Alle har en dialekt, har jeg hørt. Det er mest et argument som brukes for å overbevise folk fra Oslo og omegn om at det de snakker også er en dialekt, og funker for så vidt godt nok til det formålet. Men likevel er det altså ikke alle som har en dialekt. Jeg er en av dem som ikke har. Jeg kan ikke snakke en eneste dialekt troverdig uansett hvor mye jeg prøver.
Jeg har familie med tilknytning til Indre Østfold, Nannestad og Telemark. Noen av dem er i tillegg opptatt av å snakke pent. Så har jeg bodd i Oslo, på Nesodden og i Drammen. Resultatet er rotete. Det vil si, det er jo fullt forståelig, sjøl om jeg sjonglerer på -a-endinger og -en-endinger, og har noen veldig pene ord som kombineres med -i-endinger på en del verb. Folk som skjønner østlandsdialekter skjønner hva jeg sier. Men noen dialekt er det ikke.
Og så har jeg den frekkhet å insistere på å godt på vei skrive sånn. Denne suppa av en undergraving av argumentet om at alle har en dialekt, dette inkonsekvente tullespråket fra ingensteder, ikke en gang fra midten av ingensteder men fra alle utkanter av ingensteder.
Jeg vil også ha en unnskyldning for å skrive mitt eget språk! Mitt muntlige språk, altså. For det er det det handler om. Jeg har nok av argumenter for å gjøre det, men det er ikke det jeg vil ha. Jeg vil ha en unnskyldning, for det er det folk skjønner noe av. Jeg vil også ha en dialekt! Med regler og dialektuttrykk og hele pakka. Er det for seint å lære det når en er 27? Kommer den snikende om jeg bor ti år til i Drammen? Er jeg ødelagt for all framtid?
Jeg trenger en sjølhjelpsspalte for språklige kriser. Der kan jeg framlegge mitt problem. Der kan jeg få svar på mine spørsmål. Men de sier vel bare "jamen så lær deg en dialekt, da vel!" Eller kanskje de til og med sier ei dialekt. Hva veit jeg.
PS: Har nå fjernet en del vitser om eller argumenter mot "mitt eget språk", også kjent som skrivefeil av verste slag. Om noen la merke til det: La detaljene bli mellom oss.
Det hjelper ikke å bo i Drammen hvis du ikke eksponeres for de riktige menneskene. Hildegunns onkel Ante (tror det er hva han heter, maler i alle fall) ville være til god hjelp i så måte. Eller det helt spesielle "språket" sjauerene på Drammen Havn har. Da får du dialekt/sosiolekt så tjukk og grøtete at ingen forstår hva du sier:)
SvarSlettJaaaa!
SvarSlettEller nei. Helt vanlig samtidsdrammensk holder for meg. Jeg er ikke opptatt av å snakke bredt (oldtidsdrammensk), egentlig, men det hadde vært greit å ha en dialekt som jeg kunne godt nok til å snakke den overbevisende.
Jeg lurer på om folk i andre land er så opptatt av dialekt og hvor folk kommer fra som man er i Norge? Som en som også snakker blandingsdialekt etter å ha vokst opp delvis i Oslo, delvis i Østfold, så har jeg til tider blitt sykt lei av at folk kommenterer måten jeg snakker på. Resultatet ble at jeg prøvde å utradere alle spor av dialekt og bare snakke bokmål. Frelsen kom da jeg flyttet til Trondheim og plutselig bare var omgitt av trøndre og nordlendinger. For dem var jeg bare en søring, ingen brydde seg om jeg pratet Oslo- eller Fredrikstad-dialekt eller blanding. :)
SvarSlettJeg lærte på skolen at dialekter ikke betydde noen ting for noen andre enn Nordmenn. Jeg tror ikke på det lenger, sjøl om vi kanskje er i overkant opptatt av det.
SvarSlettDet høres litt godt ut å være bare en søring, sjøl om ikke jeg har tenkt å dra det som strategi. Jeg har ikke trua på å tvinge meg inn i en måte å prate på som føles unaturlig heller, men kanskje Drammensk sniker seg inn om jeg bor her lenge nok.