I anledning at jeg er i ferd med å bli langt mer hjulbeint (anslagsvis rundt 1/3 av tida jeg tilbringer med å komme meg steder) så jeg skal kunne komme meg rundt og være med på mer, presenterer jeg herved 5 grunner til at jeg er redd for rullestolen. Jeg tror redslene er realistiske, men at min hjerne forstørrer dem langt mer enn nødvendig.
1. Jeg er redd for å bli mer sosialt utilgjengelig. Folk tar mindre kontakt med folk i rullestol. Jeg nøler mer med å ta kontakt med rullestolbrukere enn med andre sjøl, og det har jeg tenkt å komme over. Men jeg er redd for hva det vil si for meg å få forminska den tilfeldige kontaktflata mi.
2. Jeg er redd for den overraskende utilgjengeligheten. Nå har jeg opplevd en del av det uten stol også, men jeg tenker på tilfeller der stolen gjør at jeg ikke kommer fram der jeg er vant til.
3. Jeg er redd for å bli sint. Det er liksom mye greiere å bli forbanna på vegne av andre enn på vegne av seg sjøl, og jeg tror nok at jeg vil havne i situasjoner der jeg kan komme til å bli forbanna over både det ene og det andre. Jeg kan ikke fordra aggresjon verken i meg sjøl eller andre, og jeg tror jeg vil finne et hvert følelsesutbrudd av det slaget ydmykende til tusen.
4. Jeg er redd for å ikke bli sint. Enda verre er det å dytte det unna, for ting jeg dytter unna har jeg en tendens til å bruke lenger tid å komme over.
5. Jeg er redd for at folk skal tro kjipe ting om meg. Det er noe med hvordan jeg blir sett, jeg er forfengelig nok til å bry meg. Det er for så vidt mye kjipt folk kan finne på å tro. Mye av det har med det at jeg kan gå å gjøre. De fleste forbinder rullestoler med folk som ikke kan gå i det hele tatt. De fleste har også høflige måter å få stilt sin nysgjerrighet på, men det hender altså at ting blir ubehagelig. Som da en journalist som hadde intervjua meg og ei til som tilfeldig toggjenger i byens 8. marstog så meg gå fra rullestolen jeg hadde lånt for å gå i tog til setet mitt i teateret og spurte "betyr dette at det hele var en spøk?" - uten at noe var blitt nevn om stolen i det hele tatt under intervjuet. Jeg brukte ikke rullestol de neste to åra, sjøl om jeg godt kunne trengt det, og det hadde mye med den episoden der å gjøre.
Jeg er redd. Men jeg gleder meg også. Jeg tror det er verdt det.
Beklager kjipe eksempler og sånn.
SvarSlettMen hvordan ønsker en rullestolbruker å bli sett på da. Skal vi se dem, så må vi se dem med rullestol. Man kan jo ikke late som om den ikke er der, for da vil jeg tro at du tror at jeg frykter det værste (f.eks. at du er lam eller i hvertfall ikke kan bruke beina, du trenger hjelp til å gå på do, bl.a., og historien om hvordan tilværelsen din bli slik, er meget sørgelig) Så hva skal til for å ikke gjøre deg sint? Hvordan skal folk kunne unngå å f.eks. tro kjipe ting om deg en gang i blandt..
Så skal det også nevnes at det var en DTjournalist, var det ikke?
Dette blir langt... mange spørsmål, og jeg tror det er enorme forskjeller på hvordan folk på hjul vil behandles, men et godt utgangspunkt er "som folk".
SvarSlettDet er greit nok å lage historier i huet ditt om folk du ser, det gjør vi vel alle en gang i blant. Men du må huske at det er bare en historie. Du kan ikke basere oppførselen din ovenfor noen på den historien noe mer enn du kan basere oppførselen din ovenfor noen med veldig langt hår på at de sikkert har vært holdt fanget i et stort tårn og så kom det en prins.
Ting jeg tenker meg at jeg kan bli sint for kan være unødvendige fysiske hindringer og folk som tror at en må være dum for å sitte i rullestol (de finnes visstnok), og folk som sniker i kø (det skjer sjøl der ingen skulle tro det var mulig) - jeg blir sikkert ikke sint før førtiende gang. Og det kommer sikkert noe uforutsett.
Ting jeg har opplevd som ubehagelig er rett og slett at folk ser forbi meg. Det skjønner jeg er ment som høflighet, men det føles kjipt. Folk er sikkert redde for å stirre.
For min del virker det som om alle er redd for feil ting. Men jeg veit at det er store forskjeller på rullestolbrukeres preferanser i forhold til å bli spurt om hjelp. Det er greit for meg. Så lenge ingen begynner å hjelpe meg uten å spørre først.
Men det gjelder jo uten stol også. Jeg syntes det var ordentlig kjipt med den eksamensvakta som begynte å bære meg ned trappene, antakeligvis fordi hun mente jeg gikk for sakte, uten å så mye som spørre først.
Men kan vi ikke bare si at vanlig høflighet er fint, og uvanlig, panisk høflighet er teit? Folk er folk.