Nå er ikke jeg den som tror at all konkurranse er sunn, men noen ganger smiler jeg fornøyd over å se eget partis ambisjoner overgått (sjøl om det neppe ville ha skjedd om KrF sjøl hadde sitti i regjering). Men å være en pådriver for internasjonale avtaler om å forby bensin- og dieselbiler betyr ikke nødvendigvis at Norge (og KrF) vil innføre sånne tiltak før internasjonale avtaler er på plass. Det er et bra tiltak, men sjansen for at det gavner miljøsak like mye som det profilerer KrF som miljøparti er nok ganske lav.
Men likevel: Så langt har SV vært det eneste partiet av noen størrelse med noen miljøpolitikk å snakke om i det hele tatt. Nå får SV enda mer å strekke seg etter. Vi har fått konkurranse. Og får vi en trend der alle vil være miljøpartiet, og det blir om å gjøre å ha best mulig miljøpolitikk, så mener jeg at det er en fantastisk utvikling. Samtidig veit vi jo at regjeringa ikke kan gjøre alt på en gang, og noe må vente til de sektorvise klimahandlingsplanene er på plass.
Er det bare jeg som får stjerner i øya når jeg hører om sektorvise klimahandlingsplaner? Til tross for at det lett kunne kåres til årets minst fengende navn i fjor, i år eller 2020, er sektorvise klimahandlingsplaner grunn til håp. Å systematisk gå gjennom sektorene for å se på hva som kan gjøres hvor, og til hvilken pris og hvilken innsats. Å gå så grundig til verks er viktig for langtidsaspektet. Å gjøre en god og grundig jobb der en kunne ha gjort tiltak vi ikke veit nok om bare for å gjøre noe, blir kanskje en selvfølge i framtida. I dag er det en fornuftig og modig politikk. Om den er valgkampmateriale veit jeg ikke. Men kanskje stoltheten min over eget parti som kommer til å lyse ut av øya mine under valkampen er det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar