeg på Tingelings tryllestøv, slumra på sofaen en halv time og dro hjem før det var ferdig. For tross alt er litt av trikset med tilpasning å senke forventningene litt.

Så nå føler jeg meg ganske trygg på at en lengre laiv skal gå greit også. Men alle tips om hvordan jeg kan gjøre det lettere for meg sjøl er mer enn velkomne.